Jeg husker da jeg oppdaga knea mine for første gang. Så rare.
Det knoklete greiene som var der, midt på beinet. Og når jeg bøyde det,
blei det enda rarere.
Men det er mye som er rart.
Krokodilleegg, for eksempel. Når det klekker, så kommer det
ut en krokodille, rett og slett.
Å ska det værra te’?
Men de er vel en del av naturens kretsløp. Krokodillene. Der
de ligger og vaker og venter på gnuene. Gnuene som absolutt skal over den elva
der krokodillene ligger. Og som har bestemt seg for at de skal ned der
elvebredden er brattest. Gnuer tumler, bein knekker. Og der ligger de.
Krokodillene. Også så mange som de er! Så biter de seg fast i et bein og
snurrer rundt sin egen akse i vannet og river av et stykke. Av et levende
vesen. Det gjør de, beista!
Men de kan vel ikke noe for at de er skapt de heller,
akkurat som oss. De kommer jo plutselig
bare ut av et egg. Som de ikke har skapt sjøl. Og der er elva og gnuene. Det er
nesten rart de skjønner noe av det i det hele tatt, så mye rart som det er i
verden nå til dags.
Men tenk om jeg ikke hadde hatt de knea. Da hadde beinet
vært strakt. Da hadde det ikke vært så lett å springe. Og da er det jo lett å
tenke seg hvor en hadde vært i næringskjeden. Hvis det kom en krokodille. Når
jeg måtte ned og opp de bratteste skrentene.
For ikke å snakke om albauen! Den bruker vi til mye, den!
Knekke en sjokoladeplate, for eksempel. Å føre bitene til
munnen hadde vi jo ikke klart da.
Huttetu!
