fredag 1. november 2013

Elgjakt

Bonde eller ikke bonde, elgjakta kan en ikke gå glipp av. Og det er ikke bare å legge utpå for hvem som helst. Nei, trening må til. Da er det fint å kunne gå fra hytte til hytte. Ikke   som i Rondane,  hvor du går i seks til åtte timer mellom hver hytte. Nei, en kan gå rett rundt husene her.  Nå er det riktignok ikke så langt mellom hyttene her, og målet er ikke å se fjellheimen, hvis noen skulle tro det, men det kan fort gå en seks til åtte timer mellom hver hytte, her og.      
                                                                                                                            
 De trener til elgjakta, de feirer starten av elgjakta, de feirer at elgjakta er slutt, de markerer sommerens inngang og utgang, ja, det er i det hele tatt ikke den ting det ikke går an å feire ved å gå fra hytte til hytte. Med noe godt i sekken, naturligvis, både flytende og fast føde blir det nok av da. Og den andre av oss sitter hjemme og koser seg med ”Med hjartet på rette staden” og når den frafalne ringer og vil hentes, merker jeg plutselig at jeg sitter og strikker og følger med på ”Country juke-boks”, og det er jo bra, for ellers ville det vel ikke være noen som hadde giddet og sett på det.  Men nå må jeg til pers igjen. Ut i den kalde natta. En kan jo ikke la han fryse i hjel ute i villmarka heller. Det  er  ikke det at det hadde  vært så langt å gå hjem. Det er bare det at beina  ikke er som de var. Nei, ikke som de var dagen før engang. Og det blir de heller ikke før et par dager etter igjen. Det er reint underlig åssen ting kan være.  

 Men når elgjakta virkelig setter inn, etter mye venting,  innskyting og utskyting, da er det ikke snakk om at ikke beina bærer en.  Og om en aldri har hatt nevneverdig lyst til å stå grytidlig opp før, gjør en det da, for å rekke bålet. Bålet er noe av det viktigste i elgjakta.  For de må ha noe som lokker dem ut av senga når de ikke må. Og ved bålet kan jo alle være med, både halt og blind.   
 
Den av oss som blir igjen i senga og nyter en stille lørdagsmorgen, kanskje med en god bok, ja, kanskje til og med har klart å få tak i den nyeste til Jo Nesbø,  som nesten er for skummel å lese hvis en er alene hjemme på natta, men som en fint kan klare når det er lyst, den står opp litt etter litt. Kanskje den går ut på trammen for å høre om den hører skudd, og koser litt med elgbikkja, som i stedet for å løpe etter elgen har fått ferten av katta, eller hva vet jeg. I hvert fall sitter den på trammen vår og logrer med halen når den av oss som er hjemme kommer ut for å strekke på seg litt og nyte en kaffekopp i den klare høstlufta. Så det er ikke noe rart de ikke får elg. Når bikkja er utro.