Været til sjøs

Doggerbanken, Frøyabanken, Haltenbanken, vest for Hebridene, Råkkål, frisk bris fra sydvest, normale forhold over malleolene. 

Som jeg har nevnt før, så er malleolene de klumpene som stikker ut på anklene akkurat der skøytene gnager. Eller gnog. Før. På meg gnager de ikke lenger. 

Ankelknokene, altså. Normale forhold over. Betyr det på alt over? For det  hadde jo neimen ikke vært så verst. Alt over malleolene er normalt. Men hva med det under, da? Ikke så normale de, kanskje? Føttene? Lilletåa er litt for lita, eller stortåa litt for stor? Eller omvendt? He?

Kunne han ikke like godt ha skrevet, legen: Hele mennesket er tilnærmet normalt? Men, neida, bare normal over malleolene.

Mulig det er jeg som misforstår litt her nå. Og det med vilje au.

Men over til værmeldingen igjen:

Frisk bris vest for Hebridene, orkan med storm i kastene over Malleolene. Og så dette Råkkål igjen, naturligvis. Råkkål, sa de. I radioen. Jeg skjønte aldri hva det var. Doggerbanken, ja vel, det var til å forstå, og vest for Hebridene. Men Råkkål? 

Nysgjerrigheten kjenner fremdeles ingen grenser, så jeg fikk endelig googla det. I dag. Rart ikke jeg har tenkt på det før, snartenkt som jeg er. Jeg skreiv Rockall, da, for å være sikker. Og jammen var det ikke ei bittelita øy mellom Storbritannia og Island. 350 kilometer vest for Ytre Hebridene. Så lita og ugjestmild at der har visst bare 20 mennesker satt sine føtter. Og enda krangler landa om hvem som skal eie den. Rett opp fra havet stiger den, 18 meter til toppen, og på toppen er det omtrent fire og en halv kvadratmeter å boltre seg på.  Men det de egentlig krangler om, landa, er hvem som skal ha rettighetene til havet rundt. Så da blir den viktig likevel, lille Råkkål, som vi hørte om i radioen, og som i hvert fall ikke jeg visste hva var, men som det ofte kunne storme rundt  på mange måter, skjønner vi jo nå.

Det var ei koselig tid, før. Før fjernsynet kom. Der satt vi foran radioen med strikketøyet i hine hårde dage og fikk tydeligvis  med oss både det ene og det andre, og særlig Gjermund Eggens bravader i VM i 1966. 

Da hoja til og med mamma.

Vi har dessverre ingen papirer på at stortåa og lilletåa er normale. Men ellers ser det ganske bra ut.

Så får det ikke hjelpe om det av og til kan komme en flau vind over malleolene.

Når alt går på tverke

I dag har alt gått på tverke. Det var min kjære mamma som sa det. Ikke hver dag, naturligvis. Men en gang i blant. Når alt gikk… ja… på tverke.

Og i dag hørte jeg at jeg lød som mamma. Sånn blir det.

Det hadde seg sånn, at jeg skulle kutte opp noen grønnsaker til middag, ja, en slags rotfrukt var det visst. Og så gikk det ikke likere enn at jeg kutta meg i langemann, for jeg hadde en ny kniv som jeg ikke kjente så godt, og den hadde en lang spiss, og så holdt jeg langemann akkurat der. Foran  sellerirota.

Det silte mørkt blod. Og så jeg som ikke er så stø på å se blod. Og da tenkte jeg tre tanker nesten på en gang: Nå besvimer jeg sikkert, for det er det jo mange som gjør, jeg må  antagelig av gårde og sy og jeg må finne en som kan stemme blod, hvem nå i all verden det skulle kunne være.

Jeg skulle gjort som Kristin sa for litt siden, barnebarnet mitt på seks. Jeg skulle ha øvd. Men det hadde jeg ikke gjort. Så jeg fikk ikke av de greiene som er rundt plasteret, enda hun sa at hun kunne det da hun var fem, og at hvis jeg øvde og øvde, ville jeg og greie det til slutt, og da jeg endelig fikk hjelp av min kjære sønn og hadde fått på plasteret og innsett at jeg ikke kom til å svime av og at det sannsynligvis ikke var nødvendig å sy, og jeg sto på kjøkkenet med rotfruktene og kniven igjen, åpna døra seg til gryteskapet  og det datt ut et lokk på toa mi, og  da rant det meg i hu et spørsmål om jeg skulle bli nødt til å kontakte han greia i  Åndenes makt for å få slutt på styggedommen, men nå hadde jeg stått så lenge over dampende gryter at jeg var nødt til å pusse nesa først, i hvert fall, og så stakk jeg langemann i øyet med plasteret og alt. For den sto jo rett opp, og det var jeg jo ikke vant til.

Og det var da jeg sa det til min kjære husbond, som var kommet inn : ”I dag har alt gått på tverke for meg.”

Sånne uttrykk går vel i arv. Gadd vite hvor mange generasjoner før meg som har sagt det? Kanskje stammer det helt fra vikingtida? Sa Olav Haraldsson det,  på Stiklestad for eksempel, da han hadde fått banesåret? Olav den hellige, altså, men han var jo ikke hellig da, og han visste heller ikke at han kom til å bli det, der han lå. For han var jo ikke hellig før han hadde vært død en stund og noen kunne se at hår og negler hadde grodd, for det er jo ikke noe rart at hår og negler gror hvis du ikke er død.

Bøyde han seg opp fra bakken, rallende,  grep en annen kriger hardt i armen og sa: ”I dag har alt gått på tverke for meg!?” Eller var det Sigvat skald som sto så nære at han fikk det med seg? Og da er det jo ikke noe rart om det har gått videre, sladrete som han var.

Det er jammen ikke helt utenkelig at det var sånn det foregikk. Jo, det er kanskje det. Det spørs om ikke Olav sa noe litt mer kraftfullt, som for eksempel: ” Søren au! Også jeg som var så godt i gang!”

Men hva betyr egentlig tverke?

Jeg slo opp i ei nynorsk ordliste først, for jeg tenkte at det hadde ikke vært så rart om det var der det stamma fra. Men der sto det  bare: ”Tverke,ubøy, substantiv.”

Ubøyelig. Så kan vi altså ikke si ei tverke, tverka, tverker, tverkene. Enda det er et substantiv.

Men det sto ingenting om betydningen. Jeg måtte nok inn på synonymer på nettet. Joda, der sto det, og det som var rart, var at der var det et adjektiv, på bokmål, altså, og det betyr  ”forkjært, ubeleilig”.  Og det sto ingenting om det var bøyelig eller ikke. Kunne en for eksempel si tverkere? Kanskje ikke det. Men Olav kunne f.eks sagt til meg: "Det har gått mer på tverke for meg enn for deg," og det hadde han jo rett i, men jeg kunne ikke sagt det til han. Det ville vært for dumt. Litt ego, lissom. Selv om det blødde ganske bra her og. Men utfallet synes bedre, så langt.

Mer på tverke, altså. Og mest på tverke. Eller enda mer på tverke. Men ikke tverkere og tverkest. 

Men det var jo akkurat ubeleilig det var. Både for Olav og meg. Mest for Olav, kanskje.

Og det blei jo litt forkjært og, med den langemann som peker hit og dit, og det er da jeg skjønner hva mamma mente når hun sa: ”Jeg får ikke gjort noe i dag, for det er akkurat som om fingrene står den gærne veien på meg.”

Men heldigvis at det ikke var pekefingeren jeg kutta i.

For da kunne jeg ikke ha strikka i kveld. Og det hadde vært veldig ubeleilig. Da hadde det gått enda mer på tverke for meg.

TV-kveld

Det er underlig åssen ting kan være. Der har vi sitte hele kvelden, med strikketøyet foran tv’n, og venta på at det skal begynne. Det vi skal se på. ”Kampen om tungtvannet”,  ”Der som ingen skulle tru…”, Downton Abbey” osv. Det er ingen grenser for hva vi har venta på. Også så mye rart vi har sett på mens vi venta.

Og det er helt stille i stua.

Så begynner det.

Og det er da det blir aktivitet. Det er da vi plutselig finner ut at det er noe vi skulle hatt gjort. Vi må tisse, hente kaffe, ta en røyk, hente ved, fyre, hente mere  garn,  mate katta, skjære og smøre på ei brødskive, henge opp ei vask fordi det er noe som må være tørt til i morra, og imens begynner flya å kretse over Hardangervidda, en kysser en annen som han ikke burde gjort,  Thomas rekker å presse en eller annen som han har noe på, Oddgeir Bruaseth er langt inne i fortellingen om han som drar maten sin opp i taubane, og der flyr vi og legger  enda mer ved i ovnen for at det skal vare hele programmet, og  så setter vi oss ned, og så syns vi det hele virker så rotete, for det er noe vi ikke har fått med oss. 

Og da må vi spørre. 

Hva har skjedd? Hvem er det, da? Er det han som leder hele operasjonen? Har politiet henta Anna? Er det hun som har gjort det? Er det mora til tanta til fetteren til den og åffer fløtta de nå opp der når de ikke  måtte?

Det tar så lang tid å komme inn i handlingen i disse stykkene noen ganger, for ikke å snakke om den siste, den som begynte på søndag, den fra Svalbard. Hvem var det som var hvem, der’a? For det skjedde noe i begynnelsen der, mens vi  satt og tissa, som vi ikke fikk med oss.

Hvem fant opp kruttet?

Navn er det første som forsvinner. Her en dag sto jeg i dusjen og lurte på hvem som fant opp kruttet, for det kan jo være interessant å vite.  Men jeg kom ikke på annet enn en strofe av en sang vi lærte på skolen. Resten av sangen har jeg glømt. Det eneste jeg husker som ligner, er sangen om hvem som spiste først poteter.    ”la la la la la la la la, det samme hva du heter… la la la la la la la la så spiser du poteter. Hipp, hipp, hei, hurra! Leve den som leter. Det var en indianer visst, som spiste først poteter.”  Kanskje det er derfor jeg ikke husker navnet på han som fant opp kruttet? Fordi jeg spiste for mye poteter? For nå er jo poteter farlig. Vi spiste dem rå, og, vi. Tenk hvor farlig det må ha vært. Ja, jeg trur jeg spiste minst en rå potet hver dag. Og så hadde jeg med en rå potet på skolen. Enten det, eller en gulrot, det var bare på høsten vi hadde epler og pærer, for en kjøpte jo ikke epler før. Det er seinere, det. Men poteter hadde vi hele året. Og vi måtte ha med  en frukt eller grønnsak til å rense tennene med etter maten på skolen. Det var bestemt av rektor. Og det måtte være hardt.  Alle hadde noe de hadde surret inn i matpapir, hvis ikke de hadde et eple. Det kunne være gulrot, potet eller kålrabi. Det var nok sunt. Og nåde den som hadde glømt det, eller den som prøvde å lure seg unna med en appelsin. For den gjaldt jo ikke.   Om ikke jeg hadde noe annet, så hadde jeg i hvert fall en potet.  Det var noen som tok matpapiret sitt og surra sammen så det skulle se ut som det var noe inni. Noen ganger oppdaga læreren det, og da var det enda mer nåde den.

Jeg glømte nesten aldri noe når det gjaldt mat,  bortsett fra en gang vi skulle få lov til å ha med brus. Jeg kom på det på morran, og da var det for seint. Folk hadde ikke brusflasker stående rundt omkring i huset på den tida, og det var jo bra. Men jeg hadde altså glømt å kjøpe dagen før, og det var jo krise! Mamma sa at jeg kunne ta med kakao, og det ble et slags kompromiss. Alle så medlidende på meg, og jeg aller mest. Enda nå hadde jeg nok  velga kakaoen. 

Husker litt fra sangen om kruttet også, etter hvert. ”den gang han salt og svovl og kull i sin morter puttet” Trur det var Berthold Schwartz eller noe. Rart ingen prøvde på det, å putte salt og svovel og kull sammen i en morter for å se om de kunne lage krutt. Vi lærte det jo på skolen. Men vi hadde nok prøvd hvis vi hadde visst hvordan vi skulle få tak i svovel. Eller kanskje det er med det som med andre ting vi lærte på skolen; En har aldri gjort det om igjen. Ja, som med den lysegrønne genseren jeg strikka, med flette foran. Jeg strikka aldri fletter igjen.  Jeg brukte ikke genseren en gang, men jeg tror mamma brukte den i åkeren etter hvert, så den kom jo til nytte. Men ingen brukte noen gang den blå buksa jeg sydde, av et stoff som ligna på filt, og som krøyp etter første  vask.

Men hvem det var som fant opp kruttet? Det var i hvert fall ikke meg.