torsdag 5. desember 2013

Tilbakeblikk

            Det var enda den tida vi hadde kaniner.  Vi starta med to. Men der gikk vi fem på. For vi fikk flere og flere, inntil vi skjønte hva det kom av, og sperra de inne, hver for seg. Nesten alle. De to brødrene som hadde vært med oss helt fra starten, Noddy og Storøre, var veldig flinke til å finne veien inn i buret igjen på kvelden, så de fikk ha det litt friere.
Heldigvis fikk vi gitt bort de fleste, og en fin morgen i august satt vi ved kjøkkenbordet og nøt morgenkaffen og tenkte på hvor heldige vi var som hadde fått gitt bort alle de kaninene. Bare Noddy og Storøre var igjen, og, selv om ingen av oss riktig visste hvor gammel en kanin kan bli, hadde vi bestemt at de skulle få være hos oss til de ble gamle og døde av alderdom. Veden var i hus, naboens poteter var oppe av jorda, ja, nå kunne vinteren bare komme, med snø og det som verre er, for det er mye som er verre enn snø, det vet vel alle, da det spratt fram åtte lubne nøster fra steinrøysa nedi bakken. Fire brune og fire svarte. Vi kunne ikke fatte og begripe hvem som var mora, for vi hadde jo ingen. Men naturens veier er uransakelige, for hvem andre enn  Noddy kom ut fra steinrøysa og utnevnte seg sjøl til mamma. Og, ikke nok med det at han hadde skifta kjønn over natta, han hadde også hatt fore seg unevnelige ting med broren sin. Her kunne det vært mye å ta fatt i, men det viktigste å ta fatt i, skjønte vi der vi satt og nøt morgenkaffen, var jo ungene.               
Vi så for oss ville tilstander med kaniner overalt, og særlig i åkeren til naboen, og at de kunne spores opp som våre, og det var det verste av alt, så vi måtte legge en slagplan. Diverse metoder ble diskutert,  fra håv til gevær, hvis en skal si som sant er, til vi endte opp med den mest humane, som var å sette et reisebur  med mat i foran det stedet de kom ut fra i steinrøysa nedi bakken, liste seg innpå og slå døra igjen.
                           
Kaninungene var kjappe. Vi skjønte fort at vi måtte befinne oss et stykke unna buret, og at vi måtte bevege oss uten den minste lyd. Skoa måtte av,  for det var grus der vi skulle gå, og skoa knasa så i grusen.  Her måtte den brukes som var kjappest i avtrekket, så det ga seg sjøl. Gemalen måtte skride til verket.
  Det tok to dager. Kaninene gikk det jo bra med, da var det verre med fotsålene til den arme  ridder. Til slutt var alle fanga og gitt bort, ja, ikke fotsålene,  men kaninungene, søte og små som de var, det gjensto bare og trøste den ulykkelige mammaen, som jo var Noddy og som fram til nå hadde vært hannkanin. Det er ikke bestandig det er så lett å være kanin, heller, tenkte jeg, her har han mista alle ungene,  skifta kjønn og greier, så jeg tok en tur bort til buret hans for å slå av en liten prat.
 Det duva nedi kassa, i et grått, dunete reir. En rask avgjørelse var påkrevd, og ble derfor igjen overlatt til husets herre. Fotsåler måtte være fotsåler, hud måtte være hud. Her måtte det gjøres  kort prosess, langt borte fra sarte barnesinn.

   Etter den dagen fikk ikke de to brødrene lov til å leke sammen mer.