torsdag 31. oktober 2013

Uhyret fra høyre


 Den ting er ikke laga, som en ikke kan engasjere seg med.   Fuglebrettet, for eksempel, og de som inntar sine måltider der, blafrende og hutrende gjennom vinterens sno og blåst. Jeg har telt til 21 forskjellige, hvis jeg regner med kråke og skjære. Og det må man jo, skal en få mange.   Det kan gå ganske dramatisk for seg på fuglebrettet om dagen. Særlig hvis en ser på med kikkert. Da kan en sitte der og betrakte alle småfuglene med alle sine flotte farger som svinser rundt og napper litt her og litt der. Og så kommer det plutselig et uhyre inn fra høyre. Det er reint så en skvetter. Og så viser det seg , når en får tatt bort kikkerten, at det bare er ei skjære.

Sånn kan en holde på. 

Og vi må snakke litt hardt til katta, som sitter der i vinduet og sikler: ”Ikke prøv deg,” sier vi, og tenker på all fuglematen vi har vært på Felleskjøpet og hamstra inn, og som skal bidra til å gi oss mye glede og dramatikk i de lange, kalde vinterdagene.

 
Og da kan den stakkars katta bli helt grønn i øynene av misunnelse, og jeg har leka meg litt med Picasa igjen. En får ikke mer moro enn den en lager sjøl.
 

tirsdag 29. oktober 2013

Kanskje er det trallalei?

Før i tida var det ikke så mye kontakt mellom hjem og skole, da.  Det var ikke som nå, som foreldrene flyr fram og tilbake  til skolen til alle døgnets tider, og blander seg i litt av hvert.  Nei, før besto kontakten stort sett av karakterbok til jul og til sommeren, pluss at både unge og gamle hilste ærbødig på rektor hvis vi skulle være så uheldig å råke på han i butikken.

 En gang sto det i karakterboka mi:  ”Skolen er godt fornøyd med Marianne.”  Hvorfor kunne de ikke sagt det før?  Eneste kontakten tilbake var at en av foreldrene, ofte mamma,  måtte skrive under, og at jeg leverte den tilbake.  Ikke en eneste linje fra meg, enda så mye jeg kunne ha sagt.  Jeg kunne jo for eksempel ha skrive: ”Marianne er ikke så fornøyd med skolen.” Så kunne de ha sitte der og grunna på det en stund.  Kanskje de hadde skjønt at de gjorde en stor feil den gangen jeg måtte lese juleevangeliet enda det  i utgangspunktet var meninga jeg skulle være mus.

Det var i andre klasse, og  foreldrene skulle komme på juleavslutninga. Jeg gleda meg storlig, men så hørte jeg  frøken mumla til en eller annen: ”Vi må ha en til å lese juleevangeliet.” Jeg krøp ned bak pulten og gjorde meg så lita jeg kunne, men jeg stirra nok like mye på frøken som jeg gjør på tollere og syndere, så jeg ble selvfølgelig plukka ut.  Og det var lenge før de klappa for kristelige innslag. Det var ikke som nå, som de klapper i kjerka, enda ungene synger om Blåfjell.  Og så jeg som allerede hadde en rolle som mus. Ja, når den store, stygge ugla satt i treet og lurte på hvem som gikk under den store paraplyen der, skulle det rett og slett være meg.   Og så skulle vi synge at det enten kunne være meg eller deg eller  trallalei! Og jeg hadde jo tenkt å svinge litt ekstra på paraplyen, og, og liksom titte fram på slutten for å vise hvem det var som var under den store paraplyen der. 

Men, den gang ei, og det  har ikke blitt til at en har svinga seg nevneverdig under paraplyen  siden.  Det var den eneste muligheten jeg hadde, har det vist seg. Ikke misforstå.  Det var ikke en sånn opplevelse som gjør en til et løvetannbarn.  Og en må jo ha litt motgang i livet hvisen skal bli et empatisk menneske. Jeg ville bare nevne det. I tilfelle noen lurte.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/261dee02aee314cdf6239784418e5b8f55473c43
 Nå har jeg registrert meg på <a href="http://bloggurat.net/minblogg/registrere/261dee02aee314cdf6239784418e5b8f55473c43">Bloggurat</a>.

mandag 28. oktober 2013

En økologisk drøm

 
Katta klarte vi da i hvert fall å fore opp!
Kicket jeg får av å luke og den deilige lukta fra jorda har dessverre ført til en ulykksalig mangel på selvinnsikt hos meg, ja, så stor mangel  har det ført til at jeg  ikke hadde vett på å si nei da vi fikk sjansen til å karre til oss en liten bit av vårt fedreland.  Ja, det skulle nesten ingenting til før jeg så for meg katt og kaniner, roser, stein og lykkelige mennesker, brune av sol og slanke som siv, oppfostra på økologisk grøde som de var. Nei, forestillingens kunst er det ingenting i veien med. Da er det verre med de andre egenskapene man trenger for å drive med markens grøde. Men det er ofte i møte med arbeidsoppgavene en finner ut hvem en er. En kan gå der på tunet, nynne litt og klø litt på katta, og tro at en er det rivjernet av et menneske. Helt til en støter på arbeidsoppgavene, og blir gående der å myse bort på dem og lure på hva i all verden det er for noe.  Da kan en fort finne ut at man er lat. I verste fall teoretiker.  Det er da man kan sende en liten bønn: ”Kjære Gud, hjelp meg til å se meg sjøl fra oven, så jeg unngår å gjøre alle disse bommertene."


Angen av jord



Det er Isak Sellanraa og meg. Vi liker å bryte stein og rydde ny jord. Og selv om Isak nok brøt tyngre steiner enn meg, kjenner jeg og angen av jord, der jeg ligger på knea i hagen og klorer. Nå var det jo mye lettere for Isak å flytte på tunge steiner, han som bare var oppdikta. En annen er jo ikke noe å skrive hjem om, akkurat, selv om jeg, fra skaperens side, er så rart sammensatt at jeg får kick av å luke. Da kjenner jeg ”angen av jord”, som vi leste om i leseboka på skolen for et halvt liv siden. Nå er jeg ikke sikker på hvem som skrev det, men hvis det for eksempel hadde vært Pearl  S. Buck, var jeg sånn laga at jeg kunne sitte å lure på hva S’en sto forså jeg ikke fikk med handlingen av stykket mens de andre leste, så jeg vet fremdeles ikke hva det handla om. Men orda ”angen av jord” har jeg ikke glømt. Slike ord kunne sitte i meg i mange dager etter at vi hadde lest dem på skolen, ja, de kunne få meg til å drømme meg helt bort, for ikke så snakke om hvis det begynte å snø. Da måtte jeg se ut av klasserommet, for det går ikke an å drømme seg bort hvis en ser på noe inni, og da gikk jeg stadig glipp av noe, der og.

Leseboka er kjøpt  på loppemarked i et anfall av samlemani, som alle de andre lesebøkene jeg har i hylla, og som jeg titter i en gang i blant og blir satt tilbake av. Ja, jeg blir satt mye lenger tilbake enn til den tida jeg sjøl kan huske og som vi leste i lesebøkene i. For i de bøkene var det mye gammelt. Det var jo det som fenga meg. For da gikk jeg ikke glipp av muligheten til å lengte tilbake den gangen jeg var ung heller. Jeg kunne lengte tilbake til en tid da folk kom seg gjennom den lange, strenge vinteren ved å sitte ved grua og fortelle hverandre historier og spikke rivetenner. Nå er det vel ingen som spikker en rivetann lenger, enda det sikkert kunne vært sunt å sitte foran grua og snakka med hverandre i stedet for å sitte foran fjernsynet, og ikke kan du spikke foran fjernsynet heller, for det er ingen som vil ha fliser i sofaen nå til dags. Det ble slutt da plastikken kom. Det verste er at jeg husker da den kom. Og nå er plastikk retro, hvis den er gammel nok. Det er da jeg forstår at jeg begynner å bli like gammel som besteforeldrene mine var, bare at jeg ser mye yngre ut, for jeg er jo den samme enda.
Nesten. For noen ganger ser en rarere ut enn andre ganger. I speilet.  Det må være noe med lyset. Det er jo forskjellig fra sted til sted. En kan jo høre kunstnere si det. Det er noe med lyset der, sier de. I Åsgårdstrand, for eksempel. Jeg tror det bare er at sola står den andre veien der. Utover.
Ikke har jeg grue heller.