To dikt om sorg

Det sterkeste og fineste jeg vet

som berører mitt liv for alltid

det er  at jeg har født mine egne barn

holdt dem og elsket dem

og sett dem vokse

både mentalt og fysisk

så er det  noen

som opplever

det tristeste og sterkeste jeg vet

som berører deres liv for alltid

det å miste sitt eget barn

som de har vernet og holdt

elsket og trodd på

og sett det vokse

både fysisk og mentalt

men også sett det brytes ned

for til slutt å forlate dem alle

den tunge sorgen er prisen

for å  ha elsket så høyt

*2* 

Du skal legge din sorg i en kule av glass

og lukke den godt igjen

du skal gå dit og se at den ligger på plass

men du skal ikke knuse den.

Du skal gå dit igjen og igjen for å se

ta den ut litt og holde den

du skal stryke den varsomt og kjenne på det

at den nesten har blitt som en venn

Etter hvert  skal du åpne den litt etter litt

og gråte det du må

for den voldsomme smerten i  tapet ditt

men så skal du la den stå

Det er ikke sånn at din kule blir tom

for noe blir alltid igjen

du skal ikke glemme og late som om

du kan kvitte deg helt med den

Men hver gang du åpner  og åpner igjen

vil  det meste sive bort

da skal du takke deg sjøl og den

for arbeidet dere har gjort