lørdag 2. november 2013

Hvem fant opp kruttet?

Navn er det første som forsvinner. Her en dag sto jeg i dusjen og lurte på hvem som fant opp kruttet, for det kan jo være interessant å vite.  Men jeg kom ikke på annet enn en strofe av en sang vi lærte på skolen. Resten av sangen har jeg glømt. Det eneste jeg husker som ligner, er sangen om hvem som spiste først poteter.    ”la la la la la la la la, det samme hva du heter… la la la la la la la la så spiser du poteter. Hipp, hipp, hei, hurra! Leve den som leter. Det var en indianer visst, som spiste først poteter.”  Kanskje det er derfor jeg ikke husker navnet på han som fant opp kruttet? Fordi jeg spiste for mye poteter? For nå er jo poteter farlig. Vi spiste dem rå, og, vi. Tenk hvor farlig det må ha vært. Ja, jeg trur jeg spiste minst en rå potet hver dag. Og så hadde jeg med en rå potet på skolen. Enten det, eller en gulrot, det var bare på høsten vi hadde epler og pærer, for en kjøpte jo ikke epler før. Det er seinere, det. Men poteter hadde vi hele året. Og vi måtte ha med  en frukt eller grønnsak til å rense tennene med etter maten på skolen. Det var bestemt av rektor. Og det måtte være hardt.  Alle hadde noe de hadde surret inn i matpapir, hvis ikke de hadde et eple. Det kunne være gulrot, potet eller kålrabi. Det var nok sunt. Og nåde den som hadde glømt det, eller den som prøvde å lure seg unna med en appelsin. For den gjaldt jo ikke.   Om ikke jeg hadde noe annet, så hadde jeg i hvert fall en potet.  Det var noen som tok matpapiret sitt og surra sammen så det skulle se ut som det var noe inni. Noen ganger oppdaga læreren det, og da var det enda mer nåde den.

Jeg glømte nesten aldri noe når det gjaldt mat,  bortsett fra en gang vi skulle få lov til å ha med brus. Jeg kom på det på morran, og da var det for seint. Folk hadde ikke brusflasker stående rundt omkring i huset på den tida, og det var jo bra. Men jeg hadde altså glømt å kjøpe dagen før, og det var jo krise! Mamma sa at jeg kunne ta med kakao, og det ble et slags kompromiss. Alle så medlidende på meg, og jeg aller mest. Enda nå hadde jeg nok  velga kakaoen. 
Husker litt fra sangen om kruttet også, etter hvert. ”den gang han salt og svovl og kull i sin morter puttet” Trur det var Berthold Schwartz eller noe. Rart ingen prøvde på det, å putte salt og svovel og kull sammen i en morter for å se om de kunne lage krutt. Vi lærte det jo på skolen. Men vi hadde nok prøvd hvis vi hadde visst hvordan vi skulle få tak i svovel. Eller kanskje det er med det som med andre ting vi lærte på skolen; En har aldri gjort det om igjen. Ja, som med den lysegrønne genseren jeg strikka, med flette foran. Jeg strikka aldri fletter igjen.  Jeg brukte ikke genseren en gang, men jeg tror mamma brukte den i åkeren etter hvert, så den kom jo til nytte. Men ingen brukte noen gang den blå buksa jeg sydde, av et stoff som ligna på filt, og som krøyp etter første  vask.
Men hvem det var som fant opp kruttet? Det var i hvert fall ikke meg.