tirsdag 19. september 2017

Været til sjøs


Doggerbanken, Frøyabanken, Haltenbanken, vest for Hebridene, Råkkål, frisk bris fra sydvest, normale forhold over malleolene. 
Som jeg har nevnt før, så er malleolene de klumpene som stikker ut på anklene akkurat der skøytene gnager. Eller gnog. Før. På meg gnager de ikke lenger. 
Ankelknokene, altså. Normale forhold over. Betyr det på alt over? For det  hadde jo neimen ikke vært så verst. Alt over malleolene er normalt. Men hva med det under, da? Ikke så normale de, kanskje? Føttene? Lilletåa er litt for lita, eller stortåa litt for stor? Eller omvendt? He?
Kunne han ikke like godt ha skrevet, legen: Hele mennesket er tilnærmet normalt? Men, neida, bare normal over malleolene.
Mulig det er jeg som misforstår litt her nå. Og det med vilje au.
Men over til værmeldingen igjen:
Frisk bris vest for Hebridene, orkan med storm i kastene over Malleolene. Og så dette Råkkål igjen, naturligvis. Råkkål, sa de. I radioen. Jeg skjønte aldri hva det var. Doggerbanken, ja vel, det var til å forstå, og vest for Hebridene. Men Råkkål? 
Nysgjerrigheten kjenner ingen grenser, så jeg fikk endelig googla det. I dag. Rart ikke jeg har tenkt på det før, snartenkt som jeg er. Jeg skreiv Rockall, da, for å være sikker. Og jammen var det ikke ei bittelita øy mellom Storbritannia og Island. 350 kilometer vest for Ytre Hebridene. Så lita og ugjestmild at der har visst bare 20 mennesker satt sine føtter. Og enda krangler landa om hvem som skal eie den. Rett opp fra havet stiger den, 18 meter til toppen, og på toppen er det omtrent fire og en halv kvadratmeter å boltre seg på.  Men det de egentlig krangler om, landa, er hvem som skal ha rettighetene til havet rundt. Så da blir den viktig likevel, lille Råkkål, som vi hørte om i radioen, og som i hvert fall ikke jeg visste hva var, men som det ofte kunne storme rundt  på mange måter, skjønner vi jo nå.
Det var ei koselig tid, før. Før fjernsynet kom. Der satt vi foran radioen med strikketøyet i hine hårde dage og fikk tydeligvis  med oss både det ene og det andre, og særlig Gjermund Eggens bravader i VM i 1966. 
Da hoja til og med mamma.
Vi har dessverre ingen papirer på at stortåa og lilletåa er normale. Men ellers ser det ganske bra ut.
Så får det ikke hjelpe om det av og til kan komme en flau vind over malleolene.

mandag 18. september 2017

Ord for dagen

I min iver etter å finne meg litt god litteratur for kvelden, snublet jeg over en eldgammel bokrygg.  Jeg lurte på hva i all verden det var for noe, og dro fram boka. Joda, det var et arveobjekt:


Husandagtsbog
Guds Ord, Betragtninger og Bønner
For hver Dag i Året
af
Amadeus  Kreussberg.
1883
Oversat fra Tydsk.
Med Forord af
C. M. Ekhoff,
Prest.
Dertil er føiet:
En del Betragtninger, Bønner og Salmer
af Luther, Arndt, Fraude, Pontoppidan,
Brorson m.fl.
Andet Oplag.

Spennende!  Nysgjerrigheten lenge leve! Som jeg pleier å gjøre i sådanne  tilfeller, åpnet jeg boka på måfå, i håp om at jeg kunne få noen fine, oppbyggelige ord for dagen. 
Du kan tro det eller ikke, men den åpnet seg på 3. april. Bursdagen min.  Dette kunne ikke være en tilfeldighet.
Og jeg begynte å lese:
”Blant alle Jordens Skabninger var ingen uslere og elendigere end Mennesket. Menneskets   timelige Liv er kort, møisommeligt og, fra det første Øieblik af hans Fødsel lige indtil hans Død, omgivet af mange Sygdomme og allehaande  forskjellige Trængsler og Gjenvordigheder, og hans Legeme er  underkastet flere farlige Tilfælde, end alle andre levende Skabningers Legemer. Mennesket har ogsaa  flere Fiender, der sætte an paa ham, baade indenfra og udenfra, og hans hele Liv er fuldt af Møie og  Arbeide lige indtil Døden, hvilken ogsaa pleier at være langt smerteligere for Mennesket, end for de ufornuftige Dyr, da Fornuften bidrager saa meget til at skjærpe alle våre følelser.”
Jojo. Kan så være.  
Ikke rart de var mørkeredde før, og så både tusser, troll og spøkelser. 
Jeg fikk i hvert fall en god forklaring på vepse- og humlestikk og magesår som har vederfaret meg i sommer.
Fiender utenfra, ja vel, men innenfra? Bassilusker og bendelorm?
Og  fornuften?  Godt den forsvinner mer og mer!

torsdag 17. august 2017

Skytsengelen


Jeg heter Amariel. Jeg er en skytsengel. Og det er ikke bare, bare, det kan jeg fortelle. Jeg har vært skytsengel i all min tid. Akkurat nå er jeg skytsengel for ei kjerring i sekstiåra. Hun er heldigvis  ferdig med overgangsalderen, ja, hjelpe meg, for ei tid!  Så det er ganske rolig for tida, men det har ikke vært sånn bestandig.
Ta bare den gangen hun var lita og  jeg måtte gå med på at hun skulle bli påkjørt av en bil. Det var ikke meg som ville det. Det var Asmaniel. Han var skytsengel for en mann den gangen. Og den mannen trengte en lærepenge, som han sa. Men hvorfor måtte han akkurat velge mitt lille menneske? Jeg protesterte og kjempa det jeg kunne. Ja, det var nesten så det ble et lite nappetak mellom oss. Ja, det kan jo ikke bli slåsskamp, akkurat. Det er jo ikke så mye å gripe fatt i på en engel.  Så det ble mer en verbal kamp.
Vi måtte gå til erkeengelen Gabriel til slutt, for å finne en løsning. Asmaniel ville absolutt at det lille mennesket mitt skulle bli påkjørt av mannens bil og dø, mens jeg hardnakka kjempa for at hun bare skulle bli hardt skadd og så komme seg igjen etter hvert. Var ikke det nok, liksom?  Heldigvis var Gabriel  enig med meg, så da ble det sånn.
Det har  vært fart og spenning med mennesket mitt. I alle fall i begynnelsen. Vi har stått på ski, ja, det er vel hun som har gjort det med meg bakpå. Jeg syntes det var litt skummelt i begynnelsen, men jeg vente meg til det etter hvert. Ja, det ble reint moro til slutt. Men nå er det ikke så mye av sånt lenger. Og godt er vel det, kanskje.

Åra gikk, og en dag kom Imuriel til meg og sa at nå ville han gjerne ha et lite menneske igjen. Han hadde hvilt seg en stund etter det siste, og var nå klar for et nytt . Han ville ha ei skjønn, lita jente han kunne passe på.  ”Javel, men hva har det med meg å gjøre?” spurte jeg, selv om jeg ante hva som ville komme. Joda,   det var mennesket mitt som var valgt til å bære fram denne lille, skjønne, da, naturligvis.  Og så hadde Gabriel bestemt at vi skulle samarbeide med Tamiel! Også Tamiel! Han og jeg gikk jo ikke overens i det hele tatt.  Da sa jeg fra. Jeg er ikke vanskelig. Men Tamiel! Det fikk da være grenser!  Men Gabriel ga seg ikke på dette, Tamiel måtte det bli. Jeg fikk til slutt gjennom at det bare skulle være et kort, flyktig samarbeid.  Det skulle jeg vel klare. Og, om jeg selv skal si det, jeg er stolt over meg selv, akkurat i den saken. Jeg klarte å holde tann for tunge den lille stunda ting foregikk, og snart hadde  Imuriel mennesket sitt. Og jeg må medgi at det var et skjønt, lite vesen han hadde fått.
Tilbake til mennesket mitt. Av alle ting, begynte hun på sykepleieskolen. Det kunne vært vel og bra, hadde det ikke vært for at jeg ikke tåler å se blod. Det ville ikke gå. Jeg gikk til Gabriel og klaget min nød. Han ville at jeg skulle ta meg sammen og prøve, men jeg sa at det hadde jeg gjort, og at det ikke gikk. ”Du må finne på noe,” sa jeg. ”Du kan jo prøve å overføre noe av redselen din på henne,” sa Gabriel. Sa han det jeg hørte? En erkeengel? Og jeg gjorde det! En skytsengel! ”Nå står ikke verden til påske,” husker jeg at jeg tenkte. Men, selv om jeg skammer meg litt over å si det, alle er seg selv nærmest.
Så da ble det ikke noe mer sykepleie på henne. Isteden fikk hun seg jobb som sekretær, først ett sted, så et annet. Og ting var rolige i mange år.
Men så kom det samme spørsmålet opp igjen. Nå fra en annen kant. Denne gangen var det Estiel. Jeg har aldri hatt noe imot Estiel,  så jeg tenkte at det kunne jo  være koselig det, med Estiel og meg i samme hus.  Vi måtte finne en  perfekt tredjemann. En som vi kunne klare å leve med over en lang periode.  Det var da jeg kom til å tenke på  Samiel.  Kunne han tenke seg at hans menneske…? Det kunne han da jammen, så vi slo våre pjalter sammen, for å si det sånn, lot menneskene våre møtes, og da skal jeg si det gikk ikke lange tida før alt var i boks, og så var Estiel fornøyd. Han hadde fått seg en liten, vakker gutt og passe på.
Så satt vi der, da. Estiel, Samiel og jeg.  Eller satt. Det er vel å ta i.  Det var først nå jeg skjønte hva Samiel hadde å slite med. For det mennesket hans satt ikke stille så lenge av gangen. Bare når han sov. Eller så på tv.  Det var rask gange fra morgen til kveld.
Og all denne bygginga, da! Stakkars Samiel, han måtte være årvåken døgnet rundt, for mennesket hans fløy omkring og klatra på tak og råkjørte rundt med  gamle biler og håndterte motorsager og det som verre var. Og det var ikke måte på fart! Ja, i den tida må jeg si jeg følte med Samiel.
Så begynte de å drive campingplass.  Åssen kan noe menneske finne på noe sånt?  Det er jo oss skytsengler det går ut over.  Men sånt tenker ikke menneskene på. Alle de jeg måtte forholde meg til da! Jeg er ikke av de vanskeligste, neimen om jeg er. Men dette ble for mye for meg.  Og det toppa seg da  jeg fikk se Umriel. Da måtte jeg rett og slett ta en prat med Gabriel igjen. ”Jeg orker ikke dette her mer!” sa jeg til Gabriel. ”Det var da voldsomt, og, da,” sa Gabriel. Men jeg tror han forsto meg. Han kan jo ikke bare ta parti for den ene. Så han må finne på en fiks løsning.
Så jeg fikk lov til å overføre noe av min frustrasjon og slitenhet til henne igjen. Ikke pent, men helt nødvendig, spør du meg. Jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Det kan jeg ikke ha. Jeg mener, det er jo meninga vi skal overleve, vi skytsengler og.
Så avsted med oss igjen! Til sjøen denne gang.  Til nytt hus og mye stress med bygging for Samiel igjen, selvfølgelig. Men han klarte det. Han er jammen seig.
Nå skulle en tro at det kunne være kjedelig å være skytsengel for et såpass gammelt menneske. Men, nei, det kan jeg skrive under på at det ikke er. For vi er stadig utpå, vi. Hun tar med seg venninnene sine på tur, alle i en bil ofte. Og da treffer jeg jo kjente, for da er  jo vi og med, vi skytsenglene.  Det kan bli litt trangt i bilen, men det går akkurat. Vi er jo litt flyktige av oss, og kan trenge oss ganske bra sammen om vi må. Da får vi høre nytt fra fjern og nær. Det er artig.
Og vi er mye i hagen, mennesket mitt og jeg. Hun jobber, og jeg passer på. Jeg passer på så ikke vepser, ormer og andre uhumskheter skal komme å stikke og bite henne. Enda hojer hun som en gal og fyker bortover hvis det kommer en stakkars veps. Men hun vet jo ikke at jeg er her, så det er kanskje ikke så rart. Jeg var litt uoppmerksom her i vår en gang, og da klarte hun jammen å få et stikk. Da var det gauling! Så jeg må passe på som en smed. Hele tida.
Nå vil Estiel snart ta med seg mennesket sitt og flytte ut, som Tamiel gjorde for noen år siden. Da blir det bare oss to igjen,  Samiel og jeg.
Det er en ganske rolig tilværelse nå. På kveldene blir det mye til at vi ligger i sofaen og ser på tv. Det kan bli noen diskusjoner mellom Samiel og meg, for han liker action  mens jeg koser meg mer med  humor og romantiske filmer. Men som regel blir vi enige. Og mennesket til Samiel sovner som regel der i sofaen,  og da er det jo mennesket mitt som lister seg  og snapper fjernkontrollen. Så da sitter vi og koser oss med  serier som vi liker begge to.  
Nei, etter alt som har vært, er jammen ikke tilværelsen så  verst for tida for en stakkars, sliten engel.