torsdag 26. november 2015

Ut av skapet?



Det er ikke så lett å være den en er. Utapå. Inni er det jo litt lettere. Og det er når en bare er den en er inni seg, at en har krabba godt inn i skapet. Og slengt døra hardt igjen.

Det er så mangt en kan sitte der i skapet med. Det kan være alvorlige ting, som sin legning og sin tro og sin whisky. 

Og mindre alvorlige.

Til det siste hører vel det meste. Selv om det ikke virka sånn i ungdommen. 

I ungdommen kunne en være både den ene og den andre, da, etter som hvem en var sammen med. Og det var vel med fare for å bli kameleon en veksla mellom å være hippie, frik, kristen, harry, johan, doris, soss og slakk. Ja, til og med et lilla skjerf var en borti en gang, litt seinere. Inni seg. Utapå var en bare slakk. 

Forresten aldri soss. Det fantes en grense selv i det skapet jeg satt i. Selv om jeg likevel må vedgå at jeg endte opp med ei blå sossejakke med rødt fòr en gang. Men det var vel fordi en var slakk og ikke visste bedre. 

Og det gjorde ikke saken med sossejakka bedre at en bare var slank når en var i skapet og.  For, som vi alle vel husker, så bula den litt. Sossejakka. Strutta, rett og slett.

En gang var en vel slank utapå og, men det er forferdelig lenge siden. Nå er en ikke slank i skapet engang.  Så det går framover. Når en har runda seksti. 

  var det jo ikke så mange penger blant folk heller, før, som det er nå.  En hadde kanskje en liten sommerjobb med å plukke jordbær eller stå i kiosk, som ga en så mye i overskudd at en kunne reise på gratistur til Kragerø og enda ha nok til en frøken Detektivbok og julegaver for resten.

Og med mange munner å mette i et hus, ble det ikke så mye til overs til å være moderne for. Så da noen i klassen kom med sjømannssleng i buksene, trasket jeg ufortrødent videre i mine grønne kreppstrekk, som  var så kjekke, for de hadde hæler, og var så lette å tre ned i de hvite seilerstøvlene.  Og brune, gode sko hadde jeg også,  innkjøpt en gang på høsten eller våren, ettersom,  laget for å vare en stund. 

Men, etter  hvert skjønte jo til og med jeg at det var noe som var mer moderne enn noe annet. På ungdomsskolen kom både den ene og den andre med afghanerpels, skulderveske med peacemerke på, olabukse og det ene med det andre. Mens jeg på skolebildet fra åttende klasse kan beskues  sittende med  hjemmestrikka genser og  mine grønne kreppstrekk. 

Jeg var hippie inni meg. Jeg var friker inni meg.  Som nevnt, aldri soss. Og heller ikke Doris.  Det var det de som var litt eldre enn oss som var. De som tuperte håret og satte en brødskalk i det for å få det høyere. Hos oss åt vi opp brødskalken, der. Og det var vel derfor jeg bare var slank når jeg satt i skapet.

Gud forby at jeg plutselig skulle dukket opp på skolen i afghanerpels, forresten. Hadde jeg ikke fått oppmerksomhet før, så hadde jeg i alle fall fått det da. Og oppmerksomhet var jo det verste en kunne få på den tida. Jeg, som  i utgangspunktet gikk i ett med omgivelsene og ikke tenkte over det engang. Og som ville skjule mest mulig, enda jeg ikke hadde så mye å skjule da som jeg har nå. Nå som jeg ikke gidder å skjule noe som helst lenger. Men jeg hadde nok, og det var nok, den gangen.

Så da de tøffeste i klassen tok mot til seg, ja, de behøvde vel ikke å ta mot til seg en gang, de bare gjorde det, de kom  med både det ene og det andre både i klesvei og veskevei,  vandret jeg ufortrødent videre  som en skaphippie i grønne kreppstrekk. Med hæler.

tirsdag 7. juli 2015

Sommerglede?

Noen ganger 
når jeg sitter på pc’n
synes jeg jeg kjenner 
lukta av vedfyring
og da blir jeg så glad
for jeg liker 
at det lukter vedfyring
som om ikke 
det skulle være nok 
at det er sommer

lørdag 23. mai 2015

Vedkomfyr og nattlige sysler



Hva har de nattlige tumulter med det teknologiske framskrittet å gjøre? Eller, rettere sagt uteblivelsen av de nattlige tumulter? Og med den gamle vedkomfyren vi fant i det gamle bryggerhuset etter forfedrene til min kjære mann? Jo, det kan en jo nesten tenke seg. For vedkomfyren erstatta grua. Grua, som husfrua sto bøyd over og rota i hele dagen for å mette alle munnene. Ja, så bøyd sto hun og så lenge sto hun bøyd at hun nesten ikke orka noe annet.  Og det kan en jo tenke seg hadde store innvirkninger på den stakkars forsmådde gubben, som  ble gående der og langleie seg.  Ja, så store innvirkninger hadde det vel, at han gikk der og studerte på hva han kunne finne på for at kjerringa skulle bli  mer opplagt. At det hadde med  det tunge husarbeidet å gjøre, var han ikke dummere enn at han forsto. Og med grua. Ikke kunne han komme på  hva han kunne gjøre for å hjelpe til på den kinkige situasjonen som hadde oppstått.  

Det var da han fikk se den. 

Vedkomfyren!

Han var rådsnar når det gjaldt, gubben, og fikk tak i en vedkomfyr litt faderlig kjapt.  Inn med den og kjerringa slo hendene sammen og oiet seg. Ja, nå skulle det vel bli saker! Og gubben vred seg i hendene og trudde han forsto hva kjerringa mente.  Og  ut med han for å hogge småved. Tre etter tre falt overende i skauen. Ja, det var ikke grenser for hans tiltakslyst. Ho ho! 

Men nei,  kjerringa snudde den kalde skuldra til og snorka like godt.  Og gubben ble liggende med armene under hodet og fundere på hva han nå skulle finne på. Hva om han satte et skovlhjul i bekken? Gikk det an å magasinere krafta på et vis?

Med tida kom lyset  i pærene, magasinkomfyren oppsto,  ljåen ble erstatta av slåmaskinen, treskemaskinen ble oppfunnet, traktoren, bilen , vaskemaskinen,  støvsugeren, strykejernet,  gravemaskinen,  veiskrapa, bulldoseren, telefonen, mopeden ,motorsykkelen,  scooteren,  radioen, kassettspilleren, ja, til og med  veivalsen oppsto.

Alt  fra ideene til en forsmådd gubbe som lå med armene under  hodet og vansmekta i de små timer.

Vi fikk EDB, mobil, en snerten liten bil til hver,  Tv, fotoapparat, digitalt fotoapparat, video,   busser, lyntog, fly og helikopter.

Til og med vannkoker og eggekoker fikk vi. Hva nå de skulle være godt for. Men  det var nå sånn at ideene ingen ende ville ta for at kjerringa skulle bli mer opplagt og snu seg den rette veien.

 Men, kjerringa var like trøtt, og nå hadde hun fått hodepine  og, av alt sammen.

Så fikk vi raketter, noen  traska rundt på månen, vi fikk likestilling, barnehage, sykehjem,  tjue centimeters  isolasjon i veggene,  demonstrasjoner, Se og Hør, Norge rundt, nettbank og fotformsko. 
 
Så fikk vi Der som ingen skulle tru at nokon kunne bu. Og da kom gubben på at han ville ta kjerringa med seg til Mars. Han tenkte at da må det vel bli sus i serken. Da kunne de starte på ny frisk!

Som sagt, så gjort. Til Mars  med dem.

Etter å ha installert seg der oppe,  i hva vet nå jeg hva de skal installere seg i,  de som drar dit, lente gubben seg over kjerringa og hviska: ” Er du trøtt fremdeles, da, kjerringa mi?”

Så får vi håpe at ikke kjerringa svarte som han gamle Anders gjorde den gangen han var åtti år og venner og familie hadde bestemt at det måtte feires. Utpå kvelden syntes de han så litt trøtt ut, gubben, så de spurte ”Er du trøtt, Anders?”  ”Neeeei, jeg er’nte trøtt” svarte Anders,  ”men jeg er gørr lei!”

For da er det på'an igjen. På Mars. 

Og hva skal de nå med vedkomfyr der? De har jo ikke ved.

lørdag 4. april 2015

April-snarr!



Jada, jeg vet at det heter aprils-narr nå. Men da jeg var lita, trodde jeg det het april-snarr, selv om jeg aldri fikk greie på hva en snarr var for noe.


Det var en morsom dag, 1. april. Da var det lov å narre om hva som helst. Da fløy vi ungene og narra hverandre om alt som var mulig å narre om. Og det var ikke lov å bli sur. For i dag var det lov.


Det kunne for eksempel være: Det sitter et stort dyr på skuldra di! April-snarr!  Det står en ælj i hagen! April-snarr!  Det er telefon til deg! April-snarr! 
 

Det var det en sa tidlig på morran, før noen andre var stått opp, som fungerte best.  Før noen hadde kommet på hvilken dag det var.


Vi rakk aldri de store narringene. Til det ble det altfor mange små føre. Så alle visste hvilken dag det var. Og da var det jo for seint.


Og stakkars den som var den siste som oppdaga hvilken dag det var. Det var den som fikk mest latter etter seg. Og som  ble den sureste uten å kunne vise det.


En gang var det min stakkars pappa som var den siste. Da hadde vi ungene holdt på en stund rundt mamma. Og så kom pappa forsiktig inn akkurat da mamma kikka ut av vinduet og sa: ”Å i jørskens daer å er det  for noe rart som står der ute?”


Min ellers så sindige og i bevegelser rolige far føyk til vinduet, i den grad han kan fyke i det hele tatt, for ikke å gå glipp av noe han sikkert trodde var et rart dyr fra de dype skoger, akkurat i det mamma ropte: ”April-snarr!”


Latteren runget, og det blei litt tumulter i heimen. Men han kunne jo ikke si noe. For det var 1. april.


Det er viselig innretta. Det er godt det bare er en 1. april i året. Det var den dagen vi falt i søvn av utmattelse, hele gjengen.  I hvert fall vi ungene.


Og ikke vet jeg om de to som satt igjen i stua ropte mer april-snarr til hverandre. For da sov jeg den uskyldiges søvn.


April-snarr!

tirsdag 3. februar 2015

Landet vårt



 Jeg regner meg som rimelig tolerant. Joda. For meg kan du elske hvem du vil, kvinne eller mann, innenfor lovens grenser, riktignok, du kan be til hvem du vil, eller ingen i det hele tatt, du kan gå med skaut, turban eller lue, du kan være tykk eller tynn, du kan spise hva du vil, du kan være akademiker eller arbeider, du kan leve med den intelligensen du har, alle er like mye verdt, du kan kjøre Mercedes eller Lada. Du kan være fattig eller rik, du kan like vinter eller sommer, du kan trene eller være sofagris, du kan le eller gråte, du kan være rød eller blå, du kan bo i land eller by, du kan ha hvilken fobi du vil, du kan tro på skolemedisin eller noe alternativt, du kan være høy eller lav og du kan være gammel eller ung.


Alt dette kan du.


Bare du ikke hiver ut juletreet for tidlig.


For da er jeg redd landet de bygde, med Gerhardsen i spissen, kan rakne fullstendig.

TV-kveld



Det er underlig åssen ting kan være. Der har vi sitte hele kvelden, med strikketøyet foran tv’n, og venta på at det skal begynne. Det vi skal se på. ”Kampen om tungtvannet”,  ”Der som ingen skulle tru…”, Downton Abbey” osv. Det er ingen grenser for hva vi har venta på. Også så mye rart vi har sett på mens vi venta.

Og det er helt stille i stua.

Så begynner det.

Og det er da det blir aktivitet. Det er da vi plutselig finner ut at det er noe vi skulle hatt gjort. Vi må tisse, hente kaffe, ta en røyk, hente ved, fyre, hente mere  garn,  mate katta, skjære og smøre på ei brødskive, henge opp ei vask fordi det er noe som må være tørt til i morra, og imens begynner flya å kretse over Hardangervidda, en kysser en annen som han ikke burde gjort,  Thomas rekker å presse en eller annen som han har noe på, Oddgeir Bruaseth er langt inne i fortellingen om han som drar maten sin opp i taubane, og der flyr vi og legger  enda mer ved i ovnen for at det skal vare hele programmet, og  så setter vi oss ned, og så syns vi det hele virker så rotete, for det er noe vi ikke har fått med oss. 

Og da må vi spørre. 

Hva har skjedd? Hvem er det, da? Er det han som leder hele operasjonen? Har politiet henta Anna? Er det hun som har gjort det? Er det mora til tanta til fetteren til den og åffer fløtta de nå opp der når de ikke  måtte?

Det tar så lang tid å komme inn i handlingen i disse stykkene noen ganger, for ikke å snakke om den siste, den som begynte på søndag, den fra Svalbard. Hvem var det som var hvem, der’a? For det skjedde noe i begynnelsen der, mens vi  satt og tissa, som vi ikke fikk med oss.