Fordi en har vært så travelt med andre ting, og fordi en kanskje ikke er av de mest strukturerte her i verden, har tomatplantene ens fått seile sin egen sjø, eller, rettere, fått gro sin egen vei. Innimellom potetgras og bønnestengler, som av mangel på lys og andre livsviktige elementer, hadde vært alt for veike for Jack, snodde de seg. Tomatplantene.
Etter en iherdig innsats fra husbonden og en annen en, dvs. meg, hadde bønnestenglene fått netting å klatre i og tomatplantene hadde fått hver sin stake å lene seg inntil, og var retta opp så godt det lot seg gjøre.
Svetten rant, og jeg begynte å tenke på om det kanskje gikk an å få seg en dukkert. Jeg gikk mot huset og møtte husbonden på tunet, bærende på en dings. Som så ofte før, estimerte jeg ikke hans utallige gjørener og ladener, hørte bare han nevnte noe om at han måtte til byen å bytte pakning på noe greier.
”Det var da voldsomt til mas, da!” tenkte jeg, men ”vil du ikke heller bli med å ta en dukkert”, sa jeg, før jeg tusla inn, skifta til badetøy og jammen! Der var jeg i vannet!
Skyldfri, lett og glad rusla jeg oppover bakken igjen og gledet meg til en deilig dusj og en rolig stund under parasollen på terrassen.
Men… men… hvor i huleste var dusjslangen? Den var ikke der!
Et bilde demra for meg, av husbonden med en dings i handa.
Jaja. Litt tilstedeværelse hadde gjort seg. Fra meg, altså.
Men en er vel ikke født i går og tørka på ovnen for ingenting.
