torsdag 14. november 2013

Harry, jeg?


            Jeg satt hos frisøren og leste i et ukeblad da orda slo mot meg  i store bokstaver: ”Årets trendfarge har nådd øyelokket!” Jeg så meg grundig i speilet, men, nei. Der satt bare skurken i ” Det var en gang et menneske”. Og han var ikke mye trendy. Før fargen kom på plass kunne jeg ane et snev av Odd Nerdrum i det samme speilet, særlig før håret var vaska. Etter at håret var vaska, og gredd bakover, var det min kjære mormor som satt der og kikka lurt på meg fra den andre siden. Ja, fra speilet, altså.   Men nå satt altså skurken der, og det uten noen trendfarge på øyelokket.  Ikke noen trendfarge noe annet sted, heller, når sant skal sies.
            Det er ikke lett å være trendy. Det hender vel jeg streifer innom noe som ligner noe som er moderne, hvis jeg har klærne mine lenge nok. For jeg er litt treg til å få med meg det nye. Jeg kan, i min naivitet, gå rundt og tro at det jeg har på meg er moderne, og så har det allerede blitt harry. Sånn var det med grilldressen, og sånn var det med slippersene. Sånn var det med hvite ting, som folk kjøpte på Hvite  ting-party,  og med trolldeigen, som vi kjøpte på trolldeig-party, og sånn har det vært med det meste i mitt liv. Jeg rekker liksom aldri å følge med. Når jeg har sett en ting lenge nok til at jeg har vennet meg til den og kanskje til og med begynt å like den, var den harry i fjor. Det er ikke lett for meg, da. Når jeg er så treg til å oppfatte hva som er moderne og in. For det som er in den ene uka, og som alle de som er trendy går med, og som jeg etter hvert også synes de er fine med, og som jeg og kanskje kunne tredd på meg etter hvert, er ikke in uka etter, kanskje, og på den tida  er det ikke sikkert jeg har rukket og vært i byen en gang, opptatt som jeg er med andre ting livet har å by på.  
            Det er det samme når det gjelder interiør. Nå har vi blitt bombardert med den landlige stilen hvor alt skal være hvitt, som om alt er hvitt på landet, jo, men det er om vinteren og ute, ikke inne på kjøkkenet og i stuene til folk. For noen år siden, ja, det er så lenge siden at det begynner å komme tilbake, bare i en litt annen teint, var det farger som gjaldt. Jeg husker jeg skulle velge farger til den første leiligheten min. Jeg syntes jeg fikk det så moderne og fint når jeg kunne velge en oransje do. For i min oppvekst fantes jo ikke sånt. Nei, det fantes nesten ikke do inne, engang, jo, det var vel å overdrive, men på landet var det fremdeles mange som hadde utedo. Med bilde av kongen på veggen, hva nå han hadde der å gjøre. Det var vel en trend.
Og det  var  farger på veggene før. Helt til noen fant på å kle all panelen med plater og male alt hvitt. Og alle møbler, som hadde vært brune  eller i flammebjørk eller odringsmalte ble malt hvite. Gærninger, sa vi, tenk å male over det fine treet, sa vi og, og så luta vi alt sammen.  Og vi rev ned platene og luta veggene, eller satte opp ny, ubehandla panel, eller vi malte veggene røde, grønne og gule. Og skomakerlampene lyste trivelig fra alle vegger i de norske hjem. Noen av dem fikk til og med hekla trekk. Og vi dro fram alt som gammelt var, luta og pussa det og satte det fram til pynt. Heldige var de som hadde besteforeldre som ikke hadde fulgt så med i tida, og som ikke hadde kasta noe, men samlet i lader all gammel dritt.  Auksjoner og loppemarkeder var in. Det er det jo for så vidt nå også, bare på en litt annen måte.  Familemedlemmer, særlig de som var så gamle at vi aldri hadde sett dem, fikk en fortjent plass på veggen i en liten, sort ramme. Flere ved siden av hverandre. Fint! Vi koste oss! Og bestemor sa: Gærninger, vil dere ha all den gamle dritten? Hadde jeg visst det, skulle jeg jammen ikke kasta noe.
            Men, så var det påan igjen. Bort med alt! Vi kunne jo ikke ha sånne farger  lenger. Og enda vi hadde syntes det var så fint året før, ja, det var noen av oss som nesten akkurat var ferdig med å male, så var det så stygt nå. Og harry!  Nå skulle alt være hvitt! Og mamma sa: Gærninger, vil dere ha det sånn? Hadde jeg visst det, skulle jeg nå jammen ha latt alt være som det var. Så kunne jeg brukt tida og ressursene på andre ting. Altså: fram med den franske landstilen og shabby chic!  Noen svevde i den villfarelsen at alt var hvitt på landet før. Poteter, gulrøtter, kaniner, katter, gress, hus, vegger, møbler, kniver, kopper, klær, alt var hvitt. På landet, altså. Og alle skulle bo på landet, enda de fleste fremdeles  bor i byene. Ellers så hadde det jo ikke vært byer. Hvis alle hadde bodd på landet. Og der hadde det jo ikke vært plass til alle. Og glade er vi, som bor på landet, at ikke alle bor her. Det er ille nok om sommeren, og deilig på høsten når alle har dratt tilbake til byene.  Men nå er det farger som gjelder igjen.  Grønne vegger, men ikke den samme, harry grønnfargen som vi hadde for tjue år siden. Nei, litt lysere  skal den være nå. Og så er det moderne med en fondvegg. Som om det er noe nytt. Det er jo det vi hadde på syttitallet. Og jammen har ikke de store bildene kommet tilbake og. De som vi tapetserte en hel vegg med.  Og det er da jeg sier: Gærninger, vil de ha det sånn? Hadde jeg visst det, skulle jeg da jammen ha tatt vare på all den gamle dritten! Bilder av solnedgang og natur. Akkurat som det var for noen år siden, og som har vært harry siden.  Ja,  særlig solnedgangen har  vært blodharry. For ikke å snakke om hvis det sto en elg i den. Nå kan de til og med henge opp den.
Den franske landstilen har etter  hvert har gått over til fabrikkstilen. Jo mere rustent, jo bedre.  Rustne, gamle lamper henger i de nye stuene våre. Forskalingsmaterialer blir til bord og stoler. Med betongen på.  Og kort og innpakningspapir er laga av gråpapir. Og jeg sier igjen: Vil de ha det sånn?  Ja, hadde jeg visst det, skulle jeg da tatt vare på all den gamle dritten vi fant da vi rydda det gamle uthuset vårt. Keiserens nye klær? Og hvor blir det landlige av, da, da? For det var jo i byene fabrikkene lå. Og så jeg som fortsatt vil ha det landlige.
Og så det minimalistiske, da. Deilig, fritt for støvsamlere. Nå er det stål som gjelder. Ut med alt som ikke er til nytte. Bort med alle bildene av familien.  De som vi brukte en hel liten formue på å få framkalt. Så har de da endelig fått fred, alle disse ukjente anene våre. Så harry! Er det mulig at noen kan ha det sånn? Ikke en ting skal inn i mitt hus som ikke jeg kan bruke til noe, som bare er til pynt. På dynga med det! Eller på loppemarked. Så kan alle de harry typene som ikke følger med i timen, eller alle utlendingene som ikke har så mye, kjøpe det gamle skrammelet vårt, det som vi var så glade i for litt siden. Og vi sier:  Fikj! Vil de virkelig ha det!
Men til jul kan vi heldigvis fråtse. Med nisser og engler og granbar og juletre. Eller… vent… kan vi det? Nissene har også blitt hvite i det siste! Det er snart bare jeg som har røde nisser!  Og juletre med forskjellige farger på kulene! Jeg er harry igjen! Jeg har bare ikke forstått det før nå! Heldigvis. For nå er det de hvite som er harry snart,  vel?  De har jo vart lenge, de nå. Og da kan jo jeg ha den pynten jeg har.
Jommen! De hvite ble harry. Nå er det oransje og lilla og rosa og jeg vet ikke hva som gjelder. Akkurat som den oransje doen jeg hadde, og som sikkert har blitt bytta ut med en hvit, og for ikke å snakke om det oransje serviset jeg fikk fra Matkortklubben jeg var med i,  med mange fine oppskrifter som jeg aldri har brukt.  Og ungdommen sier: Hadde du oransje do? Så kult!  Det er jo bare helt retro.  Ja, hadde jeg visst at de ville hatt den, skulle jeg da jammen ha  tatt vare på den dritten.
 Er det noe rart  det blir mye vi må kaste? Men, en får si som mora mi sier om de som selger alt det nye vi må ha når vi er redde for å framstå som harry:  ”De skal jo leve, de og!”  Så, det er kanskje styrt fra et sted, alt dette. Og imens kjenner jeg at det ikke er bare utapå meg skurken i ”Det var en gang et menneske” kommer fram.
Det er inni meg og.