Hva vil dagen bringe?

Så sitter jeg her, da, og lurer på hva jeg skal gjøre først i dag. Skal jeg gå ut og fylle jord i den nye undervanningskassa jeg har fått meg, og som jeg skal plante tre tomatplanter i og sette en stake i midten av som jeg kan binde dem fast til, eller skal jeg sette på en vaskemaskin, eller skal jeg skrive et dikt om kjøttmeisen?


Kjøttmeisen, som utrettelig og hele dagen flyr fram og tilbake mellom den røde fuglekassa vi har hengt opp og det gamle kirsebærtreet og mater unger eller bygger rede eller hva det nå er den gjør på denne tida. Det er ikke mye tid til hverken krangel eler paringslek nå, som ungene har kakket seg ut av eggene sine og ligger i en bunt nede på bunnen av kassa, antagelig. Det duver bare så vidt av hele haugen på en gang, som du kunne fått sett om du skulle være så heldig eller frekk, kanskje, ja, frekk ville du jammen meg vært, å få tatt en titt nedi der. Bare når de hører mamma eller pappa nærme seg med ei flue eller to i nebbet, strekker de på de fjærløse, magre halsene sine og skriker med alt for store nebb i de bittesmå skrottene, som bare ser ut til å bestå av skinn og bein, og som ville forsvunnet i handa di om du skulle få lov å ta i dem, noe du heldigvis ikke får. Så blir det puttet noe ned i halsen på dem som de bare kan ta ett lite svelg på, ingen tygging uten tenner, bare et stort gap og ett svelg. En eneste stor jafs, så er den flua borte, og mamma og pappa må ut og finne flere, hele tida. 

Lurer på om de små kreka der nede i kassa vet forskjell på dag og natt? Om disse to små, gule og svarte, som vi ikke enser så mye, fordi de er så alminnelige, kan slappe litt av da? Om natta? Sover de med hodet under den ene vinga, eller sittende på en grein i nærheten av det verdifulle innholdet av kassa, som for all del hverken ekorn eller skjære må få tak i? Eller ligger de sammen med ungene inne i kassa og varmer dem, som de gjorde med eggene før ungene kom? Jeg vet ikke, kanskje jeg kan google det, men jeg vet i hvert fall at de fortjener at alle ungene vokser opp til å bli like fine kjøttmeiser som de selv er, sånn som de holder på, og så håper jeg de kommer på fuglebrettet mitt til vinteren. For da er det jeg som skal mate dem.


Jaja. Jeg hadde mest lyst til å skrive et dikt om kjøttmeisen, men det ble ikke noe dikt, for det er så vanskelig å få det til å rime uten at det blir banalt.


Men så er det kanskje det jeg er, da? Banal?


Nei, nå går jeg inn og setter på en vaskemaskin. Etterpå går jeg ut og fyller jord i den undervanningskassa og planter de tomatene.


Så får jeg se om jeg finner en pinne jeg kan sette i midten, som jeg kan binde plantene til, etter som de vokser.


Men den pinnen må jammen meg være lang.

Snø på Lifjell?

Med fire unger i baksetet og den minste på fanget foran, en piperøykende pappa og en mamma med Blå strek, er det ikke så rart om det kunne bli noen tumulter og gå litt hett for seg i baksetet på en gammel, lyseblå Chewrolet uten sikkerhetsbelter.


Det var om å gjøre å ikke komme nær hverandre. Imaginære streker ble tegnet på setet. Men det var ikke fritt for at det var moro å sende en liten pekefinger over til den andres side, så det hersket til tider en aldri så liten amper stemning, som resulterte i at en ropte på mamma, enda hun satt rett foran oss og kunne overhøre alt. 


«Mamma, han peker på meg! Snakk til han!»


«Ne-ei!»

«Jo-o! Du hadde finger’n over streken!»


«Hvilken strek?»


«Mamma!»


Og sånn fortsatte det. Så det var ikke rart, da, at mamma, allerede ved Herrebrua, ropte tilbake:


«Hysj, ungær, så skal vi se om det er snø på Lifjell!»


Øynene ble store, der vi retta oss opp i setet og glodde ut av bilvinduene. Det var på ettersommeren, eller tidlig på høsten, må vite, og året var langt den gangen. Hæ? Snø nå?  Forskrekkelsen og spenningen varte ei lita stund, før diskusjonene i baksetet var i gang igjen. 

Vi skulle til Ulefoss til tante og onkel og høste frukt. De hadde èn unge og mange frukttrær, mens vi hadde fem unger og et bitte lite, nyplanta ett. Så da ga det seg jo sjøl åssen det måtte bli. 


O’lykke! Der var det bare å putte i seg så mye en kunne rekke av epler, pærer og plommer. Og hjemover var bilen fullastet med det samme, i store esker.


Ja, så mye plommer ble det fortært, og i rimelig raskt tempo uten mellomrom, må en vel innrømme, at det en gang ble bråttom for undertegnede.  Med det resultat at en ikke rakk det. Så, da sto en åtteåring helt fortvila på trammen mens det som var igjen av plommer rant ut av henne.


«Mamma! Kom!»


Heldigvis for meg var det ei kusine vi hadde der oppe, med en garderobe mye fullere enn jeg noen gang kunne tenke på, så det ordna seg kjapt.


Hjemover i bilen var vi så trøtte og utslitte og opptatt av å gnafse på hvert vårt eple at vi ikke orka å krangle, streken på setet var glømt og Lifjell fikk ligge der uten nevneverdige kommentarer.


Men noen ganger var det så langt til Ulefoss at vi måtte overnatte.


At det var fordi onkel hadde en aldri så liten dunk med plommevin i kjelleren, skjønte ikke jeg før jeg var godt voksen.


Men nå går jo jeg også for å være temmelig naiv.