Sett ikke ditt lys under en skjeppe!

Jeg er så gammel at jeg hadde kristendom på skolen. Og der lærte vi litt av hvert. For eksempel lærte vi at vi ikke skulle stille vårt lys under en skjeppe. Nå er jeg en som tar alt en smule bokstavelig. Så jeg grunna litt på det der. Men, neida. Jeg skal gjøre så godt jeg kan.

Tanken på lyset under skjeppen bringer meg til et av livets store spørsmål:  Hva er egentlig en skjeppe?  Jeg kan aldri huske noen av lærerne nevnte noe om det.

Jeg så for meg en slags pose eller sekk av et slags skinn, for eksempel  av geit, for de var det sikkert mange av den gangen. Geitene  kunne spises, de ga melk, de ga skinn, og de klarte seg ganske godt på egen hånd.  De gikk der, utpå den brune jorda, som vi husker så godt fra tegningene i kristendomsboka. Og så ble de slakta. En etter en, etter som folk hadde bruk for mat eller et skinn. Og så ble de spist.

Og skinnet? Jo, det ble garva eller behandla etter alle datidens kunsts regler. Jeg mener jeg har lest et sted at de satt og tygde på skinnet til det ble mykt. Fus til ikke å ha den jobben!  Tenk det, de fikk jo bare plass til litt av skinnet i munnen av gangen. Så satt de der da, rundt bålet, fortalte hverandre historier og tygde på litt av skinnet hver. Fikj! (*) Og den som hadde ei lita pause, fortalte historier til de andre, kanskje. Og henta vann. For det måtte nok mye vann til, hvis  de skulle holde ut den tygginga. Eller, enda verre: Kanskje det var en som måtte tygge alt aleine. Mens de andre sprang rundt og jakta og surra og hadde seg. Kanskje det  var den gamle bestemora som tygde. Hvis hun hadde flere tenner igjen, da.  Men kanskje det var det som måtte til for at skinnet skulle bli mykt. Tygging med bare gummer. Ja, da var det nok bestemora som måtte til pers. Og forresten var  hun vel ikke brukelig til noe annet likevel.  Og da hadde nok jeg vært i faresonen snart, så det er godt vi ikke trenger skjepper lenger.

Tenk alt det arbeidet bare for å få en skjeppe til å sette lyset sitt under.  De måtte sikkert tygge i månedsvis. Og det bare på ei geit. Og det var jo ikke så mange bestemødre den gangen, som levealderen var mye lavere enn den er nå, selv om Sara var nitti. Men det ville vært rart hvis hun rakk  å bli bestemor. For ikke å snakke om Metusalem.  Men han trengte sikkert ikke tygge, han var nok høyere på strå og hadde noen til å tygge for seg. Dessuten ble han jo aldri bestemor.

Men dette var jo bare min forestilling av hva en skjeppe var. Og hvis en slår opp i en ordbok, ser en hvor feil en kan ta.:

Skjeppe =

1.       Et gammelt kornmål av varierende omfang, i middelalderen fra 24,3  til 32,4 l, senere ca. 17,5 l (1/8 tønne)

2.       Målekar som rommer en skjeppe ( se punkt 1)

3.       Rommål ved kjøp og salg av sild og brisling.

4.       Sette sitt lys under en skjeppe  = la en få høre sannheten uten omsvøp

Javel. Ok, det. Men fremdeles vet vi ikke hva skjeppa er laga av. Så da kan det være noe i dette med tygginga likevel.

Der ser vi. Jeg er ikke så dum som jeg trudde.

* Fysj/fysjom/fytti rakkern