torsdag 23. august 2018

Himmelporten


Det står skrevet: "Alt, hvad I har gjort imot en av mine minste små, har I gjort imot meg."

Jaja, Gud, her om dagen plukka jeg deg opp i en melkekartong og helte salt på deg. Sorry! Det er jammen ikke godt å vite hva en skal gjøre om en vil være med på bekjempelsen og ikke bare overlate alt til naboene. Men jeg håper det teller til min fordel at når katta har sitte og glodd på meg en stund, så stryker jeg den litt over ryggen og sier at den er mammas gullpus, enda jeg er allergisk.

"Dette skal I ikke ete!" står det også.

Nå  har ikke jeg satt meg grundig inn i hva vi ikke skal ete, selv om jeg mistenker svinepelsen, men jeg vet jo at vi eter både det ene og det andre. Elg, ku, okse, svin, kanin, noen, slange, krabbe, skjell, snegler(!), fisk, maur, ja, det er vel nesten ikke den ting vi ikke eter. Og er alle disse også en av hans minste små? Men hva med Peter og båten og garnet da, da? Han gjorde jo et kast som ikke ligna grisen. Og alle lamma de ofra? Og nå har jo noen kommet og sagt at plantene og kan tenke og føle. Hva da, da? Trærne ammer sin små, sier de. De som sier det, altså.

Det måtte være mennesker han mente. Og der er jeg i hvert fall innafor. Eller? Jeg har kjøpt ”Folk er folk”,  ja, opptil flere ganger har jeg kjøpt det, enda nå er de kjeltringer alle sammen, og ikke vet vi hvem som står bak, men de står nå der, og jeg er meg, så da så.

Imens toer jeg mine hender og spiser hva jeg vil og strør salt på flere av de minste små, forsvarsløse, uff, er det virkelig jeg som gjør det?

Kanskje jeg må slutte med det i hvert fall? 

Men åssen skal det gå med markens grøde da, da? Også nå som det har vært tørke og alt, det er jo nesten ingenting igjen av noen verdens ting, i hvert fall ikke plenene. Men de er jo ikke livsnødvendige, så de kan jo bare ligge der og brunes i sola, akkurat som oss. Og vann kan de jo ikke få, så mange restriksjoner som det er om dagen, det er bare så vidt vi rekker å vanne jordbæra før tida vi har fått tildelt er ute, og vi har jo fått tid fra åtte til elleve, og da må vi sitte oppe og vente og.

Så det er ikke så lett for oss. Hvis snilene skal regnes med.

lørdag 11. august 2018

Noen må lage spikrene


La oss ta for oss et byggverk, ja, la oss si en skole. Det skal bygges en ny skole. Hva må gjøres først?

Først må det bestemmes at det skal bygges en ny skole. Det er det politikerne som gjør.    De får saken tilsendt før evt. møte så de kan lese gjennom saken. Og da må noen sende det til dem.

Da har noen allerede vært på ferde og skrevet saken.  På en pc, antagelig. Som noen har designet, noen har programmert programmer inn i,  noen har satt sammen delene på den av materialer som noen andre har framstilt, og som noen har bestilt og noen andre har levert etter at de har vært oppbevart på et lager som noen kan bestille fra, kanskje via telefonen, som noen har designet og programmert programmer inn i, så noen kan bruke den til å bestille en pc fra et lager, som noen har bygget opp av materialer som noen har framstilt et annet sted, og som og har blitt bestilt, kanskje via en pc som noen har designet og kanskje er det et annet slag enn den som først ble bestilt, så den er laget et annet sted enn den første, og telefonen har blitt fraktet til en butikk som har blitt planlagt, designet, beregnet og tegnet, kanskje av en arkitekt, men noen har bestilt materialene som noen har framstilt i flere forskjellige fabrikker fordi det er mange slags materialer som skal til for å bygge en butikk, ja, kanskje et helt handelssenter, og noen har fraktet materialene dit og da må de ha en lastebil som noen har designet, tegnet, beregnet og noen andre har laget på en fabrikk, som har blitt bygget opp av materialer som noen har framstilt et annet sted, og som noen har fraktet dit med lastebilen, og da må noen ha bygget veier først, og da har noen beregnet, tegnet og designet veiene og tunellene som noen andre har sprengt ut og boret fram så noen kan danse i dem en gang før de blir åpnet og kanskje kommer samferdselsministeren og klipper snora, som noen har bundet opp og noen har kjøpt inn og noen har laget av materialer som noen har framstilt på en fabrikk som har blitt satt opp av materialer som…

Og så arkene, da. Som saken blir skrevet ut på, som politikerne skal lese gjennom. Først har noen hugget trær i en skog, noen har kommet og målt hvor mange kubikk de har hugget, noen har kanskje slått inn et merke i hver tømmerstokk før noen kommer og henter tømmeret med en tømmerbil, som noen har designet, beregnet og tegnet og som noen har bygget på en fabrikk, som noen har bestilt materialene til fra flere forskjellige fabrikker fordi det er mange slags materialer som skal til for å bygge en fabrikk, og noen må frakte materialene dit og da må de ha en lastebil som noen har planlagt, designet, beregnet og laget på en fabrikk, hvis det da ikke gikk an å bruke den samme lastebilen vi brukte tidligere, det hadde spart oss for masse arbeid, skjønner vi nå, og enda har vi ikke kommet til fabrikken hvor trærne blir levert og papiret blir  laget som vi får arkene fra, arkene som saken blir skrevet på, og som blir fraktet hjem til politikerne og lagt i postkassene deres, som er laget av materialer som noen andre har framstilt på en fabrikk som er bygget opp av materialer som…



Og enda er det langt fram til  vi kommer til skolen vi skulle bygge, men tenk om ingen laget spikre mer?


onsdag 8. august 2018

Ro, ro til måkeskjær.


I går opplevde vi noe vi aldri har opplevd før. Knut og jeg var ute og fiska makrell. Lufta var varm og god, måkene lå og duppa rundt båten, som seg hør og bør når de øyner en sjanse til å få seg noe lettvinn mat, vi hadde og tatt med litt mat, og kvelden var i det hele tatt helt perfekt. Fisk fikk vi og. 30 makreller i bøtta + den ene som fortellingen her skal handle om. Den skulle få se døden i hvitøyet på flere måter denne fine augustkvelden, stakkar.

Det hadde seg sånn, som det heter, at jeg skulle dra opp en fisk. Jeg hadde reist meg, som jeg pleier i sådanne stunder, og sikkert gaula litt og, og sto og dro inn snøret, som sto stramt nedi vannet og fòr litt hit og dit, som det pleier å gjøre når makrellen biter på.

Akkurat da jeg skulle vippe fisken over rekka, så jeg i øyekroken en bevegelse, og der kom det ei schvæær, frekk måke og nappa fisken til seg, det vil si, den prøvde å nappe den til seg. Men fisken hang jo der. I snøret.

I rein forskrekkels’ og for ikke å få alle krokene i fingrene, slapp jeg hele snøret og ropte ett eller annet til Knut, men han hadde fått napp og sto og dro, han og, så der var det ikke stort hjelp å få, sånn med en gang. Dessuten hadde han fått en krok i fingeren og sto der og blødde som en sil, så han var litt opptatt med sånt småtteri.

Etter ett sekunds betenkning, og etter å ha redda meg sjøl og mine hender, kom jeg jo til å tenke på måka. Tenk om den svelgja hele greiene! Jeg fikk tak i snøret igjen, oppafor krokene denne gangen, og jeg holdt!

Og jeg ropte til måka, på mange språk,  bare sånn i tilfelle, at den skulle slippe.  Men den bare stirret på meg med det ene øyet sitt og holdt, den og, og jeg fikk for alvor se hva et måkeblikk betyr. Dette, vet dere, som møter en når en er på vei ut et sted og har pynta seg og syns en er rimelig ok, og så får en se seg sjøl fra sida i et butikkvindu eller noe sånt.  Da får en lyst til å gå hjem igjen.

 Måka  dro den ene veien og jeg den andre, så snøret sto stramt imellom oss. Den skjønte jo ikke at den var i en livsfarlig situasjon. Men det forsto jeg. Dummere er jeg dog ikke. Så jeg begynte å planlegge dens endelikt. Hvis den svelgja kroken, altså. Jeg klarte bare ikke å se for meg hvordan vi skulle klare å slå i hjel ei svær måke. I hvert fall ikke uten å få mareritt i flere uker etterpå. Og det eneste brukelige våpenet vi hadde i båten, var en liten tollekniv. Hvilket betød at vi måtte jo ganske nære for å få utført vår udåd. Og det hadde nok ikke måka tillatt.

Dramaet fortsatte. Jeg holdt, måka holdt og snøret holdt. Heldigvis.

 Saken fikk en lykkelig utgang, som det og heter, da fisken slapp. Den skjønte vel at den lå relativt tynt an i utgangspunktet, og ville gjøre sitt til å redde situasjonen.

Det neste vi så, var halefinnene dens i gapet på måka, før de også forsvant ned i det store sluket.

Lykkelige satt vi der, i båten, og skjønte at vi alle var reddet, bortsett fra den stakkars fisken, da, men dens liv var jo allerede på vei til å bli over da den var så dum at den beit på den kroken.

Tenker ikke den gjør det mer.

Da vi kom hjem, sa Knut at dette burde vært filma. Men hvis en tenker på at lyden ville kommet med på filmen, er det kanskje like godt at det ikke blei det. Og da er det ikke måka jeg snakker om. Den holdt jo med nebbet, så derfra kom det ikke en lyd.
Og fingeren til Knut? Joda, den kom seg igjen, den og. Etter hvert.