Det er så mye rart i barne-tv nå for tida. Ja, det er ikke det. Det var mye
rart i barne-tv før og.
Jeg husker en gang som Asbjørnsen og Moe fløy i heiene og
samla eventyr, jeg. Og så hendte det, da, at de kom bort fra hverandre. Og så
ropte Moe: ”Ho, ho, Asbjørnsen!”
Men han
fikk ikke noe svar.
For Asbjørnsen, han hadde gjurs på. For han hadde jo tenkt
seg opp på setra til Guri og få seg et eventyr der.
Så kom han opp, da, og banka på, som seg hør og bør. Og
Guri. Ja, hun var så glad for å få besøk, og særlig da hun så at det var et mannebein
som sto i dørgløtten, for her hadde hun sittet og smakt hverken vått eller tørt
i hundre år, at hun smilte fra øre til øre, gned seg i hendene og fikk dratt han på innsida.
”Ååååå, he, he, he, er
det deg Asbjørnsen,” sa Guri. Hun var så
grov og hes i målet, og det kom jo av at hun ikke hadde gjort noe annet enn å
fly rundt og rope ”Ko, kyra” så det
ljoma i berga bortetter i lange tider.
”Goddag, goddag , Guri.” sa Asbjørnsen. ”Jeg lurte på om det
var mulig å få et eventyr her!”
”He, he,
åja!” sa Guri. “Kom inn,
Asbjørnsen!”
Og der satt vi! Med store, runde barneøyne, og lurte på hva
vi ville få se!
Men så forandra bildet seg.
Og hva fikk vi se? En gammel,
lurvete, grå ulldott av en kanin. Som hoppa og spratt på en sti, og som var
lykkelig fordi kjerringa hadde brent inne!
Og sånt sendte de for unger!
Men, så forandra bildet seg igjen.
Og vi var tilbake på
setra!
Men der! - Der sto
Asbjørnsen på tramhella med skreppa på ryggen. Ferdig til å gå!
Og der satt vi. Benka i soffa’n. Og hadde ikke fått se en
dritt!
”Ja, du får ha så mange slags takk for eventyret, Guri.” sa
Asbjørnsen. ”Og lev vel!” Sa’n. Og så
gikk han bare!
”He, he, he, he, ja, sjøl takk, Asbjørnsen!” sa Guri. Hun
stod der så frisk og rød i kinnene og med skautet litt sånn på snei, som skaut ofte
står hvis de har blitt rokka ved, og vinka med ei grov, rød budeiehånd helt til
hun ikke kunne se han mer.
Hun var ikke på fornavn med han etterpå engang!
Kjipe svinet!
