tirsdag 29. oktober 2013

Kanskje er det trallalei?

Før i tida var det ikke så mye kontakt mellom hjem og skole, da.  Det var ikke som nå, som foreldrene flyr fram og tilbake  til skolen til alle døgnets tider, og blander seg i litt av hvert.  Nei, før besto kontakten stort sett av karakterbok til jul og til sommeren, pluss at både unge og gamle hilste ærbødig på rektor hvis vi skulle være så uheldig å råke på han i butikken.

 En gang sto det i karakterboka mi:  ”Skolen er godt fornøyd med Marianne.”  Hvorfor kunne de ikke sagt det før?  Eneste kontakten tilbake var at en av foreldrene, ofte mamma,  måtte skrive under, og at jeg leverte den tilbake.  Ikke en eneste linje fra meg, enda så mye jeg kunne ha sagt.  Jeg kunne jo for eksempel ha skrive: ”Marianne er ikke så fornøyd med skolen.” Så kunne de ha sitte der og grunna på det en stund.  Kanskje de hadde skjønt at de gjorde en stor feil den gangen jeg måtte lese juleevangeliet enda det  i utgangspunktet var meninga jeg skulle være mus.

Det var i andre klasse, og  foreldrene skulle komme på juleavslutninga. Jeg gleda meg storlig, men så hørte jeg  frøken mumla til en eller annen: ”Vi må ha en til å lese juleevangeliet.” Jeg krøp ned bak pulten og gjorde meg så lita jeg kunne, men jeg stirra nok like mye på frøken som jeg gjør på tollere og syndere, så jeg ble selvfølgelig plukka ut.  Og det var lenge før de klappa for kristelige innslag. Det var ikke som nå, som de klapper i kjerka, enda ungene synger om Blåfjell.  Og så jeg som allerede hadde en rolle som mus. Ja, når den store, stygge ugla satt i treet og lurte på hvem som gikk under den store paraplyen der, skulle det rett og slett være meg.   Og så skulle vi synge at det enten kunne være meg eller deg eller  trallalei! Og jeg hadde jo tenkt å svinge litt ekstra på paraplyen, og, og liksom titte fram på slutten for å vise hvem det var som var under den store paraplyen der. 

Men, den gang ei, og det  har ikke blitt til at en har svinga seg nevneverdig under paraplyen  siden.  Det var den eneste muligheten jeg hadde, har det vist seg. Ikke misforstå.  Det var ikke en sånn opplevelse som gjør en til et løvetannbarn.  Og en må jo ha litt motgang i livet hvisen skal bli et empatisk menneske. Jeg ville bare nevne det. I tilfelle noen lurte.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/261dee02aee314cdf6239784418e5b8f55473c43
 Nå har jeg registrert meg på <a href="http://bloggurat.net/minblogg/registrere/261dee02aee314cdf6239784418e5b8f55473c43">Bloggurat</a>.