mandag 23. desember 2013

GOD JUL!

Tida flyr. Her en dag på seinsommeren kom jeg til meg sjøl ved at en kjøttmeis knatta  på ruta mi og gaula: ”Hvor blir det av meisebollene? Ut med neket!” Og jeg som har flydd rundt i t-skjorta og lurt på hva slags løker jeg skulle plante i år. Løk må være løk. Fram med nek og krumkakejern!

Den blå timen kommer tidlig nå. Og plutselig er det mørkt. Og da er det ikke mye en rekker. For en kan ikke gjøre det samme etter den blå timen, som føre. Det er jo noe alle vet.
        
Nå skal jeg ikke plage dere med hvem som har begynt å hoppe stille lengde siden sist, eller begynt å samle på fyrstikkesker eller bruskorker eller andre halsbrekkende aktiviteter.  Jeg vil bare nevne at prosjektene står i kø her. Inne i hodet mitt, altså. Det er reint så jeg slurer på raggsokkene i rein iver etter å ta fatt.  

”Nå har vi vaska gølvet og vi har børi ved…” Lurer på åssen den sangen oppsto. Det var vel Alf Prøysen som mintes barndommen. Det er for eksempel lett å se for seg at mora er rimelig julestressa og har en masse igjen å gjøre før det kan bli jul. Ungene maser og skriker, kanskje. ”Sett dekk og sjå om dekk ser julestjerna!” hoier hun kanskje. ”Å er’n hen, mor?” ”Den plar komma over huset hennes jordmor-Matja. Rugg på vogga der, du, Alf, og sjå om du ser’a!” Så forteller mora kanskje historien om julestjerna mens hun stresser med å få sprø svor, for det er det jula egentlig handler om, mens lille Alf sitter på krakken ved vinduet og stirrer på et punkt over huset til naboen og samtidig holder lillebroren rolig ved å rugge på vogga. ”Der syns je je kain se’a, mor!”  roper han kanskje og lille Alf ble til store Alf Prøysen, og husker bare det som var koselig, han, som andre, deriblant den dagen det lukta ribbe og surkål og han fikk høre historien om julestjerna for første gang.

Men førjulstida handler ikke bare om vasking, baking og handling. Det handler også om arbeidsfordeling i hjemmet.   En kan, for eksempel,  se for seg en scene fra steinalderen: ”Gidder du å sope hella i kveld?”  ”Hvor er limen?” ”Den står i roa og spriker med kloa.” Sånn kunne det ha foregått. I harmoniske og rolige former.  Men det kunne også vært slengt ut, i en noe spissere tone: ”Som den alltid har gjort! Men du er kanskje ny her?” Legg merke til hvordan noen få, enkle ord snur stemningen helt.

Jeg sitter her og prøver å finne ut om det har skjedd noe det siste året. Ja, det er nok ikke det at ikke det har skjedd noe. Det er bare det at hukommelsen ikke er som den var, så en vet ikke rektig. Jeg åpner ovnsdøra og legger inn en kubbe. Så lukker jeg opp vinduet og snuser inn lukta av vedfyring og tørrklake. Deilig! En får ikke mer moro enn en lager sjøl.

Og her sitter jeg og skal skrive julebrev, uti de små timer.  Jeg tar meg en kokosbolle først, for å få inspirasjon.

Vi må være glade for at vi er sånn noenlunde friske til jul. Det er mye en kunne hatt. Eksem i øregangene, for eksempel. Tenk deg at du har skifta på sengene til jul, og har kveila beinhaugen i velduftende, reint sengetøy. Hovmester’n er unnagjort, og du har full kontroll på ribba og riskremen.  Og enda så gammel du er, er det ikke fritt for at tankene streifer pakkehaugen  som ligger under treet og venter. Du riktig kroer deg, der du ligger. Så begynner du å klø i snilehuset.  

Nei, livet er neimen ikke verst. Det er så mye å være takknemlig for. Ikke måker jeg snø, for det er det den med størst fart  som gjør her hos oss,  men bare når det er snø, naturligvis, så han har jo gode dager nå for tida. Ikke er jeg av de som levde i huler for lenge siden,  og som ble handtupla av en hårete mann med klubbe, heller ikke er jeg  av de som må sende mannen sin utpå i all slags vær, både til det ene og det andre blir han sendt,  og så måtte jeg ha sittet hjemme med tolv  unger og spunnet og hekla og strikka og gravd poteter og tatt på meg skautet og gått ut på odden og speida  og rodd heimsjyen med den eldste, for å få noe å putte i alle munnene. Og da hadde det nok ikke vært lenge før en hadde ligge der, under dyna, og harka og gispa, med terpentinklut på ryggen.

Nei, jeg bor ikke i Nord-Norge engang. Selv om jeg nok bor ganske nord i forhold til de som bor i sør, det har jeg jo sett på fjernsynet. Det ser reint ut som i Alaska på det verste, og her bor jeg. Jeg har bare ikke skjønt at vi bor sånn, vi og. Ikke før jeg så det på TV. Det er så jeg grøsser, der jeg sitter og ser, så langt nord ser det ut.

Lurer på om jeg skal ta meg en kokosbolle til?  Det er midt på natta. Det lyser hos nabo’n. Så sitter han vel og skriver julebrev, han og. Lurer på om han nevner meg. Det er ikke det, det er vel ikke stort å nevne, men det er rart med det. Vi er jo naboer.

Jeg tok ikke den kokosbollen. Det får være grenser. Det er ingen grunn til å bli feitere enn en er. Bare fordi jeg sitter her alene om natta og skriver,  og det er mørkt ute og ingen julesnø daler stille.

Deilig er jorden?  Nei, det er nok ikke så deilig overalt på denne vår jord, som her.  Mye kunne beas om. Noen ord blir til inni meg: ”Kjære Gud, pass på familien min. På forhånd takk!  Amen.” Bedre er jeg ikke.

Nå er det vel på tide å kveile legemet under dyna. Det skal bli godt. En har så lett for å tru at en er verdens navle. Men det er nå engang sånn at sentrum av verden er inne i en.

Til slutt vil jeg hilse til alle, både familie og venner, ved å sitere Alf Prøysen:

                             ....ingen vil vel ramle hvis de ikke må!...

La oss huske på det, da trur jeg verden kan bli et godt sted for oss alle. Vi har jo ikke noe annet sted å gjøre av oss, noen!


STRANDTULLA ØNSKER ALLE EN SUPER JUL!