Kanskje en
egentlig sitter helt klin dement på et sykehjem og bare drømmer livet sitt? Det
skulle tatt seg ut. Og så jeg som har vært i byen i dag og kjøpt meg ny
telefon. Og skjønt at jeg ikke kan hverken gresk eller uzbekistansk eller hva
for slags språk det var han brukte, han bak disken. Bare det å spørre meg om hva slags abonnement
jeg vil ha, kan være nok til at en del av hjernen kortslutter totalt. Eller
kanskje den delen aldri har funka i det hele tatt. Kanskje det er et hull
akkurat der. Ja, det er nok det det er. Et stort hull. Kanskje det blei sånn
under fødselen eller den gangen jeg blei påkjørt av en bil fire år gammel. Og
så jeg som har trodd at jeg kom helskinna fra det, til slutt, etter at beinet
hadde grodd sammen igjen. Men det er vel ikke nok med et helt bein når hjernen
ikke funker.
«Jeg kan vel
ha det jeg har hatt?» sa jeg noe listig, om jeg så skal si det sjøl, så han
skulle tro at jeg hadde bittelittegranne kunnskap. «Jeg hadde noe sånn derre
familie-greier en gang,» fortsatte jeg og smilte pent bak munnbindet.
Det var
nesten så han også trakk på smilebåndet da han sa at det er det slutt på for
lenge siden. Og det du har er noe av det dyreste du kan ha. Sa han.
«Men hvorfor
har jeg det da, da?» spurte jeg.
«Du har nok
vært ute for en god selger en gang.»
«Ja, hva
syns du jeg skal ha, da?» spurte jeg, mens jeg tenkte at han nok var en like
god selger med provisjonen på sin plass. Dummere er jeg ikke.
«Du trenger
nok ikke så veldig mange G,» tror jeg det var han sa. «For du bruker nok ikke
så mye når du ikke er hjemme.»
«Hva i
svarte vet du om hvor mange G jeg bruker ute blant folk?» tenkte jeg, men jeg
sa selvfølgelig ikke det. Jeg sa: «Nei, det gjør jeg sikkert ikke.»
«Da tar jeg
det,» sa han og pekte på et ark, «da sparer du hundre kroner i måneden.» Han så lenge på meg. «Og det blir tolvhundre på et år.» Jada. Såpass skjønner jeg også. Det
er ikke der det skorter.
«Jeg vil
gjerne at du legger alt jeg har på den gamle telefonen inn på den nye,» sa jeg.
«Jada, det
skal vi gjøre. Du kan bare bli med bort her.»
«Hva er
googlepassordet ditt?» spurte de der. Og da datt jo klaffen helt ned i
pannelappen eller hvor det nå er det sitter, det dingsefeltet av hjernen. Det
som ikke jeg har. Og det var da jeg kjente åssen det må være å være dement og ikke
forstå et ord av det som blir sagt til deg.
For da var hjernen ute på ville veier igjen.
«Vi kan
resette passorda dine,» sa de. Så ordna det seg likevel.
Heldigvis
var Knut med i butikken.
For jeg fant ikke veien ut igjen aleine.
Så det kan
godt hende jeg sitter på et hjem og bare drømmer alt sammen. Ikke si det til
meg, for vanligvis har jeg det ganske moro. Bare ikke når jeg må gjøre noe med
dingser.
