lørdag 19. september 2020

Bare tenk

 

Tenk

om du er unik

tenk om en sånn som deg aldri har vært i verden før

tenk om ingen har sett en sånn som deg noen gang

og at noe sånt som deg

aldri vil komme tilbake

det er bare nå

tenk om verden har bruk for deg

for den du er

med ditt

tenk

om hvert eneste menneske er unikt

tenk om alle mennesker er noe verden ikke har sett før

og at noe sånt aldri vil komme tilbake

det er bare nå

tenk om alle er noe verden har bruk for

for det de er

med sitt

tenk om  hver eneste flyktning er unik

som deg

tenk om hver enkelt er noe verden ikke har sett før

og at noe sånt aldri vil komme tilbake

tenk om alle har noe verden har bruk for

for det de er

med sitt

tenk

hvor mye vi går glipp av da

verden altså

bare tenk

mandag 6. juli 2020

Behåring


Det er noe underlig med oss mennesker. Her er vi fra naturens side utstyrt med hår over hele kroppen. Det er bare under beina og inni håndflatene vi ikke har hår. Ja, også innvendig, antagelig.

Men kan vi vise fram alt dette håret vi er utstyrt med? Nei, ikke vi damer, i hvert fall. Vi skal helst ikke ha hår i det hele tatt, unntatt på huet. Der skal vi helst ha mye. Men ellers? Vekk med det! Håret under armene, på beina, i bikinilinja, ja, nå har de til og med begynt å fjerne hele tusten. Glattraka skal vi stå fram for omgivelsenes domstol. Unntatt på huet, som nevnt.

Mens med en mann er det omvendt. Han kan gå rundt med så mye hår han vil på kroppen og med et glattraka hue uten at noen syns det er rart i det hele tatt.

Jada, det skal være en forskjell, jeg vet det. Men det er litt av en jobb på sommeren, da, med kremer og barbering. For oss damer. Og ny bikini skal vi helst ha og. Og en kropp som passer inn. 

Mens mannen tar på seg kortbuksa han kjøpte for en fem års tid siden og sprader lykkelig rundt med busta stikkende ut både her og der.

Uten at noen reagerer. Ja, vi kan til og med synes han er fin.

Nei, vi damer er noen rare skabeloner.

onsdag 20. mai 2020

Jeg spankulerer...


Jeg har vært ute og spankulert. Det fikk meg til å tenke på alle synonymene som finnes for ordet å gå. Jeg googla det og fant over to hundre ord, bl.a. amble, ambulate, betake seg, traipse, flanere, føyte, trabulere og gi tapt.


Hva ser vi for oss når vi høre de forskjellige orda? Nå skal vi se på noen eksempler:


Flytte på seg: her er det ikke mye bevegelse, her må du snakkes til


Fordampe: det en gjør midt på sommeren når det er 35 grader i skyggen


Forfalle: noe en gjør når en passerer middagshøyden


Forgå: enda verre


Forsvinne: enda verre enn det igjen, eller kjappe seg inn i skogen


Gli: her må en plire litt med øynene og se litt sleip ut i tillegg


Gå videre: ikke verst, legge alt som måtte ha vært av det ekle, ovenstående bak seg


Operere: du er medlem av Milorg, eller kirurg


Passere langs: du går langs en lang lagerbygning på havna og kanskje gjømmer deg litt


Skal være inaktiv: du går fordi du har tenkt å legge deg nedpå litt etterpå


Skli av: noe du gjorde fra huska da du var lita og som du slo deg


Spankulere: går sakte og kikker seg rundt, gjerne med hendene på ryggen, nikker tilfreds over at aspargesen ser ut til å bli bra i år


Trampe: noe en gjør når mannen ens ikke vil gjøre det en sjøl vil, for eksempel flytte på noen tunge steiner så en kan få seg et nytt bed


Tråkke: der ble en litt saktmodig og utholdende


Traske: går ikke så fort, uten mål og mening, men kan godt ende opp ved marinaen og gå inn og kjøpe seg en sjokolade, siden en nå har trimma litt


Vandre: går pilgrimsleden eller Oslo-Trondheim


Visne: noe planter gjør, litt verre hvis vi gjør det


Være i bevegelse: noe sunt noe


Abdisere: noe nesten ingen gjør, hverken konger eller paver


Rusle: kan fort ende med sjokolade, det også


Bli høyere: Umulig for ei kjerring på femogseksti, uansett hvor gjerne man ville, eller noe med stoff


Dilte: noe en ofte gjør i hælene på en annen, eller hvis en tror en jogger


Drive omkring: omtrent som å spankulere, bare uten hendene på ryggen og aspargesen og en ikke vet hvor en ender


Flakke: noe en gjør med blikket når en blir tatt på fersken, eller hvis en ikke har noe bestemt bosted


Fly: noe en bare ville fått seg til å gjøre hvis noen andre holdt på å rusle og en tilfeldigvis oppholdt seg i nærheten, eller sette seg i en flyvemaskin og bli ført både hit og dit


Flykte: noe en stadig gjør fra virkeligheten, eller hvis det kommer en veps


Gå av veien: noe en gjør hvis veien er smal og det kommer en bil, eller noe en ikke gjør hvis en er tøff av seg


Labbe: du går med store føtter og lett framolverlutende kropp


Loffe: her har vi et skaut bundet ytterst på en lang pinne som ligger over skuldra, med alt vi eier i, eller vi har dratt på interrail


Lunke: å, kom igjen, da! Få opp tempoet!


Luske: noe vi gjør i buskene og håper vi ikke blir sett


Nomadisere: her er vi i på savannen med kamelene våre, noe som virker en smule usannsynlig


Promenere: nesten det samme som å spankulere, bare med spenstigere steg, magen fram og kanskje en lorgnett


Reke: en er på steder en ikke burde vært og får kjeft av noen


Røre seg: det er så vidt, men så lenge det er liv, er det håp


Sjokke: noe store kjerringer gjør når de har nytt å fortelle


Skreve: vel… og så kan det bety å ta for lange steg


Skride: noe en kan gjøre til verket, eller noe en gjør med tiara på seg


Skritte: noe en gjør når en skal bygge noe og må måle nøyaktig


Slentre: her har en ikke hastverk, og en slenger kanskje litt med overkroppen og later som om man ikke skal dit man skal


Slepe: Uffameg!  Enda noe hvis en bare drar litt på det ene beinet, verre hvis en drar på begge


Småspringe: lykkelige meg, jeg kan altså ikke klare å stå stille


Sprade: når en har fått nye sko eller kjole


Stolpre: en går i tung snø eller ei myr eller i tung søle og hva skulle en nå uti der å gjøre


Stavre: noe du gjør med kjepp


Stomle: når du mangler koordinasjon eller B 12


Strene: her har du fartsstriper


Subbe: Off! Det er så vidt du løfter beina, så det kommer en lang, dragende lyd langs golvet


Trave: noe hester gjør, hvis du gjør det, ser det rart ut


Tre inn i: noe du kan gjøre i den hellige ektestand, eller noe annet du kan gjøre der


Tre tilbake: når du synes du har vært litt for mye frampå, eller du vil gi pinnen til en annen


Trippe: enten må du på do, eller så er du en liten frøken


Vagabonere: noe som kunne vært moro, men som jeg nok aldri kommer til å gjøre


Vagge: noe en kan komme til å gjøre hvis en har fått i seg noe en ikke har spist


Vanke: noe en gjerne vil med noen men ikke med andre


Vime: noe som ligger i ens natur hvis en skal være helt ærlig,  og som gjør at en aldri kommer til målet


Vralte: enda verre enn å vagge, ofte med samme årsak


Stikke halen mellom beina: der sier vi takk til meg!

fredag 15. mai 2020

Hva vil dagen bringe?


Så sitter jeg her, da, og lurer på hva jeg skal gjøre først i dag. Skal jeg gå ut og fylle jord i den nye undervanningskassa jeg har fått meg, og som jeg skal plante tre tomatplanter i og sette en stake i midten av som jeg kan binde dem fast til, eller skal jeg sette på en vaskemaskin, eller skal jeg skrive et dikt om kjøttmeisen?


Kjøttmeisen, som utrettelig og hele dagen flyr fram og tilbake mellom den røde fuglekassa vi har hengt opp og det gamle kirsebærtreet og mater unger eller bygger rede eller hva det nå er den gjør på denne tida. Det er ikke mye tid til hverken krangel eler paringslek nå, som ungene har kakket seg ut av eggene sine og ligger i en bunt nede på bunnen av kassa, antagelig. Det duver bare så vidt av hele haugen på en gang, som du kunne fått sett om du skulle være så heldig eller frekk, kanskje, ja, frekk ville du jammen meg vært, å få tatt en titt nedi der. Bare når de hører mamma eller pappa nærme seg med ei flue eller to i nebbet, strekker de på de fjærløse, magre halsene sine og skriker med alt for store nebb i de bittesmå skrottene, som bare ser ut til å bestå av skinn og bein, og som ville forsvunnet i handa di om du skulle få lov å ta i dem, noe du heldigvis ikke får. Så blir det puttet noe ned i halsen på dem som de bare kan ta ett lite svelg på, ingen tygging uten tenner, bare et stort gap og ett svelg. En eneste stor jafs, så er den flua borte, og mamma og pappa må ut og finne flere, hele tida. 

Lurer på om de små kreka der nede i kassa vet forskjell på dag og natt? Om disse to små, gule og svarte, som vi ikke enser så mye, fordi de er så alminnelige, kan slappe litt av da? Om natta? Sover de med hodet under den ene vinga, eller sittende på en grein i nærheten av det verdifulle innholdet av kassa, som for all del hverken ekorn eller skjære må få tak i? Eller ligger de sammen med ungene inne i kassa og varmer dem, som de gjorde med eggene før ungene kom? Jeg vet ikke, kanskje jeg kan google det, men jeg vet i hvert fall at de fortjener at alle ungene vokser opp til å bli like fine kjøttmeiser som de selv er, sånn som de holder på, og så håper jeg de kommer på fuglebrettet mitt til vinteren. For da er det jeg som skal mate dem.


Jaja. Jeg hadde mest lyst til å skrive et dikt om kjøttmeisen, men det ble ikke noe dikt, for det er så vanskelig å få det til å rime uten at det blir banalt.


Men så er det kanskje det jeg er, da? Banal?


Nei, nå går jeg inn og setter på en vaskemaskin. Etterpå går jeg ut og fyller jord i den undervanningskassa og planter de tomatene.


Så får jeg se om jeg finner en pinne jeg kan sette i midten, som jeg kan binde plantene til, etter som de vokser.


Men den pinnen må jammen meg være lang.

onsdag 6. mai 2020

Snø på Lifjell?


Med fire unger i baksetet og den minste på fanget foran, en piperøykende pappa og en mamma med Blå strek, er det ikke så rart om det kunne bli noen tumulter og gå litt hett for seg i baksetet på en gammel, lyseblå Chewrolet uten sikkerhetsbelter.


Det var om å gjøre å ikke komme nær hverandre. Imaginære streker ble tegnet på setet. Men det var ikke fritt for at det var moro å sende en liten pekefinger over til den andres side, så det hersket til tider en aldri så liten amper stemning, som resulterte i at en ropte på mamma, enda hun satt rett foran oss og kunne overhøre alt. 


«Mamma, han peker på meg! Snakk til han!»


«Ne-ei!»

«Jo-o! Du hadde finger’n over streken!»


«Hvilken strek?»


«Mamma!»


Og sånn fortsatte det. Så det var ikke rart, da, at mamma, allerede ved Herrebrua, ropte tilbake:


«Hysj, ungær, så skal vi se om det er snø på Lifjell!»


Øynene ble store, der vi retta oss opp i setet og glodde ut av bilvinduene. Det var på ettersommeren, eller tidlig på høsten, må vite, og året var langt den gangen. Hæ? Snø nå?  Forskrekkelsen og spenningen varte ei lita stund, før diskusjonene i baksetet var i gang igjen. 

Vi skulle til Ulefoss til tante og onkel og høste frukt. De hadde èn unge og mange frukttrær, mens vi hadde fem unger og et bitte lite, nyplanta ett. Så da ga det seg jo sjøl åssen det måtte bli. 


O’lykke! Der var det bare å putte i seg så mye en kunne rekke av epler, pærer og plommer. Og hjemover var bilen fullastet med det samme, i store esker.


Ja, så mye plommer ble det fortært, og i rimelig raskt tempo uten mellomrom, må en vel innrømme, at det en gang ble bråttom for undertegnede.  Med det resultat at en ikke rakk det. Så, da sto en åtteåring helt fortvila på trammen mens det som var igjen av plommer rant ut av henne.


«Mamma! Kom!»


Heldigvis for meg var det ei kusine vi hadde der oppe, med en garderobe mye fullere enn jeg noen gang kunne tenke på, så det ordna seg kjapt.


Hjemover i bilen var vi så trøtte og utslitte og opptatt av å gnafse på hvert vårt eple at vi ikke orka å krangle, streken på setet var glømt og Lifjell fikk ligge der uten nevneverdige kommentarer.


Men noen ganger var det så langt til Ulefoss at vi måtte overnatte.


At det var fordi onkel hadde en aldri så liten dunk med plommevin i kjelleren, skjønte ikke jeg før jeg var godt voksen.


Men nå går jo jeg også for å være temmelig naiv.


onsdag 25. mars 2020

Framoverlent? Igjen?


Så har en da vært noe framoverlent igjen. Ikke fordi en har vært til jobbintervju eller sånne forferdeligheter. Nei, det var fordi det er en bukkel på matta som ligger utafor Felleskjøpet. En som ikke syns så godt. Men, ikke nok med at en fòr inn gjennom døra med en knekk i ryggen som kunne gjort Ruud-guttene rangen stridig, nei, en hadde jo også vært hos legen og fått på seg en blodtrykksmåler som skulle sitte på i fireogtjue timer. Så akkurat idet jeg lente meg på den karusellgreia du må gjennom for å komme helt inn, peip det på armen og måleren blåste seg opp.


Hva nå? Skulle jeg stå stille mens den målte, eller skulle jeg gå innover i butikken?


Løsninga ga seg sjøl da det kom inn ei dame bak meg som ikke ville kommet så veldig mye lenger hvis jeg ikke hadde flytta meg. Glo på meg gjorde hun og, som om det var noe i veien med meg. Noe som plutselig hadde kommet på. Eller noe psykisk noe, kanskje, for det aner meg at det kan ha vært noe i blikket mitt. 


Så jeg tusla innover mens det strammet mer og mer rundt armen. Jeg ble engstelig for at apparatet skulle bli sprengt, og det var ikke vanskelig å kalkulere seg til at man ville bli satt på aller høyeste dose blodtrykksmedisin. Hvis det i det hele tatt fantes så høye doser.


Lurer du på dommen? Blodtrykket var ikke så verst. Da var det verre med Kongsbergknekken.


lørdag 8. februar 2020

Forandringsvillig? Jeg?



Joda. I noen situasjoner. Men ikke i alle. Ikke når det gjelder alle heimens elektroniske dingser og duppeditter.

Der sitter en og betaler regningene sine på pc’n, som en jo har måttet tilegne seg kunnskap om, og det har jo gått sånn någenlunde greit. Og så oppdaterer de. Hvor trykker en da, da? Når knappen som en trykker på for å betale regningene var blå i går, og så er den grå i dag. Og står på et helt annet sted på skjermen. Det er ikke så lett for en gammel skrott, da. For ikke å snakke om hjernen, som også har blitt temmelig gammeldags innstilt etter hvert.

Og pc’n sjøl, da. Det kan hende en har trykket på oppdater en gang, fordi en nesten fikk en ordre om det, at en måtte gå over til Windows 10, istedenfor nr 1 eller hva det nå var en hadde. Hvem er det som vet hva en har, da? Ikke jeg, i hvert fall. Men, som nevnt, en kan ha kommet i skade for å trykke på knappen for å oppdatere, mest for ikke å virke gammeldags og utdatert, kanskje, og så har en glømt det dagen etterpå, og så skjønner en ikke bæret. Det er hakket før en løfter hele maskinen opp, røsker ut ledningene, går hardt ned trappa og ut av døra og ned bakken til sjøen og slenger den fossile, tunge dritten av en maskin langt utover havet. Men en kan jo besinne seg. Der er vi sterke. I besinnelsen. Som regel. Men ikke bestandig, naturligvis. Da ville en jo vært en underlig skrue. Men det blir med det verbale. Et primalskrik må til, og så får en heller ringe til sønnen sin å få greie på hva dette her er for noe, og så kommer han og sier at mamma, du har jo oppdatert.

Har jeg? Joda, det demrer noe greier for meg.

«Det er bra, det,» sier han videre. «Den versjonen du hadde var jo veldig gammel.»

Tenk om alle forandringer skulle gått så fort. Fra den ene dagen til den andre. Ta en sjøl, for eksempel. Tenk om de forandringene som har sèget sakte, men sikkert på over de siste førti åra skulle kommet over natta. Da hadde en jo fått sjokk når en så seg i speilet om morran. Ja, så ille ville det vært at en ikke hadde kjent det mennesket med de grå hårtustene som sto der og glodde forskrekka på en fra den andre sida. En kunne trodd at det var ens egen bestemor, som virkelig hadde vært på besøk fra nevnte side. Og da kan en jo bare forestille seg skriket.

For noen av oss er ikke bygget for raske forandringer.

Nei, sånne ting må gå sakte. Over år må det helst gå, skal vi bevare sinnets helse og vårt gode humør.

Men det er vel ikke så lett når det gjelder pc’er og mobiler, kanskje, at det skal gå like sakte som det går med oss. Men litt seinere kunne det ha gått. En ting av gangen. Med forklaring:

«Kjære kunde, i dag må du trykke på den grå knappen for å få betalt regningene dine. Den står litt lenger oppe på siden enn den blå du trykket på i går, og ser litt annerledes ut også, men lykke til. Vi kommer tilbake neste uke med en liten forandring til. Ring hvis det er noe du ikke forstår.» Hilsen Banken.

Sånn kunne det ha vært.

Men endelig har man da fått ordnet alt igjen, regningene blir betalt og telefonen funker med alt den skal funke med. En er såre fornøyd med tingenes tilstand, helt til neste gang pc’n finner det for godt å spørre igjen:

«Vil du oppdatere? Ja/nei.»

Trykk på NEI! Du trenger det helt sikkert ikke!

mandag 16. desember 2019

Førjulsdrøm


Jeg sitter på en kafe 
på et kjøpesenter
det er et nytt og moderne sted
med mange fancy og fine kaker
og du kan få kaffe latte 
og varm sjokolade
og litt av hvert
og det er det jeg har kjøpt
en svær kopp med varm sjokolade
 fordi jeg er sjokoman
og jeg synes jeg kan høre
 mammas stemme som sier
kan en ikke få kjøpt 
et støkke brød lenger
med ost nei det kan en ikke
og jeg sitter der med kakaoen min
 og ser på folka
 de går fram og tilbake
 med bæreposene sine
og der går det ei med
en stor bærepose fra Dressmann
hun har sikkert kjøpt klær
 til mannen sin til jul tenker jeg
 og jeg ser ei eldre dame
som er forferdelig skjeløyd
 på det ene øyet
hun har brun kåpe
 og jeg blir sittende og lure på
om hun er født sånn
 eller om det har kommet til
en skade etter hvert
og hvorfor går det ikke an
 å operere det tenker jeg
en kan jo så mangt
nå for tida
og der kommer det tre gutter
alle med grå hettejakker
 og den ene har hetta over hodet
og jeg merker at jeg ikke liker
at noen går med hettene over hodet
 som om de ikke vil bli sett
 og jeg tenker at da kan det være
 at han har tenkt å rane noen 
kanskje meg
 men jeg merker at jeg lar han
forsøke å rane mannen
som sitter ved nabobordet 
og scroller på mobilen sin
for det er det man gjør
 når man er aleine på kafe
scroller på mobilen
 og jeg lar gutten med hetta
peke på mannen med en pistol
og jeg merker at jeg reiser meg opp
og går bort til han
og ber han ta bort den pistolen
og han blir så forfjamset
 at han senker den og jeg tar den
 for han har ikke tenkt å bruke den
 og så begynner han å gråte
der rett foran meg
og jeg åpner pistolen
 og tar ut ammunisjonen
enda jeg ikke vet
 hvordan jeg skal åpne en pistol
i det hele tatt
og jeg gir den til vekteren
 som har kommet til
og som også bare er en ung gutt
og jeg merker at jeg tenker
at de kjenner hverandre
fra skolen
 og jeg lar den ene
være en mobber
og den andre et mobbeoffer
og nå får han hevnen sin vekteren
 eller er det omvendt
det er ikke godt å si
men så tar han av seg hetta gutten
og da merker jeg
at de er så unge alle sammen
 og de har barnslige uskyldige ansikter
og de setter seg ned
og har kommet fra skolen antagelig
og er bare innom før de går hjem
 og ingen blir forsøkt
 ranet i det hele tatt
 og jeg ser ei ung jente
som går forbi
 bærende på noen poser hun og
 hun har på seg
ei grå ytterjakke i ull med belte
og lang hestehale
og hun er av de flinke på skolen
 og hun baker pepperkaker
hjemme hos mamma
med noen venninner
og hun går 
på sykepleieskolen eller noe
og jeg lager henne til usminket
enda jeg bare ser henne bakfra
 eller kanskje bare
med sånn sminke som ikke synes
og jeg lar det komme
en gjøgler utpå torget
ved siden av meg
 han har antagelig
 stylter på innsiden av
 den rød og sortstripede buksa
og han har knallrød jakke
 med gullknapper
og en morsom sort og rød
 hatt på hodet
som jeg er redd skal falle av
når han sjonglerer
med de tre ballene i lufta
men ikke så redd som jeg er
 for at han skal falle av styltene
og ramle ned i hodet
 på den tilårskomne
 mannen med krykkene
 som sitter ved
det ene bordet der ute
og jeg lar han falle
 og jeg flyr ut til den gamle
og hjelper han opp igjen
og spør om han trenger hjelp
og han sier nei og takk
og jeg går tilbake til bordet mitt
 hvor mobilen og veska mi ligger
og jeg ser at 
mannen ved nabobordet
han med mobilen
han har sittet 
og passet på veska mi
og vi møter blikkene til hverandre
 og blir nesten litt kjente
 men da kommer det en annen inn
og han spør
om han kan slå seg ned
 ved mitt bord
 og plutselig ser jeg
at det ikke er noen andre
ledige bord i lokalet
og jeg sier selvfølgelig
 ja bare sett deg 
og jeg ser at han er nydelig
 med et maskulint ansikt
og snille fine øyne
og der sitter jeg plutselig
 med en tom kopp og
jeg reiser meg og går ut
og da jeg kommer ut
 laver det ned store snøfiller
og jeg merker at jeg står
 utenfor ei hytte i skogen
 og henter ved
og jeg har på meg
 en hjemmestrikket setesdalsgenser
 i en nydelig blåfarge og hvitt
og med samme farge og mønster
på vottene
 og nedenfor hytta står det
 tre rådyr og gnager
 på noen kvister
 og i neket jeg har hengt opp
sitter det to dompaper
en hann og en hunn
 og jeg går inn med veden
og det spraker i peisen
da jeg tenner opp
og jeg lurer på om jeg skal la
 han komme 
han med de snille øynene
 og det maskuline ansiktet
 jo hvorfor ikke tenker jeg
og så lar jeg han komme
og der sitter jeg
 med enda en kopp
 med varm sjokolade
fordi jeg er sjokoman
men jeg er slank og fin likevel
og så kommer han
men så løser han seg opp
som om han bare er en drøm
 og jeg sitter i bilen
og kjører hjemover på glatta
 og på den smale veien
etter hovedveien
 møter jeg en kjempebil
som tar nesten hele veien
men jeg kommer meg forbi
og jeg lar oss nesten kollidere
så han må ut i grøfta
 og jeg merker at jeg stopper
og løper bort og spør
hvordan det gikk med han
og det gikk bra sier han
og han er en helt vanlig mann 
 og bare opptatt av
 å få ringt etter hjelp
 for å dytte opp en trailer fra grøfta
 det kan ikke jeg
og jeg setter meg i bilen
 og kjører hjem
og da ser jeg baklysene
 på traileren langt bak meg
 for han har ikke innbilt seg
 at han kjørte utenfor veien
i det hele tatt
  det er det bare jeg
som jeg har gjort.

lørdag 14. desember 2019

Knaggen

Jeg skulle

så gjerne 

hatt

en knagg

å henge

meg på

men der

henger jo

hatten

hvem er jeg

da da

når knaggen

er opptatt

Regnværspuss

Jeg lurer på

 hvor lenge

jeg må

sitte her

med 

kakaoen

min

og manne

meg opp

før jeg går ut

og pusser

vinduene

i regnvær

en dag

kanskje

skal se

jeg gjør det

en dag ja

manner meg

 opp

du verden