søndag 5. januar 2014

Å gjøre kineser av seg

Kan en kenyaner være nordmann?  Selvfølgelig kan han det. En nordmann så god som noen. Og han kan bli svenske, danske, brite og amerikaner.

Men kan han bli kineser?

Nei, for en kineser er vel en kineser. Hvis noen for eksempel peker på en person og sier: ”Se. Der går en kineser.”  Og enda det er stygt å peke, så gjør vi det, altså.  Da venter vi jo ikke å få se en med  røtter fra Afrika.  Men er ikke en svenske en svenske og, da da? Og en nordmann en nordmann og en finne en finne?

Neida.

Ergo kan en kenyaner også være kineser.  Og da kan jeg bli det og. Hvis jeg flytter til Kina, altså. Men hva ville jeg vært da, da? En norsk-kineser?  For alle ville jo kunne se at jeg hadde mine gener fra et annet land enn Kina. Enda jeg ville gått der, i fjellskråningen og vassa rundt i rismarkene. For jeg ville jo bodd på landet hvis jeg flyttet til Kina, så jeg kunne dyrke min egen ris , og da ville jeg jo blitt lagt mer merke til og. I en storby går folk sikkert mer om inan(1).

Og jeg ville snart fått meg en sånn snål, liten trekanta stråhatt, for sola tok så veldig, og jeg måtte jo ut og hakke litt. Og så ville naboene mine vært snille og holdt en fest for meg så jeg hadde blitt kjent med dem og klart å skjelne dem fra hverandre etter hvert, og de hadde blitt kjent med meg, og jeg ville lært meg kinesisk på rekordtid, for det hadde ikke vært noen annen måte å bli forstått på. I hvert fall ikke der, langt ute på landet.  Og hvis jeg sto fast på noe, kunne jeg gått til dem og spurt om hjelp, og de ville ledd litt av meg, men samtidig vært glade for å hjelpe meg,  og hvis noen spurte etter blekansiktet som hadde lært seg kinesisk og som levde av å dyrke ris der i dalen, fordi det kanskje var post til meg eller noe annet, ville de med en gang visst hvem de mente, de som spurte, og de ville, med glede, vist vei til huset mitt.

De ville visst hvem de mente, fordi de som spurte hadde forklart hvordan jeg så ut. De ville kanskje sagt ”Kjenner dere noe til et blekansikt som har flyttet  hit i det siste”? Eller de kunne sagt hun med den bleke huden, som ellers er i noenlunde godt hold. Og så hadde de svart, uten å nøle: ”Ja, det er hun som går og vasser i  den bitte lille rismarken der oppe, og så ville de pekt på meg, enda det ikke er pent å peke i Kina heller,  men hva skulle de gjøre, da? Og så ville de sagt at stakkars, hun har ikke lært seg så mye enda. Men det kommer nok etter hvert, ville de kanskje sagt. Og så ville de smilt, ganske høyt, ja, kanskje til og med gapskratta.

Og jeg ville bare tatt det med et smil. For det var jo sant. Og de mente ikke noe vondt med det. For, i min villeste fantasi, ville jeg ikke trodd at noen kunne ledd ondsinnet  av meg. Og jeg ville vært trygg på at de ville favne meg mer og mer etter hvert. Og jeg dem, forhåpentligvis. Siden jeg nå hadde flytta dit.

17. mai ville jeg pynta meg med bunaden min og bedt alle de nye vennene mine på lapskaus. Og de ville kommet, i sine fine folkedrakter og de ville kanskje hatt med seg flaggene sine.  For å hylle meg og mitt land og min nasjonaldag. Og når de kom, ville det stått en krukke på hver side av døra, med noen grønne kvister i og to norske flagg på kryss i hver krukke. Og de ville synes det var fint at jeg hadde flagget mitt framme. Flagget til mitt eget land. Selv om jeg nå var en borger av Kina.

Og så ville jeg ha sittet der, på en stein, kanskje, og kjent knea mine mot hverandre under bunaden, for det var for varmt å ha strømpebukse, så jeg hadde bare knestrømper, og så ville jeg ha spilt  en cd med hornmusikk og en med  et blanda mannskor som sang ”Ja vi elsker”, og så ville jeg hatt klump i halsen og felt en tåre og lengta hjem. Og så ville alle disse nye vennene mine trøsta meg og sittet der i de fine folkedraktene sine og sagt at de skulle være hos meg og støtte meg. Og så ville vi gått inn til meg og  vi ville ha spist lapskausen og  de ville ledd og pekt på flatbrødet mitt og lurt på hva det var for noe rart, og hvor var risen?

Og hvis jeg kom på et kinesisk sykehus eller sykehjem eller noe sånt, måtte det stått i journalen min at jeg ikke skulle ha verken nøtter, hundekjøtt eller sniler. Og så måtte jeg stolt på at de ikke hadde gitt meg det, og det ville de kanskje ikke gjort.  Men hvis jeg var dement, hadde det kanskje ikke vært så farlig, for det er ingen som har daua av det enda, ville de ha tenkt, og så hadde de gitt meg det likevel. Utenom nøttene, for de er jeg allergisk mot.

Jeg ville alltid vært  den norske. Blekansiktet, som hadde flyttet til Kina, og som hadde fått kinesisk statsborgerskap.  Jeg hadde aldri blitt en kineser. Og hvis jeg hadde fått unger der nede, hadde de heller aldri blitt kinesere. Det kan til og med hende jeg ville latt dem gå på en norsk skole. For det får jo være måte på, ikke sant?  Ville de blitt kinesere, fikk de heller velge det når de ble voksne.

Dette var et eksempel.

Det er så populært av aviser å bruke uttrykk som ”etnisk nordmann” og ”person av utenlandsk opprinnelse” osv. Hvem er det som kan vite sånt helt sikkert, da? Jeg har noen svenske aner, jeg.  Men hvis jeg skulle bli omtalt i en avis, hadde det stått etnisk norsk om meg. For eksempel kunne det ha stått:  ”En etnisk norsk kvinne ranet en bank på fredag. Hun ble tatt mens hun prøvde å gjemme ransutbyttet i noen gamle bæreposer hun hadde i lommene.” Og hvis det hadde stått  at jeg var av utenlandsk opprinnelse, hvilket ca. en åttendedel av meg jo er, ville jo folk trodd jeg gikk med burka, enda det bare er litt svenske i meg.

Uansett hva vi kaller hverandre; det viktigste er vel at vi godtar hverandre, og at vi får lov til å være stolte av den vi er, enten vi er hvite, brune, sorte, gule eller røde.  Eller til og med om vi er nesten blå, for det har vi jo lært av Thorbjørn Egner at det er noen som er. 

Skjønt, hadde jeg blitt blå, ville jeg kjappa meg til legen, for da kunne det vært noe i veien med oksygenopptaket. Men ikke hvis jeg bare hadde blitt litt blå  på leppene fordi jeg hadde bada for lenge. For det er det fort å bli da. På leppene. For da må vi ha blodet til de vitale organer.  Og der er vi vel like, alle sammen. 

Inni, altså.

(Gjør for sikkerhets skyld  oppmerksom på at historien om kvinnen som ranet en bank  i sin helhet var oppdiktet, og den omtalte personen temmelig fiktiv.)


Merkn.:  1= hverandre