Angen av jord

Det er Isak Sellanraa og meg. Vi liker å bryte stein og rydde ny jord. Og selv om Isak nok brøt tyngre steiner enn meg, kjenner jeg og angen av jord, der jeg ligger på knea i hagen og klorer. Nå var det jo mye lettere for Isak å flytte på tunge steiner, han som bare var oppdikta. En annen er jo ikke noe å skrive hjem om, akkurat, selv om jeg, fra skaperens side, er så rart sammensatt at jeg får kick av å luke. Da kjenner jeg ”angen av jord”, som vi leste om i leseboka på skolen for et halvt liv siden. Nå er jeg ikke sikker på hvem som skrev det, men hvis det for eksempel hadde vært Pearl  S. Buck, var jeg sånn laga at jeg kunne sitte å lure på hva S’en sto forså jeg ikke fikk med handlingen av stykket mens de andre leste, så jeg vet fremdeles ikke hva det handla om. Men orda ”angen av jord” har jeg ikke glømt. Slike ord kunne sitte i meg i mange dager etter at vi hadde lest dem på skolen, ja, de kunne få meg til å drømme meg helt bort, for ikke så snakke om hvis det begynte å snø. Da måtte jeg se ut av klasserommet, for det går ikke an å drømme seg bort hvis en ser på noe inni, og da gikk jeg stadig glipp av noe, der og.

Leseboka er kjøpt  på loppemarked i et anfall av samlemani, som alle de andre lesebøkene jeg har i hylla, og som jeg titter i en gang i blant og blir satt tilbake av. Ja, jeg blir satt mye lenger tilbake enn til den tida jeg sjøl kan huske og som vi leste i lesebøkene i. For i de bøkene var det mye gammelt. Det var jo det som fenga meg. For da gikk jeg ikke glipp av muligheten til å lengte tilbake den gangen jeg var ung heller. Jeg kunne lengte tilbake til en tid da folk kom seg gjennom den lange, strenge vinteren ved å sitte ved grua og fortelle hverandre historier og spikke rivetenner. Nå er det vel ingen som spikker en rivetann lenger, enda det sikkert kunne vært sunt å sitte foran grua og snakka med hverandre i stedet for å sitte foran fjernsynet, og ikke kan du spikke foran fjernsynet heller, for det er ingen som vil ha fliser i sofaen nå til dags. Det ble slutt da plastikken kom. Det verste er at jeg husker da den kom. Og nå er plastikk retro, hvis den er gammel nok. Det er da jeg forstår at jeg begynner å bli like gammel som besteforeldrene mine var, bare at jeg ser mye yngre ut, for jeg er jo den samme enda.

Nesten. For noen ganger ser en rarere ut enn andre ganger. I speilet.  Det må være noe med lyset. Det er jo forskjellig fra sted til sted. En kan jo høre kunstnere si det. Det er noe med lyset der, sier de. I Åsgårdstrand, for eksempel. Jeg tror det bare er at sola står den andre veien der. Utover.

Ikke har jeg grue heller.