mandag 27. januar 2014

Er du framoverlent?

Er du framoverlent?  Ja, da kan du kanskje få jobb hos oss. Leste jeg.  Nei, ikke akkurat nå. Men jeg har vært. De gangene jeg har hatt hekseskudd. Og hvis jeg hadde blitt mer framoverlent da, kunne jeg fort knerta pannebrasken i kneskåla. Og da kunne jeg blitt både halt og blind. Og da hadde det nok ikke vært så lett å få jobb.

Nei, jeg er nok mer bakoverlent for tida. Eller laid back, for å si det på godt norsk. Jeg er til tider så bakoverlent at jeg blir flat i bakhuet, og da kan jeg jo ikke få så hatten passer engang.  Og når en er temmelig lavpanna i utgangspunktet, passer ikke lua heller. En blir nødt til å velge mellom å fryse på ørene eller å se.

For ut vil en jo. På ski. Men da kan en jo fort ta et lite hallingkast, og så er det på,n igjen. Med framoverleninga.

Det er et lite aber med å være  for mye bakoverlent og.  Da er det  fort å ligge på seg noe.  Det har vi vel merka.  Da kan det bli både hekseskudd og kink i nakken.  Og hvis en har kink i nakken og glømmer seg!  Og skal se på noe baki  der, for eksempel.

 Da angrer en.

Det er ikke bra å sitte for lenge på huk,  heller.  Det var en her i huset som gjorde det for en stund siden. Satt for lenge på huk. Og det var ikke lett å få knekket opp den mannen igjen.  En annen gang  sto han for lenge i en stilling, og da blei det også noe gæernt.

Nei, den kroppen er ikke å spøke med. Det beste er kanskje å stå som en påle, uansett hva som skjer. Men da kan en jo fort få en knekk, sånn som det stormer nå om dagen. Så det er neimen ikke godt å vite hva en skal gjøre.

I oldtida, da jeg var bare en unge, da skulle man nesten være døden nær før en gikk til lege. Da var det først å prøve en globoid. Hjalp ikke det, og en følte at det var noe som satt i skjelettet, kunne en prøve å gå hoselesta ute,  og hvis ikke det hjalp heller, og det ikke  gikk over på en fjorten dagers tid, var det fram med terpentinkluten. Og da var jo alle sorger slukket. For da blei en rimelig salig av seg. Da lå en der og sniffa og nøt tilværelsen, og  hvis en var riktig heldig og det varte en stund, fikk en jo fri fra skolen og.

 Forresten, det fikk en sjelden. Det var nesten bare barnesykdommene som holdt en hjemme fra skolen. Og nesten ikke de engang. For det kunne bli litt mye for mamma å ha oss hjemme for lenge.  

Jeg husker  den gangen  vi var fire som hadde vannkopper på en gang. Da gikk det i skytteltrafikk med noe hvitt smøreri. ”MAMMA!  JEG KLØR! FORT DEG!”  Hadde vi enda vært syke og en smule slått ut. Men,nei. Vi bare klødde. Aktivitetsnivået var som før.

Hadde vi hatt flaggstang den gangen, hadde nok flagget kommet til topps den dagen hu mor kunne sende sistemann på skolen igjen. Det var  bare så vidt den siste skorpa hadde tørka inn, før vi måtte til pers.  Og da var det nok opphavet som  tok en pust i bakken  med  en terpentinklut, tenker jeg. Og blei en smule laid back.

Det verste er hvis en ligger på seg noe, og får i seg noe en ikke har spist. Da går det ikke over på fjorten dager, og da hjelper ikke hverken globoid eller terpentinklut.  Heller ikke er det noen vits i å fly hoselesta ute. Nei, da er det for så vidt litt i seineste laget å fly i det hele tatt.

Da er det bare å vente i ni måneder og  håpe på det beste.

mandag 20. januar 2014

Sett ikke ditt lys under en skjeppe!

Jeg er så gammel at jeg hadde kristendom på skolen. Og der lærte vi litt av hvert. For eksempel lærte vi at vi ikke skulle stille vårt lys under en skjeppe. Nå er jeg en som tar alt en smule bokstavelig. Så jeg grunna litt på det der. Men, neida. Jeg skal gjøre så godt jeg kan.

Tanken på lyset under skjeppen bringer meg til et av livets store spørsmål:  Hva er egentlig en skjeppe?  Jeg kan aldri huske noen av lærerne nevnte noe om det.

Jeg så for meg en slags pose eller sekk av et slags skinn, for eksempel  av geit, for de var det sikkert mange av den gangen. Geitene  kunne spises, de ga melk, de ga skinn, og de klarte seg ganske godt på egen hånd.  De gikk der, utpå den brune jorda, som vi husker så godt fra tegningene i kristendomsboka. Og så ble de slakta. En etter en, etter som folk hadde bruk for mat eller et skinn. Og så ble de spist.

Og skinnet? Jo, det ble garva eller behandla etter alle datidens kunsts regler. Jeg mener jeg har lest et sted at de satt og tygde på skinnet til det ble mykt. Fus til ikke å ha den jobben!  Tenk det, de fikk jo bare plass til litt av skinnet i munnen av gangen. Så satt de der da, rundt bålet, fortalte hverandre historier og tygde på litt av skinnet hver. Fikj! (*) Og den som hadde ei lita pause, fortalte historier til de andre, kanskje. Og henta vann. For det måtte nok mye vann til, hvis  de skulle holde ut den tygginga. Eller, enda verre: Kanskje det var en som måtte tygge alt aleine. Mens de andre sprang rundt og jakta og surra og hadde seg. Kanskje det  var den gamle bestemora som tygde. Hvis hun hadde flere tenner igjen, da.  Men kanskje det var det som måtte til for at skinnet skulle bli mykt. Tygging med bare gummer. Ja, da var det nok bestemora som måtte til pers. Og forresten var  hun vel ikke brukelig til noe annet likevel.  Og da hadde nok jeg vært i faresonen snart, så det er godt vi ikke trenger skjepper lenger.

Tenk alt det arbeidet bare for å få en skjeppe til å sette lyset sitt under.  De måtte sikkert tygge i månedsvis. Og det bare på ei geit. Og det var jo ikke så mange bestemødre den gangen, som levealderen var mye lavere enn den er nå, selv om Sara var nitti. Men det ville vært rart hvis hun rakk  å bli bestemor. For ikke å snakke om Metusalem.  Men han trengte sikkert ikke tygge, han var nok høyere på strå og hadde noen til å tygge for seg. Dessuten ble han jo aldri bestemor.

Men dette var jo bare min forestilling av hva en skjeppe var. Og hvis en slår opp i en ordbok, ser en hvor feil en kan ta.:

Skjeppe =

1.       Et gammelt kornmål av varierende omfang, i middelalderen fra 24,3  til 32,4 l, senere ca. 17,5 l (1/8 tønne)
2.       Målekar som rommer en skjeppe ( se punkt 1)
3.       Rommål ved kjøp og salg av sild og brisling.
4.       Sette sitt lys under en skjeppe  = la en få høre sannheten uten omsvøp

Javel. Ok, det. Men fremdeles vet vi ikke hva skjeppa er laga av. Så da kan det være noe i dette med tygginga likevel.

Der ser vi. Jeg er ikke så dum som jeg trudde.


* Fysj/fysjom/fytti rakkern

søndag 5. januar 2014

Å gjøre kineser av seg

Kan en kenyaner være nordmann?  Selvfølgelig kan han det. En nordmann så god som noen. Og han kan bli svenske, danske, brite og amerikaner.

Men kan han bli kineser?

Nei, for en kineser er vel en kineser. Hvis noen for eksempel peker på en person og sier: ”Se. Der går en kineser.”  Og enda det er stygt å peke, så gjør vi det, altså.  Da venter vi jo ikke å få se en med  røtter fra Afrika.  Men er ikke en svenske en svenske og, da da? Og en nordmann en nordmann og en finne en finne?

Neida.

Ergo kan en kenyaner også være kineser.  Og da kan jeg bli det og. Hvis jeg flytter til Kina, altså. Men hva ville jeg vært da, da? En norsk-kineser?  For alle ville jo kunne se at jeg hadde mine gener fra et annet land enn Kina. Enda jeg ville gått der, i fjellskråningen og vassa rundt i rismarkene. For jeg ville jo bodd på landet hvis jeg flyttet til Kina, så jeg kunne dyrke min egen ris , og da ville jeg jo blitt lagt mer merke til og. I en storby går folk sikkert mer om inan(1).

Og jeg ville snart fått meg en sånn snål, liten trekanta stråhatt, for sola tok så veldig, og jeg måtte jo ut og hakke litt. Og så ville naboene mine vært snille og holdt en fest for meg så jeg hadde blitt kjent med dem og klart å skjelne dem fra hverandre etter hvert, og de hadde blitt kjent med meg, og jeg ville lært meg kinesisk på rekordtid, for det hadde ikke vært noen annen måte å bli forstått på. I hvert fall ikke der, langt ute på landet.  Og hvis jeg sto fast på noe, kunne jeg gått til dem og spurt om hjelp, og de ville ledd litt av meg, men samtidig vært glade for å hjelpe meg,  og hvis noen spurte etter blekansiktet som hadde lært seg kinesisk og som levde av å dyrke ris der i dalen, fordi det kanskje var post til meg eller noe annet, ville de med en gang visst hvem de mente, de som spurte, og de ville, med glede, vist vei til huset mitt.

De ville visst hvem de mente, fordi de som spurte hadde forklart hvordan jeg så ut. De ville kanskje sagt ”Kjenner dere noe til et blekansikt som har flyttet  hit i det siste”? Eller de kunne sagt hun med den bleke huden, som ellers er i noenlunde godt hold. Og så hadde de svart, uten å nøle: ”Ja, det er hun som går og vasser i  den bitte lille rismarken der oppe, og så ville de pekt på meg, enda det ikke er pent å peke i Kina heller,  men hva skulle de gjøre, da? Og så ville de sagt at stakkars, hun har ikke lært seg så mye enda. Men det kommer nok etter hvert, ville de kanskje sagt. Og så ville de smilt, ganske høyt, ja, kanskje til og med gapskratta.

Og jeg ville bare tatt det med et smil. For det var jo sant. Og de mente ikke noe vondt med det. For, i min villeste fantasi, ville jeg ikke trodd at noen kunne ledd ondsinnet  av meg. Og jeg ville vært trygg på at de ville favne meg mer og mer etter hvert. Og jeg dem, forhåpentligvis. Siden jeg nå hadde flytta dit.

17. mai ville jeg pynta meg med bunaden min og bedt alle de nye vennene mine på lapskaus. Og de ville kommet, i sine fine folkedrakter og de ville kanskje hatt med seg flaggene sine.  For å hylle meg og mitt land og min nasjonaldag. Og når de kom, ville det stått en krukke på hver side av døra, med noen grønne kvister i og to norske flagg på kryss i hver krukke. Og de ville synes det var fint at jeg hadde flagget mitt framme. Flagget til mitt eget land. Selv om jeg nå var en borger av Kina.

Og så ville jeg ha sittet der, på en stein, kanskje, og kjent knea mine mot hverandre under bunaden, for det var for varmt å ha strømpebukse, så jeg hadde bare knestrømper, og så ville jeg ha spilt  en cd med hornmusikk og en med  et blanda mannskor som sang ”Ja vi elsker”, og så ville jeg hatt klump i halsen og felt en tåre og lengta hjem. Og så ville alle disse nye vennene mine trøsta meg og sittet der i de fine folkedraktene sine og sagt at de skulle være hos meg og støtte meg. Og så ville vi gått inn til meg og  vi ville ha spist lapskausen og  de ville ledd og pekt på flatbrødet mitt og lurt på hva det var for noe rart, og hvor var risen?

Og hvis jeg kom på et kinesisk sykehus eller sykehjem eller noe sånt, måtte det stått i journalen min at jeg ikke skulle ha verken nøtter, hundekjøtt eller sniler. Og så måtte jeg stolt på at de ikke hadde gitt meg det, og det ville de kanskje ikke gjort.  Men hvis jeg var dement, hadde det kanskje ikke vært så farlig, for det er ingen som har daua av det enda, ville de ha tenkt, og så hadde de gitt meg det likevel. Utenom nøttene, for de er jeg allergisk mot.

Jeg ville alltid vært  den norske. Blekansiktet, som hadde flyttet til Kina, og som hadde fått kinesisk statsborgerskap.  Jeg hadde aldri blitt en kineser. Og hvis jeg hadde fått unger der nede, hadde de heller aldri blitt kinesere. Det kan til og med hende jeg ville latt dem gå på en norsk skole. For det får jo være måte på, ikke sant?  Ville de blitt kinesere, fikk de heller velge det når de ble voksne.

Dette var et eksempel.

Det er så populært av aviser å bruke uttrykk som ”etnisk nordmann” og ”person av utenlandsk opprinnelse” osv. Hvem er det som kan vite sånt helt sikkert, da? Jeg har noen svenske aner, jeg.  Men hvis jeg skulle bli omtalt i en avis, hadde det stått etnisk norsk om meg. For eksempel kunne det ha stått:  ”En etnisk norsk kvinne ranet en bank på fredag. Hun ble tatt mens hun prøvde å gjemme ransutbyttet i noen gamle bæreposer hun hadde i lommene.” Og hvis det hadde stått  at jeg var av utenlandsk opprinnelse, hvilket ca. en åttendedel av meg jo er, ville jo folk trodd jeg gikk med burka, enda det bare er litt svenske i meg.

Uansett hva vi kaller hverandre; det viktigste er vel at vi godtar hverandre, og at vi får lov til å være stolte av den vi er, enten vi er hvite, brune, sorte, gule eller røde.  Eller til og med om vi er nesten blå, for det har vi jo lært av Thorbjørn Egner at det er noen som er. 

Skjønt, hadde jeg blitt blå, ville jeg kjappa meg til legen, for da kunne det vært noe i veien med oksygenopptaket. Men ikke hvis jeg bare hadde blitt litt blå  på leppene fordi jeg hadde bada for lenge. For det er det fort å bli da. På leppene. For da må vi ha blodet til de vitale organer.  Og der er vi vel like, alle sammen. 

Inni, altså.

(Gjør for sikkerhets skyld  oppmerksom på at historien om kvinnen som ranet en bank  i sin helhet var oppdiktet, og den omtalte personen temmelig fiktiv.)


Merkn.:  1= hverandre