lørdag 1. desember 2018

Tinnitus post mortem?


Det er så mye tinnitus om dagen. Jeg syns den er overalt. Lurer på om andre kunne høre den hvis de lente seg helt inntil en. Eller kanskje den ikke er der i det hele tatt, når alt kommer til alt. For det er rart dette med lyd. For eksempel, hvis det gikk et steinras i skogen og det ikke var noen der som kunne høre det, hadde det vært en lyd der da? For lyd er jo bare svingninger i lufta, og det må være en reseptor der som svingningene treffer for at de skal bli til det vi kjenner som lyd.

Kanskje verden egentlig er dønn stille?

For noe sprøyt, tenker du kanskje nå. Du kan da fatte og begripe at det er en lyd der. Lyden er jo der for seg sjøl og. For egen regning, kan man si.

Men hva med tinnitusen da, da? Er det og en egen lyd som er der for seg sjøl? Uavhengig av en mottaker, som jo er ørene mine?

Eller hjernen, kanskje?

Nå ble du nok litt mer i tvil.

For da må den jo være der også når «eieren» har rusla og er død og begravet.

Det kunne vært spennende og målt sånt med et dertil egnet instrument. Men hvis den som lyttet etterpå også hadde tinnitus, hadde det ikke vært så greit. Da hadde det vel vært vanskelig å skjelne sin egen og den andres, kanskje.

Du trenger ikke tenke så fælt mye på det.

Det er ikke viktig.

torsdag 29. november 2018

En følelse av jul



En blir så åpen nå i tida før jul. Åpen helt inn til hjerterota. Det er så mange blide ansikter, så mye glitter og stas, julesanger, julemarkeder,  teater og konserter, noen er sågar ungane mine og barnebarna med i, at hjertedøra slår seg opp på vidt gap. Aldri er vel tilværelsen så varm og menneskene så milde som nå.

Og sårbare. Noen. For det er når du åpner deg du stiller deg fram og viser hvem du er og hva du har med deg som ballast. Noen av oss har mer og tyngre ballast enn andre, og da er det kanskje ikke så lett å være glad når jula banker på. Jeg snakker ikke for meg selv, som har alle mine i behold og sånn noenlunde vett og forstand fremdeles, og mange å feire jula med.  Ja, når moder tenner alle lys, sitter jeg trygt og godt sammen med folka mine og kan fråtse i den beste julematen, pakke opp gaver, se barnebarnas fryd og takke nissen pent for gaven fra Nordpolen. Jeg kan være med i ringen rundt treet og synge alle de gamle julesangene og noen nye.

Nei, jeg snakker om alle de som ikke har det sånn som jeg har det. De er det faktisk mange av der ute. Det er så mange at jeg ønsker meg  ei geit til jul. Eller noen høner eller et blad fra noen som fryser og er sultne.

For et par år siden gikk jeg, sammen med barnebarnet mitt, som da var seks, forbi en tigger på gaten. En som solgte et blad. Kristin var raskt på vei bort til han og i ferd med å åpne den lille veska hun hadde med seg. Mormor ilte selvfølgelig til, og fikk kjøpt et blad. Folk er folk.

 «Du skjønner det, mormor, at vi må gi penger til den mannen, så han og får seg noe mat. Jeg har jo så mange,»  sa Kristin. Så klappet hun på veska si som hang på siden av kroppen, og gikk besluttsomt  og selvsikkert videre.

Så kan en si hva man vil om disse tiggerne. De har schvære biler og bor på hotell og har mobiltelefoner, ja, de er et syndikat av lurendreiere, visst. 

Tenk om de ikke er det.

Dessuten: Å gi gjør ikke bare noe med den som får. Det gjør også noe med den som gir.

torsdag 22. november 2018

Bonde i byen


Det å dra på mammografi i Tønsberg er ikke bare, bare. Det kan avstedkomme både det ene og det andre.

Vel inne, la man lydig og forsiktig sine noe  tilårskomne attributter inn i en dertil egnet maskin, som sporenstreks begynte å klemme inn både her og der. I alle vinkler ble det klemt, og så hardt ble det trykket at det plutselig gikk over til diare hos pasienten. I de påfølgende tumulter, og på grunn av en ganske forståelig fart, klarte man å rote seg inn på et handicaptoalett, enda døra med dama med skjørt var rett ved siden av.

Til slutt gikk man likevel, skyldfri, glad og nynnende ut til bilen igjen. 

Men akk, hvor lenge var Eva i paradis?

 Man hadde jo tenkt seg, når man først var på de kanter, en tur til sentrum og Farmansstredet.  Så skulle det vise seg at man hadde tatt til høyre en gang for mye. Men, pytt, tenkte man, alle veier fører jo til Rom, så man må jo komme til sentrum en gang. Joda, der var det et skilt. Oseberg gravhauger, sto det. Jaja, der har man jo aldri vært, tenkte selsamme pasient, som jo nå strengt tatt ikke var pasient lenger, men likevel. Jaja, tenkte man, det kan jo være moro å se de gravhaugene en gang, og.  Men etter å ha kjørt langt og lenger enn langt, og det attpåtil sludda og var iskaldt, snudde man  plutselig bilen i et veikryss, og det var bare fint at det ikke kom noen andre der akkurat da.

Endelig kjørte man da inn i parkeringshuset på Farmannsstredet, etter å ha stukket sitt kort inn i en automat så en bom gikk opp. En fant snart ut at en ikke skulle ha noen verdens ting i byen lenger, bortsett fra en kopp kakao hos Jordbærpikene, og det var fordi det var et kvarter til butikkene åpna, heldigvis, så fikk en jo sjokoladedosa si. Så turen gikk snart ut til bilen igjen.  Etter at man behørig hadde stukket billetten og bankkortet ens inn i  en automat som sto der til sådant bruk, naturligvis. Koden var tastet, og man hadde fått beskjed om at man kunne ta ut kortet.

Så var det å åle seg  ut av parkeringshuset igjen, omtrent som i en spiral kjørte man, ja, det var nesten så en ble låghalt etterpå, til man kom til et svært skilt hvor det sto at bommen ville åpne seg automatisk. Det gjorde den ikke.  Så der sto man, etter hvert med en lang kø bak seg. Det gjorde ikke saken noe bedre at kroppen hadde begynt å reagere på kakaoen, og blodsukkeret var på vei ned til faretruende tilstander, og svettetendensen på vei opp. Heldigvis hadde man vært åndsnærværende nok til å svippe innom Menybutikken man hadde gått  forbi og kjøpt noen bananer, og disse redda nå den helsemessige situasjonen. Men den stengte bommen kunne de ikke gjøre noe med, naturligvis. Noen begynte å tute bak en, og man forsto jo snart, dummere er man dog ikke, at noe måtte skje, og det rimelig kjapt.  En naturlig løsning på problemet, og kanskje den eneste, tenkte man, ville jo være at man stakk inn den billetten en hadde fått da man kjørte opp, inn i sprekken på automaten.  Som tenkt, så gjort, men automaten spytta den bare hånlig ut igjen, og der sto man.

Men, aldri så gæernt at det ikke er godt for noe, for der kom det jammen meg en vakker, hyggelig, ung mann som ville hjelpe meg. Så fikk man da dosa si, der og.  Han spurte den gamle, gråhåra kjerringa i bilen om hun hadde en billett. Jada, sa kjerringa, her er den, og smilte velvillig til den kjekke, unge mannen.  ”Dette trur jeg er noe helt annet,” sa kjekkasen, og kjerringa falt litt i staver over hva det nå i all verden kunne være, og kikket litt grundigere på billetten. Der sto jammen navnet ens, og det var jo litt rart, men en kan jo aldri vite, med all denne dataen og alle disse dingsene som er overalt nå for tida. Så kjente man den igjen. Det var jo billetten en hadde fått i forrige uke da man var på venninnetur til Strømstad. Billetten til båten.

Heldigvis  fant man den andre billetten på setet, og ut kom man da til slutt. Og, uten å se for mye bakover, la man trøstig i vei mot E 18.

Nå hadde man da jammen fortjent en tur innom Gjennestad, tenkte selsamme kjerring.

Joda. Der var det helt hvitt. Inne, altså. For det er jo jul snart. Og det sludda og lå snø i kantene langs parkeringsplassen, og en merka at en begynte å nynne på en kjent melodi, og plutselig  befant man seg midt inne  i granskauen. Det vil si, blant alle plastjuletrærne inne på senteret. Og det var da man kjente igjen melodien. Man gikk der nynnende på  «Ja, vi elsker dette landet». 

Og det gjør vi jo.

Men det er ikke sikkert at man burde sendes ut i trafikken igjen.

lørdag 27. oktober 2018

Oktobersnø


Da jeg gikk en tur i dag
i en kald oktobervind
dalte det plutselig ned
et par-tre snøfnugg
foran ansiktet mitt
og jeg kjente hvordan
munnvikene mine
dro seg oppover
mot ørene
i en barnslig glede
skal jeg da aldri
bli voksen
og begynne å
gremme meg over
denne hersens
snøen?

torsdag 23. august 2018

Himmelporten


Det står skrevet: "Alt, hvad I har gjort imot en av mine minste små, har I gjort imot meg."

Jaja, Gud, her om dagen plukka jeg deg opp i en melkekartong og helte salt på deg. Sorry! Det er jammen ikke godt å vite hva en skal gjøre om en vil være med på bekjempelsen og ikke bare overlate alt til naboene. Men jeg håper det teller til min fordel at når katta har sitte og glodd på meg en stund, så stryker jeg den litt over ryggen og sier at den er mammas gullpus, enda jeg er allergisk.

"Dette skal I ikke ete!" står det også.

Nå  har ikke jeg satt meg grundig inn i hva vi ikke skal ete, selv om jeg mistenker svinepelsen, men jeg vet jo at vi eter både det ene og det andre. Elg, ku, okse, svin, kanin, noen, slange, krabbe, skjell, snegler(!), fisk, maur, ja, det er vel nesten ikke den ting vi ikke eter. Og er alle disse også en av hans minste små? Men hva med Peter og båten og garnet da, da? Han gjorde jo et kast som ikke ligna grisen. Og alle lamma de ofra? Og nå har jo noen kommet og sagt at plantene og kan tenke og føle. Hva da, da? Trærne ammer sin små, sier de. De som sier det, altså.

Det måtte være mennesker han mente. Og der er jeg i hvert fall innafor. Eller? Jeg har kjøpt ”Folk er folk”,  ja, opptil flere ganger har jeg kjøpt det, enda nå er de kjeltringer alle sammen, og ikke vet vi hvem som står bak, men de står nå der, og jeg er meg, så da så.

Imens toer jeg mine hender og spiser hva jeg vil og strør salt på flere av de minste små, forsvarsløse, uff, er det virkelig jeg som gjør det?

Kanskje jeg må slutte med det i hvert fall? 

Men åssen skal det gå med markens grøde da, da? Også nå som det har vært tørke og alt, det er jo nesten ingenting igjen av noen verdens ting, i hvert fall ikke plenene. Men de er jo ikke livsnødvendige, så de kan jo bare ligge der og brunes i sola, akkurat som oss. Og vann kan de jo ikke få, så mange restriksjoner som det er om dagen, det er bare så vidt vi rekker å vanne jordbæra før tida vi har fått tildelt er ute, og vi har jo fått tid fra åtte til elleve, og da må vi sitte oppe og vente og.

Så det er ikke så lett for oss. Hvis snilene skal regnes med.

lørdag 11. august 2018

Noen må lage spikrene


La oss ta for oss et byggverk, ja, la oss si en skole. Det skal bygges en ny skole. Hva må gjøres først?

Først må det bestemmes at det skal bygges en ny skole. Det er det politikerne som gjør.    De får saken tilsendt før evt. møte så de kan lese gjennom saken. Og da må noen sende det til dem.

Da har noen allerede vært på ferde og skrevet saken.  På en pc, antagelig. Som noen har designet, noen har programmert programmer inn i,  noen har satt sammen delene på den av materialer som noen andre har framstilt, og som noen har bestilt og noen andre har levert etter at de har vært oppbevart på et lager som noen kan bestille fra, kanskje via telefonen, som noen har designet og programmert programmer inn i, så noen kan bruke den til å bestille en pc fra et lager, som noen har bygget opp av materialer som noen har framstilt et annet sted, og som og har blitt bestilt, kanskje via en pc som noen har designet og kanskje er det et annet slag enn den som først ble bestilt, så den er laget et annet sted enn den første, og telefonen har blitt fraktet til en butikk som har blitt planlagt, designet, beregnet og tegnet, kanskje av en arkitekt, men noen har bestilt materialene som noen har framstilt i flere forskjellige fabrikker fordi det er mange slags materialer som skal til for å bygge en butikk, ja, kanskje et helt handelssenter, og noen har fraktet materialene dit og da må de ha en lastebil som noen har designet, tegnet, beregnet og noen andre har laget på en fabrikk, som har blitt bygget opp av materialer som noen har framstilt et annet sted, og som noen har fraktet dit med lastebilen, og da må noen ha bygget veier først, og da har noen beregnet, tegnet og designet veiene og tunellene som noen andre har sprengt ut og boret fram så noen kan danse i dem en gang før de blir åpnet og kanskje kommer samferdselsministeren og klipper snora, som noen har bundet opp og noen har kjøpt inn og noen har laget av materialer som noen har framstilt på en fabrikk som har blitt satt opp av materialer som…

Og så arkene, da. Som saken blir skrevet ut på, som politikerne skal lese gjennom. Først har noen hugget trær i en skog, noen har kommet og målt hvor mange kubikk de har hugget, noen har kanskje slått inn et merke i hver tømmerstokk før noen kommer og henter tømmeret med en tømmerbil, som noen har designet, beregnet og tegnet og som noen har bygget på en fabrikk, som noen har bestilt materialene til fra flere forskjellige fabrikker fordi det er mange slags materialer som skal til for å bygge en fabrikk, og noen må frakte materialene dit og da må de ha en lastebil som noen har planlagt, designet, beregnet og laget på en fabrikk, hvis det da ikke gikk an å bruke den samme lastebilen vi brukte tidligere, det hadde spart oss for masse arbeid, skjønner vi nå, og enda har vi ikke kommet til fabrikken hvor trærne blir levert og papiret blir  laget som vi får arkene fra, arkene som saken blir skrevet på, og som blir fraktet hjem til politikerne og lagt i postkassene deres, som er laget av materialer som noen andre har framstilt på en fabrikk som er bygget opp av materialer som…



Og enda er det langt fram til  vi kommer til skolen vi skulle bygge, men tenk om ingen laget spikre mer?


onsdag 8. august 2018

Ro, ro til måkeskjær.


I går opplevde vi noe vi aldri har opplevd før. Knut og jeg var ute og fiska makrell. Lufta var varm og god, måkene lå og duppa rundt båten, som seg hør og bør når de øyner en sjanse til å få seg noe lettvinn mat, vi hadde og tatt med litt mat, og kvelden var i det hele tatt helt perfekt. Fisk fikk vi og. 30 makreller i bøtta + den ene som fortellingen her skal handle om. Den skulle få se døden i hvitøyet på flere måter denne fine augustkvelden, stakkar.

Det hadde seg sånn, som det heter, at jeg skulle dra opp en fisk. Jeg hadde reist meg, som jeg pleier i sådanne stunder, og sikkert gaula litt og, og sto og dro inn snøret, som sto stramt nedi vannet og fòr litt hit og dit, som det pleier å gjøre når makrellen biter på.

Akkurat da jeg skulle vippe fisken over rekka, så jeg i øyekroken en bevegelse, og der kom det ei schvæær, frekk måke og nappa fisken til seg, det vil si, den prøvde å nappe den til seg. Men fisken hang jo der. I snøret.

I rein forskrekkels’ og for ikke å få alle krokene i fingrene, slapp jeg hele snøret og ropte ett eller annet til Knut, men han hadde fått napp og sto og dro, han og, så der var det ikke stort hjelp å få, sånn med en gang. Dessuten hadde han fått en krok i fingeren og sto der og blødde som en sil, så han var litt opptatt med sånt småtteri.

Etter ett sekunds betenkning, og etter å ha redda meg sjøl og mine hender, kom jeg jo til å tenke på måka. Tenk om den svelgja hele greiene! Jeg fikk tak i snøret igjen, oppafor krokene denne gangen, og jeg holdt!

Og jeg ropte til måka, på mange språk,  bare sånn i tilfelle, at den skulle slippe.  Men den bare stirret på meg med det ene øyet sitt og holdt, den og, og jeg fikk for alvor se hva et måkeblikk betyr. Dette, vet dere, som møter en når en er på vei ut et sted og har pynta seg og syns en er rimelig ok, og så får en se seg sjøl fra sida i et butikkvindu eller noe sånt.  Da får en lyst til å gå hjem igjen.

 Måka  dro den ene veien og jeg den andre, så snøret sto stramt imellom oss. Den skjønte jo ikke at den var i en livsfarlig situasjon. Men det forsto jeg. Dummere er jeg dog ikke. Så jeg begynte å planlegge dens endelikt. Hvis den svelgja kroken, altså. Jeg klarte bare ikke å se for meg hvordan vi skulle klare å slå i hjel ei svær måke. I hvert fall ikke uten å få mareritt i flere uker etterpå. Og det eneste brukelige våpenet vi hadde i båten, var en liten tollekniv. Hvilket betød at vi måtte jo ganske nære for å få utført vår udåd. Og det hadde nok ikke måka tillatt.

Dramaet fortsatte. Jeg holdt, måka holdt og snøret holdt. Heldigvis.

 Saken fikk en lykkelig utgang, som det og heter, da fisken slapp. Den skjønte vel at den lå relativt tynt an i utgangspunktet, og ville gjøre sitt til å redde situasjonen.

Det neste vi så, var halefinnene dens i gapet på måka, før de også forsvant ned i det store sluket.

Lykkelige satt vi der, i båten, og skjønte at vi alle var reddet, bortsett fra den stakkars fisken, da, men dens liv var jo allerede på vei til å bli over da den var så dum at den beit på den kroken.

Tenker ikke den gjør det mer.

Da vi kom hjem, sa Knut at dette burde vært filma. Men hvis en tenker på at lyden ville kommet med på filmen, er det kanskje like godt at det ikke blei det. Og da er det ikke måka jeg snakker om. Den holdt jo med nebbet, så derfra kom det ikke en lyd.
Og fingeren til Knut? Joda, den kom seg igjen, den og. Etter hvert.

tirsdag 26. juni 2018

Meningen med livet


Det hadde vært deilig

å vite at en ikke var

 ment til noe annet her i verden

enn å drive rundt

se på humlas naturstridige flukt

i hagen fra blomst til blomst

for å hente nektar til bolet sitt

høre på måkenes klaging over

båtene som ligger på svai

på fjorden og venter på

sine eiere

og på stærungenes kvitring

under taksteinene

når mamma eller pappa

kommer med en feit

mark eller ei flue

iaktta maurens evige

arbeid med å hente

en barnål eller

en mikroskopisk barkbit

hjem til tua

når jeg har tid til alt dette

betyr det vel at jeg ikke er

ment til noe annet her i verden

enn å drive rundt

torsdag 21. juni 2018

Ord


Det finnes så mange ord

mange vakre noen stygge

enkelte nøytrale

noen malende et fint landskap

det er så mye som

kan skapes med ord

det slakkeste ordet jeg vet om er

he?

ikke fordi ordet i seg sjøl

er så spesielt

men det er plasseringa av det

for det kommer som regel

etter at jeg har sagt en fin dyp

 og meningsfylt setning

kanskje litt lang til og med

og så har jeg tatt

en stor bit av maten

og sitter der dum

og tygger

og tror jeg skal få

et meningsfylt og dypt svar.

torsdag 14. juni 2018

Tandem


Tenk å sykle på en tandemsykkel

og være den som sitter bak

og du ikke vet om

han som sitter foran

har full kontroll

tenk om han bremser

og du tråkker videre

åssen vet du når han skal bremse

og du burde bremse og

må han rope det til deg

eller blir navet ditt løst ut

når han bremser

det blir for mange

usikkerhetsmomenter her

til at jeg vil

sette livet på spill

fredag 25. mai 2018

Dum livsnyter?


Om jeg sitter i sola

eller under parasollen

og leser en bok

og drikker et glass vin

og ser på havet

er jeg en livsnyter

om jeg sitter i sola

eller under parasollen

og leser en bok

og spiser en sjokolade

og ser på havet

er jeg  dum

fredag 11. mai 2018

Gjenvinning


Åssen kan det bli mer

av noe på jorda

når vi ikke får

tilført noe utenfra

det betyr vel at

når vi produserer noe

er det bare stoffer

som skifter form

og når det blir mer av en ting

blir det mindre av noe annet

det er noe som tappes

men tenk om det tar slutt

kanskje vi burde

bruke det om igjen

alt sammen

og ikke bare hive det

som om det ikke

er noe verdt?



onsdag 9. mai 2018

Poteter i lange baner... enda en gang


Det var enda i min nokså grønne ungdom, at mamma og jeg hadde satt oss fore at vi skulle leke bønder og sette noen poteter.

Som tenkt, så gjort. Vi i gang, mamma med grev og jeg med bøtter fulle av settepoteter, som var henta fram fra potetbingen i jordkjelleren på huset.

Den med den lave døra.

Det var så vi måtte brette oss tredobbelt for å komme inn, men når vi hadde kommet inn, var det et trinn ned, så, hvis en var tilstrekkelig lita, kunne en rette seg opp, i den grad det var mulig å rette seg opp etter ei hard økt med grevet på åkeren, og stå nesten rett.  Det er til å undre seg over hvorfor de ikke gravde seg litt ned foran og lagde det trinnet på utsida av kjellerdøra, i stedet for på innsida, men de tenkte vel ikke sånn den gangen. Og kanskje var kjerringa lita og bøyd i utgangspunktet, så det ikke var så farlig.

Mamma la, som nevnt, beslag på grevet. Om det var fordi hun syntes det var moro, eller om jeg ikke nøt den helt fulle tillit til å prøve meg, vites ikke. Hun hakka og grov, og så spurte hun om jeg kunne gå på låven og hente gjødsla, som sto i en sekk der.

Jeg av gårde med trillebåra, fant en sekk som jeg tittet nedi, og avgjorde at det måtte være fullgjødsla, og enda så grønn jeg var på mange felt,  syntes nok til og med jeg at gjødsla så litt underlig ut til gjødsel å være, med sine tynne, flate, taggete flak. Men, som jeg har for vane å tenke når jeg ser noe jeg ikke har sett før: ”De finner jo på så mye rart nå for tida.”

Dette var før min konvertering til økologisk tenking, så jeg bar den tunge sekken ut til trillebåra, satte den oppi, og frakta den ned til åkeren, som mamma nå hadde flerfoldige fine furer i, klare til å ta i mot både poteter og gjødsel.

Det ble min oppgave, mens hun tok seg en pust i bakken. Jeg satte potetene ned i furene og gjødsla til gagns, og mamma kom med grevet sitt og dro jorda godt over igjen.

Vi hadde snudd hver vår bøtte som vi satt på, mens vi beundra den fine åkeren vår, som lå der så svart og vakker og med løfter om en god avling. Nå kunne vi gå vinteren trygt i møte!

Da kom det et menneske mot oss, listende så stilt, som han har for vane. Han er ikke noe støyende menneske, akkurat,  pappa.

Vi kikket smilende opp på han, fornøyde med vårt verk, og selv om han nok ante en sammenheng, spurte han, like rolig som alltid:

”Har dere sett veisaltet mitt?”

Og potetene? De blei ugurskelig schvære og flotte det året. Ja, så fine poteter er ikke sett i manns minne.

Veien, derimot, sier historien ingenting om.

Senil, jeg?


Jeg hadde gått og klødd meg bak øret en stund. Og det var ikke fordi jeg lurte på noe, selv om det er det jo stadig. Nei, det var fordi det var noe der, som ikke hadde vært der før, en slags kløende forhøyning som det var plent umulig for meg å få øye på enten jeg snudde speilet sånn eller sånn. Så i en gryende frykt for at det var dette som altså skulle kunne utvikle seg til å bli min bane, bestilte jeg time hos legen.

Etter at legen hadde kikket på uhumskheten med et slags apparat som er til den slags, fikk jeg en diagnose:

Senil vorte.

Uten noen som helst skumle tendenser til å ville ta livet av meg.

Så hvis noen treffer meg i butikken  og jeg står og klør meg bak øret, så er det ikke fordi jeg lurer på hva jeg skal ha til middag, enda det gjør jeg jo og, nei, det er fordi en ørliten del av meg har blitt senil, og da er det jo ikke så rart at jeg ikke husker hva jeg skal ha.

Egget


I dag fikk jeg et egg

som var likt i begge ender

ikke antydning til spiss

hverken her eller der

å vekken ende skulle jeg

kutte i da da

men etter å ha snudd og vendt

på det noen ganger

klarte jeg å ta et valg

så nå er det historie

egget

torsdag 26. april 2018

Stå fram med deg!


Kanskje er du glad
 kanskje er du trist
kanskje er du litt av hvert
og innimellom er du sint og
noen ganger snill
 og alt det der er deg
med dine laster og styrker og mangler 
står du der
med et hår som kanskje er mørkt
 lyst eller rødt eller hvitt 
eller kanskje har du ikke
i det hele tatt
og fordi du ler når du gråter
 gråter du når du ler 
og du er tynn eller tykk
høy eller lav
sosial eller sjenert
er du og noen ganger
begge deler 
går an å være
og du er kanskje flink
og litt dum
og det er mye du ikke kan
men noe
og du må gå ut i verden med alt ditt
og med den du er
du er vakker
vet du det?

tirsdag 10. april 2018

Ut av kroppen-opplevelse?


Noen ganger

når du kjører bil

er du plutselig

på et annet sted

enn der du er

etterpå vet du ikke

at du har vært

der du vet

du har vært

for du så det ikke

men du så et

annet sted

da kan det ikke

ha vært

øynene du så med

når du var der

du var

mandag 9. april 2018

Hvor er majonesen?


Vasker kjøleskapet

og når jeg skal sette tilbake hyllene

lurer jeg på hvilken rille de stod i

skal de stå der eller der

tenk om det blir feil

og jeg ikke får plass til

de høyeste tinga

hverken oppe eller nede

eller midt i

så må jeg kanskje ta alt ut igjen

og enda sitter jeg igjen med

en veldig høy ting til slutt

som det ikke ble plass til

fordi jeg likevel har klart 

å sette hyllene i feil rille

og når jeg endelig er ferdig

kommer det en og spør

om jeg har sett

majonesen

fredag 6. april 2018

Hvis jeg later som


Hvis jeg later som

om jeg er

ung

vakker

sterk

intelligent

frisk

flink

og alt det andre

jeg har lyst til å være

er det så farlig om jeg

ikke er det da da?

torsdag 22. mars 2018

Leire.




Jeg fikk i gave en leirklump

fersk leire

jeg ville forme noe fint

det skulle være helt perfekt

jeg hadde ikke kunnskaper

ei heller styrke

men jeg gjorde så godt jeg kunne

jeg satte mine spor i leira

et barn er som fersk leire

jeg fikk også i gave en leirkrukke

formet av andre

noen hadde satt sine spor i den

med sine kunnskaper

og sin styrke

gjorde de så godt de kunne

jeg ble glad i den

den er ferdigstøpt

jeg må holde den varsomt

en leirkrukke kan knuses

Intervju


Snart er jeg vel så gammel

at ungene kommer til meg

 når de har fått i oppdrag å

 intervjue noen gamle folk

 hva skal jeg da fortelle dem

 kanskje forteller jeg

 om riktig gamle dager

 da vi bare hadde en tv-kanal
og ingen mobil eller data

 men det er jo bare litt siden

 er det ikke det da

fredag 16. mars 2018

To nye, rare dikt


Tid

Vi er så redde for å bli gamle

men tenk om vi ikke blir det

det vil alltid være nok av tid

det funker ikke sånn at min tid blir borte

en uke eller noe sånt før meg

det vil antagelig skje omtrent på likt

så det er nok av tid til alt



Våris

I dag gikk jeg tur igjen

og jeg hadde på meg de nye broddene

for ikke å skli og falle

og for å få valuta for pengene

passet jeg på å gå der det var glattest og mest is

og ikke på de deilige, myke, bare stedene der

vårsola har vært på ferde

onsdag 28. februar 2018

Valsetakt


Kjærlighet fra gud går visst
i fire fjerdedelstakt
har jeg fått vite
rart at jeg gikk i to da
så er jeg  vel litt i utakt 
men jeg får være fornøyd
 så lenge jeg ikke valser 
rundt i tre fjerdedels
i denne sure vinden
som råder for tida

onsdag 31. januar 2018

Tofjerdedelstakt


Gikk en tur i regnet i dag

det var deilig den ene veien

jeg snudde og plutselig var det nordavind fra alle kanter

spisse nåler av is traff meg i ansiktet

jeg oppdaga at jeg gikk og nynna inni meg

kjærlighet fra Gud

den passet til skrittene mine

så går den vel i tofjerdedelstakt den og.

mandag 29. januar 2018

Frøet



Fra blomen, mett av dage, fell det ,
frøet;

lite akta av menneska

som om dei ikkje kjenner til

at heile deira livskraft avhenger av det,

frøet

spirer

på lukke og fromme,

med ungdomens kraft

slår det røter der nede ein stad

i den mørke molda,

sender  ein stengel opp mot atmosfæra;

er heilt nødvendig for den nye blomen,

som atter ein gong kan sleppe nye frø mot jorda,

så syklusen kan vare og vare.