Bonde i byen for andre gang

«Åssen vil du ha det?» sa frisøren.

«Vet ikke,» sa jeg.

«Jeg klipper bort det som er problemet, så bare det vakre blir igjen,» sa hun.

I rein skrekk for å forsvinne fra jordas overflate, klamra jeg meg fast til stolen, mens hun svingte saksa faretruende over hodet mitt.

Men, til slutt sto jeg, omtrent som før, ute på gata igjen, og satte kursen mot butikken med de korte buksene. For det er en butikk der, hvor jeg kan få kjøpt bukser som passer til en sånn skrott som jeg har. Uten at jeg må klippe av beina, og få dårlig samvittighet, fordi jeg ikke syr sofaputer av bitene.

Heldigvis, er det bare ett speil der, som viser deg bare fra en side.

Framafra.

Ikke som sist jeg var i storbyen.

Som vanlig, traska jeg, på vilske, rundt omkring, og håpet på å gå rett på en butikk jeg lenge hadde hatt lyst til å komme til.

Og, jammen! Der var den! Optimismen ville ingen ende ta, da jeg gikk inn for å prøve om jeg kunne finne noen av de fine, fargerike plagga jeg hadde sett i den fine brosjyra jeg hadde fått i posten.

Joda.

Men på meg.

Jeg prøvde et par telt, pluss at jeg fikk se meg sjøl fra alle vinkler inne på prøverommet. Den ørlille selvtilliten, som var blitt meg til del på grunn av min orienteringsevne, rant av meg, som vannet preller av på den berømte gåsa.

På hjemveien tenkte jeg at jeg ville feire at jeg hadde spart de pengene, så jeg betalte for comfort på toget, og fikk en polett, som jeg putta i drikkeautomaten.

Det var bare det at jeg glømte å sette et krus under.

Det er ikke så lett å sitte aleine på et tog når du blir så lattermild. Men, jeg tok fram mobilen og surfa litt rundt, mens jeg satt og lurte på om jeg skulle legge meg i stabilt sideleie.

For da er det ikke så mye som kan skje.

Ut av skapet?

Det er ikke så lett å være den en er. Utapå. Inni er det jo litt lettere. Og det er når en bare er den en er inni seg, at en har krabba godt inn i skapet. Og slengt døra hardt igjen.

Det er så mangt en kan sitte der i skapet med. Det kan være alvorlige ting, som sin legning og sin tro og sin whisky. 

Og mindre alvorlige.

Til det siste hører vel det meste. Selv om det ikke virka sånn i ungdommen. 

I ungdommen kunne en være både den ene og den andre, da, etter som hvem en var sammen med. Og det var vel med fare for å bli kameleon en veksla mellom å være hippie, frik, kristen, harry, johan, doris, soss og slakk. Ja, til og med et lilla skjerf var en borti en gang, litt seinere. Inni seg. Utapå var en bare slakk. 

Forresten aldri soss. Det fantes en grense selv i det skapet jeg satt i. Selv om jeg likevel må vedgå at jeg endte opp med ei blå sossejakke med rødt fòr en gang. Men det var vel fordi en var slakk og ikke visste bedre. 

Og det gjorde ikke saken med sossejakka bedre at en bare var slank når en var i skapet og.  For, som vi alle vel husker, så bula den litt. Sossejakka. Strutta, rett og slett.

En gang var en vel slank utapå og, men det er forferdelig lenge siden. Nå er en ikke slank i skapet engang.  Så det går framover. Når en har runda seksti. 

Nå  var det jo ikke så mange penger blant folk heller, før, som det er nå.  En hadde kanskje en liten sommerjobb med å plukke jordbær eller stå i kiosk, som ga en så mye i overskudd at en kunne reise på gratistur til Kragerø og enda ha nok til en frøken Detektivbok og julegaver for resten.

Og med mange munner å mette i et hus, ble det ikke så mye til overs til å være moderne for. Så da noen i klassen kom med sjømannssleng i buksene, trasket jeg ufortrødent videre i mine grønne kreppstrekk, som  var så kjekke, for de hadde hæler, og var så lette å tre ned i de hvite seilerstøvlene.  Og brune, gode sko hadde jeg også,  innkjøpt en gang på høsten eller våren, ettersom,  laget for å vare en stund. 

Men, etter  hvert skjønte jo til og med jeg at det var noe som var mer moderne enn noe annet. På ungdomsskolen kom både den ene og den andre med afghanerpels, skulderveske med peacemerke på, olabukse og det ene med det andre. Mens jeg på skolebildet fra åttende klasse kan beskues  sittende med  hjemmestrikka genser og  mine grønne kreppstrekk. 

Jeg var hippie inni meg. Jeg var friker inni meg.  Som nevnt, aldri soss. Og heller ikke Doris.  Det var det de som var litt eldre enn oss som var. De som tuperte håret og satte en brødskalk i det for å få det høyere. Hos oss åt vi opp brødskalken, der. Og det var vel derfor jeg bare var slank når jeg satt i skapet.

Gud forby at jeg plutselig skulle dukket opp på skolen i afghanerpels, forresten. Hadde jeg ikke fått oppmerksomhet før, så hadde jeg i alle fall fått det da. Og oppmerksomhet var jo det verste en kunne få på den tida. Jeg, som  i utgangspunktet gikk i ett med omgivelsene og ikke tenkte over det engang. Og som ville skjule mest mulig, enda jeg ikke hadde så mye å skjule da som jeg har nå. Nå som jeg ikke gidder å skjule noe som helst lenger. Men jeg hadde nok, og det var nok, den gangen.

Så da de tøffeste i klassen tok mot til seg, ja, de behøvde vel ikke å ta mot til seg en gang, de bare gjorde det, de kom  med både det ene og det andre både i klesvei og veskevei,  vandret jeg ufortrødent videre  som en skaphippie i grønne kreppstrekk. Med hæler.

Harry, jeg?

            Jeg satt hos frisøren og leste i et ukeblad da orda slo mot meg  i store bokstaver: ”Årets trendfarge har nådd øyelokket!” Jeg så meg grundig i speilet, men, nei. Der satt bare skurken i ” Det var en gang et menneske”. Og han var ikke mye trendy. Før fargen kom på plass kunne jeg ane et snev av Odd Nerdrum i det samme speilet, særlig før håret var vaska. Etter at håret var vaska, og gredd bakover, var det min kjære mormor som satt der og kikka lurt på meg fra den andre siden. Ja, fra speilet, altså.   Men nå satt altså skurken der, og det uten noen trendfarge på øyelokket.  Ikke noen trendfarge noe annet sted, heller, når sant skal sies.

            Det er ikke lett å være trendy. Det hender vel jeg streifer innom noe som ligner noe som er moderne, hvis jeg har klærne mine lenge nok. For jeg er litt treg til å få med meg det nye. Jeg kan, i min naivitet, gå rundt og tro at det jeg har på meg er moderne, og så har det allerede blitt harry. Sånn var det med grilldressen, og sånn var det med slippersene. Sånn var det med hvite ting, som folk kjøpte på Hvite  ting-party,  og med trolldeigen, som vi kjøpte på trolldeig-party, og sånn har det vært med det meste i mitt liv. Jeg rekker liksom aldri å følge med. Når jeg har sett en ting lenge nok til at jeg har vennet meg til den og kanskje til og med begynt å like den, var den harry i fjor. Det er ikke lett for meg, da. Når jeg er så treg til å oppfatte hva som er moderne og in. For det som er in den ene uka, og som alle de som er trendy går med, og som jeg etter hvert også synes de er fine med, og som jeg og kanskje kunne tredd på meg etter hvert, er ikke in uka etter, kanskje, og på den tida  er det ikke sikkert jeg har rukket og vært i byen en gang, opptatt som jeg er med andre ting livet har å by på.  

            Det er det samme når det gjelder interiør. Nå har vi blitt bombardert med den landlige stilen hvor alt skal være hvitt, som om alt er hvitt på landet, jo, men det er om vinteren og ute, ikke inne på kjøkkenet og i stuene til folk. For noen år siden, ja, det er så lenge siden at det begynner å komme tilbake, bare i en litt annen teint, var det farger som gjaldt. Jeg husker jeg skulle velge farger til den første leiligheten min. Jeg syntes jeg fikk det så moderne og fint når jeg kunne velge en oransje do. For i min oppvekst fantes jo ikke sånt. Nei, det fantes nesten ikke do inne, engang, jo, det var vel å overdrive, men på landet var det fremdeles mange som hadde utedo. Med bilde av kongen på veggen, hva nå han hadde der å gjøre. Det var vel en trend.

Og det  var  farger på veggene før. Helt til noen fant på å kle all panelen med plater og male alt hvitt. Og alle møbler, som hadde vært brune  eller i flammebjørk eller odringsmalte ble malt hvite. Gærninger, sa vi, tenk å male over det fine treet, sa vi og, og så luta vi alt sammen.  Og vi rev ned platene og luta veggene, eller satte opp ny, ubehandla panel, eller vi malte veggene røde, grønne og gule. Og skomakerlampene lyste trivelig fra alle vegger i de norske hjem. Noen av dem fikk til og med hekla trekk. Og vi dro fram alt som gammelt var, luta og pussa det og satte det fram til pynt. Heldige var de som hadde besteforeldre som ikke hadde fulgt så med i tida, og som ikke hadde kasta noe, men samlet i lader all gammel dritt.  Auksjoner og loppemarkeder var in. Det er det jo for så vidt nå også, bare på en litt annen måte.  Familemedlemmer, særlig de som var så gamle at vi aldri hadde sett dem, fikk en fortjent plass på veggen i en liten, sort ramme. Flere ved siden av hverandre. Fint! Vi koste oss! Og bestemor sa: Gærninger, vil dere ha all den gamle dritten? Hadde jeg visst det, skulle jeg jammen ikke kasta noe.

            Men, så var det påan igjen. Bort med alt! Vi kunne jo ikke ha sånne farger  lenger. Og enda vi hadde syntes det var så fint året før, ja, det var noen av oss som nesten akkurat var ferdig med å male, så var det så stygt nå. Og harry!  Nå skulle alt være hvitt! Og mamma sa: Gærninger, vil dere ha det sånn? Hadde jeg visst det, skulle jeg nå jammen ha latt alt være som det var. Så kunne jeg brukt tida og ressursene på andre ting. Altså: fram med den franske landstilen og shabby chic!  Noen svevde i den villfarelsen at alt var hvitt på landet før. Poteter, gulrøtter, kaniner, katter, gress, hus, vegger, møbler, kniver, kopper, klær, alt var hvitt. På landet, altså. Og alle skulle bo på landet, enda de fleste fremdeles  bor i byene. Ellers så hadde det jo ikke vært byer. Hvis alle hadde bodd på landet. Og der hadde det jo ikke vært plass til alle. Og glade er vi, som bor på landet, at ikke alle bor her. Det er ille nok om sommeren, og deilig på høsten når alle har dratt tilbake til byene.  Men nå er det farger som gjelder igjen.  Grønne vegger, men ikke den samme, harry grønnfargen som vi hadde for tjue år siden. Nei, litt lysere  skal den være nå. Og så er det moderne med en fondvegg. Som om det er noe nytt. Det er jo det vi hadde på syttitallet. Og jammen har ikke de store bildene kommet tilbake og. De som vi tapetserte en hel vegg med.  Og det er da jeg sier: Gærninger, vil de ha det sånn? Hadde jeg visst det, skulle jeg da jammen ha tatt vare på all den gamle dritten! Bilder av solnedgang og natur. Akkurat som det var for noen år siden, og som har vært harry siden.  Ja,  særlig solnedgangen har  vært blodharry. For ikke å snakke om hvis det sto en elg i den. Nå kan de til og med henge opp den.

Den franske landstilen har etter  hvert har gått over til fabrikkstilen. Jo mere rustent, jo bedre.  Rustne, gamle lamper henger i de nye stuene våre. Forskalingsmaterialer blir til bord og stoler. Med betongen på.  Og kort og innpakningspapir er laga av gråpapir. Og jeg sier igjen: Vil de ha det sånn?  Ja, hadde jeg visst det, skulle jeg da tatt vare på all den gamle dritten vi fant da vi rydda det gamle uthuset vårt. Keiserens nye klær? Og hvor blir det landlige av, da, da? For det var jo i byene fabrikkene lå. Og så jeg som fortsatt vil ha det landlige.

Og så det minimalistiske, da. Deilig, fritt for støvsamlere. Nå er det stål som gjelder. Ut med alt som ikke er til nytte. Bort med alle bildene av familien.  De som vi brukte en hel liten formue på å få framkalt. Så har de da endelig fått fred, alle disse ukjente anene våre. Så harry! Er det mulig at noen kan ha det sånn? Ikke en ting skal inn i mitt hus som ikke jeg kan bruke til noe, som bare er til pynt. På dynga med det! Eller på loppemarked. Så kan alle de harry typene som ikke følger med i timen, eller alle utlendingene som ikke har så mye, kjøpe det gamle skrammelet vårt, det som vi var så glade i for litt siden. Og vi sier:  Fikj! Vil de virkelig ha det!

Men til jul kan vi heldigvis fråtse. Med nisser og engler og granbar og juletre. Eller… vent… kan vi det? Nissene har også blitt hvite i det siste! Det er snart bare jeg som har røde nisser!  Og juletre med forskjellige farger på kulene! Jeg er harry igjen! Jeg har bare ikke forstått det før nå! Heldigvis. For nå er det de hvite som er harry snart,  vel?  De har jo vart lenge, de nå. Og da kan jo jeg ha den pynten jeg har.

Jommen! De hvite ble harry. Nå er det oransje og lilla og rosa og jeg vet ikke hva som gjelder. Akkurat som den oransje doen jeg hadde, og som sikkert har blitt bytta ut med en hvit, og for ikke å snakke om det oransje serviset jeg fikk fra Matkortklubben jeg var med i,  med mange fine oppskrifter som jeg aldri har brukt.  Og ungdommen sier: Hadde du oransje do? Så kult!  Det er jo bare helt retro.  Ja, hadde jeg visst at de ville hatt den, skulle jeg da jammen ha  tatt vare på den dritten.

 Er det noe rart  det blir mye vi må kaste? Men, en får si som mora mi sier om de som selger alt det nye vi må ha når vi er redde for å framstå som harry:  ”De skal jo leve, de og!”  Så, det er kanskje styrt fra et sted, alt dette. Og imens kjenner jeg at det ikke er bare utapå meg skurken i ”Det var en gang et menneske” kommer fram.

Det er inni meg og.