Er du framoverlent?

Er du framoverlent?  Ja, da kan du kanskje få jobb hos oss. Leste jeg.  Nei, ikke akkurat nå. Men jeg har vært. De gangene jeg har hatt hekseskudd. Og hvis jeg hadde blitt mer framoverlent da, kunne jeg fort knerta pannebrasken i kneskåla. Og da kunne jeg blitt både halt og blind. Og da hadde det nok ikke vært så lett å få jobb.

Nei, jeg er nok mer bakoverlent for tida. Eller laid back, for å si det på godt norsk. Jeg er til tider så bakoverlent at jeg blir flat i bakhuet, og da kan jeg jo ikke få så hatten passer engang.  Og når en er temmelig lavpanna i utgangspunktet, passer ikke lua heller. En blir nødt til å velge mellom å fryse på ørene eller å se.

For ut vil en jo. På ski. Men da kan en jo fort ta et lite hallingkast, og så er det på,n igjen. Med framoverleninga.

Det er et lite aber med å være  for mye bakoverlent og.  Da er det  fort å ligge på seg noe.  Det har vi vel merka.  Da kan det bli både hekseskudd og kink i nakken.  Og hvis en har kink i nakken og glømmer seg!  Og skal se på noe baki  der, for eksempel.

 Da angrer en.

Det er ikke bra å sitte for lenge på huk,  heller.  Det var en her i huset som gjorde det for en stund siden. Satt for lenge på huk. Og det var ikke lett å få knekket opp den mannen igjen.  En annen gang  sto han for lenge i en stilling, og da blei det også noe gæernt.

Nei, den kroppen er ikke å spøke med. Det beste er kanskje å stå som en påle, uansett hva som skjer. Men da kan en jo fort få en knekk, sånn som det stormer nå om dagen. Så det er neimen ikke godt å vite hva en skal gjøre.

I oldtida, da jeg var bare en unge, da skulle man nesten være døden nær før en gikk til lege. Da var det først å prøve en globoid. Hjalp ikke det, og en følte at det var noe som satt i skjelettet, kunne en prøve å gå hoselesta ute,  og hvis ikke det hjalp heller, og det ikke  gikk over på en fjorten dagers tid, var det fram med terpentinkluten. Og da var jo alle sorger slukket. For da blei en rimelig salig av seg. Da lå en der og sniffa og nøt tilværelsen, og  hvis en var riktig heldig og det varte en stund, fikk en jo fri fra skolen og.

 Forresten, det fikk en sjelden. Det var nesten bare barnesykdommene som holdt en hjemme fra skolen. Og nesten ikke de engang. For det kunne bli litt mye for mamma å ha oss hjemme for lenge.  

Jeg husker  den gangen  vi var fire som hadde vannkopper på en gang. Da gikk det i skytteltrafikk med noe hvitt smøreri. ”MAMMA!  JEG KLØR! FORT DEG!”  Hadde vi enda vært syke og en smule slått ut. Men,nei. Vi bare klødde. Aktivitetsnivået var som før.

Hadde vi hatt flaggstang den gangen, hadde nok flagget kommet til topps den dagen hu mor kunne sende sistemann på skolen igjen. Det var  bare så vidt den siste skorpa hadde tørka inn, før vi måtte til pers.  Og da var det nok opphavet som  tok en pust i bakken  med  en terpentinklut, tenker jeg. Og blei en smule laid back.

Det verste er hvis en ligger på seg noe, og får i seg noe en ikke har spist. Da går det ikke over på fjorten dager, og da hjelper ikke hverken globoid eller terpentinklut.  Heller ikke er det noen vits i å fly hoselesta ute. Nei, da er det for så vidt litt i seineste laget å fly i det hele tatt.

Da er det bare å vente i ni måneder og  håpe på det beste.