Snerk

det lå en snerk på

kakaoen min

den var

formet som

et hjerte

var det en

hjertesnerk

eller var det

 et snerkhjerte?

Bonde i byen for andre gang

«Åssen vil du ha det?» sa frisøren.

«Vet ikke,» sa jeg.

«Jeg klipper bort det som er problemet, så bare det vakre blir igjen,» sa hun.

I rein skrekk for å forsvinne fra jordas overflate, klamra jeg meg fast til stolen, mens hun svingte saksa faretruende over hodet mitt.

Men, til slutt sto jeg, omtrent som før, ute på gata igjen, og satte kursen mot butikken med de korte buksene. For det er en butikk der, hvor jeg kan få kjøpt bukser som passer til en sånn skrott som jeg har. Uten at jeg må klippe av beina, og få dårlig samvittighet, fordi jeg ikke syr sofaputer av bitene.

Heldigvis, er det bare ett speil der, som viser deg bare fra en side.

Framafra.

Ikke som sist jeg var i storbyen.

Som vanlig, traska jeg, på vilske, rundt omkring, og håpet på å gå rett på en butikk jeg lenge hadde hatt lyst til å komme til.

Og, jammen! Der var den! Optimismen ville ingen ende ta, da jeg gikk inn for å prøve om jeg kunne finne noen av de fine, fargerike plagga jeg hadde sett i den fine brosjyra jeg hadde fått i posten.

Joda.

Men på meg.

Jeg prøvde et par telt, pluss at jeg fikk se meg sjøl fra alle vinkler inne på prøverommet. Den ørlille selvtilliten, som var blitt meg til del på grunn av min orienteringsevne, rant av meg, som vannet preller av på den berømte gåsa.

På hjemveien tenkte jeg at jeg ville feire at jeg hadde spart de pengene, så jeg betalte for comfort på toget, og fikk en polett, som jeg putta i drikkeautomaten.

Det var bare det at jeg glømte å sette et krus under.

Det er ikke så lett å sitte aleine på et tog når du blir så lattermild. Men, jeg tok fram mobilen og surfa litt rundt, mens jeg satt og lurte på om jeg skulle legge meg i stabilt sideleie.

For da er det ikke så mye som kan skje.

Pipet

Det peip og peip

og det lyste et symbol

på dashbordet i bilen

symbolet for bilbeltet

jeg hadde satt en bærepose med mat

på forsetet ved siden av meg

lyden gjorde meg litt paranoid

tenk om jeg ble tatt

tenk om det ble sendt et signal

 ut i verdensrommet fra bilen min

til en satellitt langt der ute

og så gikk det ned igjen

til ett eller annet sted her nede

for det er jo det det gjør

ofte

og så ville jeg bli stoppa

av politiet

eller barnevernet

eller miljøpartiet

eller presten

eller noen andre

for der kjører det ei kjerring

som ikke har tatt bilbeltet på

og så ville bæreposen

bli arrestert og beslaglagt

 og jeg måtte enten betale den ut

eller handle alt om igjen

men jeg er trassig

jeg gir meg ikke så lett

 jeg visste at pipet ville gi seg til slutt

og jeg ville vinne

 så jeg kjørte bare videre

som om ingenting

skulle ha hendt

og til slutt ga det opp

pipet

men neste gang

jeg skal handle

skal jeg jammen sette i bilbeltet

før jeg setter posen på setet

ha!

der lurte jeg’n

tenker jeg!

En følelse av jul

En blir så åpen nå i tida før jul. Åpen helt inn til hjerterota. Det er så mange blide ansikter, så mye glitter og stas, julesanger, julemarkeder,  teater og konserter, noen er sågar ungane mine og barnebarna med i, at hjertedøra slår seg opp på vidt gap. Aldri er vel tilværelsen så varm og menneskene så milde som nå.

Og sårbare. Noen. For det er når du åpner deg du stiller deg fram og viser hvem du er og hva du har med deg som ballast. Noen av oss har mer og tyngre ballast enn andre, og da er det kanskje ikke så lett å være glad når jula banker på. Jeg snakker ikke for meg selv, som har alle mine i behold og sånn noenlunde vett og forstand fremdeles, og mange å feire jula med.  Ja, når moder tenner alle lys, sitter jeg trygt og godt sammen med folka mine og kan fråtse i den beste julematen, pakke opp gaver, se barnebarnas fryd og takke nissen pent for gaven fra Nordpolen. Jeg kan være med i ringen rundt treet og synge alle de gamle julesangene og noen nye.

Nei, jeg snakker om alle de som ikke har det sånn som jeg har det. De er det faktisk mange av der ute. Det er så mange at jeg ønsker meg  ei geit til jul. Eller noen høner eller et blad fra noen som fryser og er sultne.

For et par år siden gikk jeg, sammen med barnebarnet mitt, som da var seks, forbi en tigger på gaten. En som solgte et blad. Kristin var raskt på vei bort til han og i ferd med å åpne den lille veska hun hadde med seg. Mormor ilte selvfølgelig til, og fikk kjøpt et blad. Folk er folk.

 «Du skjønner det, mormor, at vi må gi penger til den mannen, så han og får seg noe mat. Jeg har jo så mange,»  sa Kristin. Så klappet hun på veska si som hang på siden av kroppen, og gikk besluttsomt  og selvsikkert videre.

Så kan en si hva man vil om disse tiggerne. De har schvære biler og bor på hotell og har mobiltelefoner, ja, de er et syndikat av lurendreiere, visst. 

Tenk om de ikke er det.

Dessuten: Å gi gjør ikke bare noe med den som får. Det gjør også noe med den som gir.

Himmelporten

Det står skrevet: "Alt, hvad I har gjort imot en av mine minste små, har I gjort imot meg."

Jaja, Gud, her om dagen plukka jeg deg opp i en melkekartong og helte salt på deg. Sorry! Det er jammen ikke godt å vite hva en skal gjøre om en vil være med på bekjempelsen og ikke bare overlate alt til naboene. Men jeg håper det teller til min fordel at når katta har sitte og glodd på meg en stund, så stryker jeg den litt over ryggen og sier at den er mammas gullpus, enda jeg er allergisk.

"Dette skal I ikke ete!" står det også.

Nå  har ikke jeg satt meg grundig inn i hva vi ikke skal ete, selv om jeg mistenker svinepelsen, men jeg vet jo at vi eter både det ene og det andre. Elg, ku, okse, svin, kanin, noen, slange, krabbe, skjell, snegler(!), fisk, maur, ja, det er vel nesten ikke den ting vi ikke eter. Og er alle disse også en av hans minste små? Men hva med Peter og båten og garnet da, da? Han gjorde jo et kast som ikke ligna grisen. Og alle lamma de ofra? Og nå har jo noen kommet og sagt at plantene og kan tenke og føle. Hva da, da? Trærne ammer sin små, sier de. De som sier det, altså.

Det måtte være mennesker han mente. Og der er jeg i hvert fall innafor. Eller? Jeg har kjøpt ”Folk er folk”,  ja, opptil flere ganger har jeg kjøpt det, enda nå er de kjeltringer alle sammen, og ikke vet vi hvem som står bak, men de står nå der, og jeg er meg, så da så.

Imens toer jeg mine hender og spiser hva jeg vil og strør salt på flere av de minste små, forsvarsløse, uff, er det virkelig jeg som gjør det?

Kanskje jeg må slutte med det i hvert fall? 

Men åssen skal det gå med markens grøde da, da? Også nå som det har vært tørke og alt, det er jo nesten ingenting igjen av noen verdens ting, i hvert fall ikke plenene. Men de er jo ikke livsnødvendige, så de kan jo bare ligge der og brunes i sola, akkurat som oss. Og vann kan de jo ikke få, så mange restriksjoner som det er om dagen, det er bare så vidt vi rekker å vanne jordbæra før tida vi har fått tildelt er ute, og vi har jo fått tid fra åtte til elleve, og da må vi sitte oppe og vente og.

Så det er ikke så lett for oss. Hvis snilene skal regnes med.

Ro, ro til måkeskjær.

I går opplevde vi noe vi aldri har opplevd før. Knut og jeg var ute og fiska makrell. Lufta var varm og god, måkene lå og duppa rundt båten, som seg hør og bør når de øyner en sjanse til å få seg noe lettvinn mat, vi hadde og tatt med litt mat, og kvelden var i det hele tatt helt perfekt. Fisk fikk vi og. 30 makreller i bøtta + den ene som fortellingen her skal handle om. Den skulle få se døden i hvitøyet på flere måter denne fine augustkvelden, stakkar.

Det hadde seg sånn, som det heter, at jeg skulle dra opp en fisk. Jeg hadde reist meg, som jeg pleier i sådanne stunder, og sikkert gaula litt og, og sto og dro inn snøret, som sto stramt nedi vannet og fòr litt hit og dit, som det pleier å gjøre når makrellen biter på.

Akkurat da jeg skulle vippe fisken over rekka, så jeg i øyekroken en bevegelse, og der kom det ei schvæær, frekk måke og nappa fisken til seg, det vil si, den prøvde å nappe den til seg. Men fisken hang jo der. I snøret.

I rein forskrekkels’ og for ikke å få alle krokene i fingrene, slapp jeg hele snøret og ropte ett eller annet til Knut, men han hadde fått napp og sto og dro, han og, så der var det ikke stort hjelp å få, sånn med en gang. Dessuten hadde han fått en krok i fingeren og sto der og blødde som en sil, så han var litt opptatt med sånt småtteri.

Etter ett sekunds betenkning, og etter å ha redda meg sjøl og mine hender, kom jeg jo til å tenke på måka. Tenk om den svelgja hele greiene! Jeg fikk tak i snøret igjen, oppafor krokene denne gangen, og jeg holdt!

Og jeg ropte til måka, på mange språk,  bare sånn i tilfelle, at den skulle slippe.  Men den bare stirret på meg med det ene øyet sitt og holdt, den og, og jeg fikk for alvor se hva et måkeblikk betyr. Dette, vet dere, som møter en når en er på vei ut et sted og har pynta seg og syns en er rimelig ok, og så får en se seg sjøl fra sida i et butikkvindu eller noe sånt.  Da får en lyst til å gå hjem igjen.

 Måka  dro den ene veien og jeg den andre, så snøret sto stramt imellom oss. Den skjønte jo ikke at den var i en livsfarlig situasjon. Men det forsto jeg. Dummere er jeg dog ikke. Så jeg begynte å planlegge dens endelikt. Hvis den svelgja kroken, altså. Jeg klarte bare ikke å se for meg hvordan vi skulle klare å slå i hjel ei svær måke. I hvert fall ikke uten å få mareritt i flere uker etterpå. Og det eneste brukelige våpenet vi hadde i båten, var en liten tollekniv. Hvilket betød at vi måtte jo ganske nære for å få utført vår udåd. Og det hadde nok ikke måka tillatt.

Dramaet fortsatte. Jeg holdt, måka holdt og snøret holdt. Heldigvis.

 Saken fikk en lykkelig utgang, som det og heter, da fisken slapp. Den skjønte vel at den lå relativt tynt an i utgangspunktet, og ville gjøre sitt til å redde situasjonen.

Det neste vi så, var halefinnene dens i gapet på måka, før de også forsvant ned i det store sluket.

Lykkelige satt vi der, i båten, og skjønte at vi alle var reddet, bortsett fra den stakkars fisken, da, men dens liv var jo allerede på vei til å bli over da den var så dum at den beit på den kroken.

Tenker ikke den gjør det mer.

Da vi kom hjem, sa Knut at dette burde vært filma. Men hvis en tenker på at lyden ville kommet med på filmen, er det kanskje like godt at det ikke blei det. Og da er det ikke måka jeg snakker om. Den holdt jo med nebbet, så derfra kom det ikke en lyd.

Og fingeren til Knut? Joda, den kom seg igjen, den og. Etter hvert.

Ord

Det finnes så mange ord

mange vakre noen stygge

enkelte nøytrale

noen malende et fint landskap

det er så mye som

kan skapes med ord

det slakkeste ordet jeg vet om er

he?

ikke fordi ordet i seg sjøl

er så spesielt

men det er plasseringa av det

for det kommer som regel

etter at jeg har sagt en fin dyp

 og meningsfylt setning

kanskje litt lang til og med

og så har jeg tatt

en stor bit av maten

og sitter der dum

og tygger

og tror jeg skal få

et meningsfylt og dypt svar.

Dum livsnyter?

Om jeg sitter i sola

eller under parasollen

og leser en bok

og drikker et glass vin

og ser på havet

er jeg en livsnyter

om jeg sitter i sola

eller under parasollen

og leser en bok

og spiser en sjokolade

og ser på havet

er jeg  dum

Poteter i lange baner... enda en gang

Det var enda i min nokså grønne ungdom, at mamma og jeg hadde satt oss fore at vi skulle leke bønder og sette noen poteter.

Som tenkt, så gjort. Vi i gang, mamma med grev og jeg med bøtter fulle av settepoteter, som var henta fram fra potetbingen i jordkjelleren på huset.

Den med den lave døra.

Det var så vi måtte brette oss tredobbelt for å komme inn, men når vi hadde kommet inn, var det et trinn ned, så, hvis en var tilstrekkelig lita, kunne en rette seg opp, i den grad det var mulig å rette seg opp etter ei hard økt med grevet på åkeren, og stå nesten rett.  Det er til å undre seg over hvorfor de ikke gravde seg litt ned foran og lagde det trinnet på utsida av kjellerdøra, i stedet for på innsida, men de tenkte vel ikke sånn den gangen. Og kanskje var kjerringa lita og bøyd i utgangspunktet, så det ikke var så farlig.

Mamma la, som nevnt, beslag på grevet. Om det var fordi hun syntes det var moro, eller om jeg ikke nøt den helt fulle tillit til å prøve meg, vites ikke. Hun hakka og grov, og så spurte hun om jeg kunne gå på låven og hente gjødsla, som sto i en sekk der.

Jeg av gårde med trillebåra, fant en sekk som jeg tittet nedi, og avgjorde at det måtte være fullgjødsla, og enda så grønn jeg var på mange felt,  syntes nok til og med jeg at gjødsla så litt underlig ut til gjødsel å være, med sine tynne, flate, taggete flak. Men, som jeg har for vane å tenke når jeg ser noe jeg ikke har sett før: ”De finner jo på så mye rart nå for tida.”

Dette var før min konvertering til økologisk tenking, så jeg bar den tunge sekken ut til trillebåra, satte den oppi, og frakta den ned til åkeren, som mamma nå hadde flerfoldige fine furer i, klare til å ta i mot både poteter og gjødsel.

Det ble min oppgave, mens hun tok seg en pust i bakken. Jeg satte potetene ned i furene og gjødsla til gagns, og mamma kom med grevet sitt og dro jorda godt over igjen.

Vi hadde snudd hver vår bøtte som vi satt på, mens vi beundra den fine åkeren vår, som lå der så svart og vakker og med løfter om en god avling. Nå kunne vi gå vinteren trygt i møte!

Da kom det et menneske mot oss, listende så stilt, som han har for vane. Han er ikke noe støyende menneske, akkurat,  pappa.

Vi kikket smilende opp på han, fornøyde med vårt verk, og selv om han nok ante en sammenheng, spurte han, like rolig som alltid:

”Har dere sett veisaltet mitt?”

Og potetene? De blei ugurskelig schvære og flotte det året. Ja, så fine poteter er ikke sett i manns minne.

Veien, derimot, sier historien ingenting om.

Egget

I dag fikk jeg et egg

som var likt i begge ender

ikke antydning til spiss

hverken her eller der

å vekken ende skulle jeg

kutte i da da

men etter å ha snudd og vendt

på det noen ganger

klarte jeg å ta et valg

så nå er det historie

egget

Hvor er majonesen?

Vasker kjøleskapet

og når jeg skal sette tilbake hyllene

lurer jeg på hvilken rille de stod i

skal de stå der eller der

tenk om det blir feil

og jeg ikke får plass til

de høyeste tinga

hverken oppe eller nede

eller midt i

så må jeg kanskje ta alt ut igjen

og enda sitter jeg igjen med

en veldig høy ting til slutt

som det ikke ble plass til

fordi jeg likevel har klart 

å sette hyllene i feil rille

og når jeg endelig er ferdig

kommer det en og spør

om jeg har sett

majonesen

Frøet

Fra blomen, mett av dage, fell det ,

frøet;

lite akta av menneska

som om dei ikkje kjenner til

at heile deira livskraft avhenger av det,

frøet

spirer

på lukke og fromme,

med ungdomens kraft

slår det røter der nede ein stad

i den mørke molda,

sender  ein stengel opp mot atmosfæra;

er heilt nødvendig for den nye blomen,

som atter ein gong kan sleppe nye frø mot jorda,

så syklusen kan vare og vare.

Når alt går på tverke

I dag har alt gått på tverke. Det var min kjære mamma som sa det. Ikke hver dag, naturligvis. Men en gang i blant. Når alt gikk… ja… på tverke.

Og i dag hørte jeg at jeg lød som mamma. Sånn blir det.

Det hadde seg sånn, at jeg skulle kutte opp noen grønnsaker til middag, ja, en slags rotfrukt var det visst. Og så gikk det ikke likere enn at jeg kutta meg i langemann, for jeg hadde en ny kniv som jeg ikke kjente så godt, og den hadde en lang spiss, og så holdt jeg langemann akkurat der. Foran  sellerirota.

Det silte mørkt blod. Og så jeg som ikke er så stø på å se blod. Og da tenkte jeg tre tanker nesten på en gang: Nå besvimer jeg sikkert, for det er det jo mange som gjør, jeg må  antagelig av gårde og sy og jeg må finne en som kan stemme blod, hvem nå i all verden det skulle kunne være.

Jeg skulle gjort som Kristin sa for litt siden, barnebarnet mitt på seks. Jeg skulle ha øvd. Men det hadde jeg ikke gjort. Så jeg fikk ikke av de greiene som er rundt plasteret, enda hun sa at hun kunne det da hun var fem, og at hvis jeg øvde og øvde, ville jeg og greie det til slutt, og da jeg endelig fikk hjelp av min kjære sønn og hadde fått på plasteret og innsett at jeg ikke kom til å svime av og at det sannsynligvis ikke var nødvendig å sy, og jeg sto på kjøkkenet med rotfruktene og kniven igjen, åpna døra seg til gryteskapet  og det datt ut et lokk på toa mi, og  da rant det meg i hu et spørsmål om jeg skulle bli nødt til å kontakte han greia i  Åndenes makt for å få slutt på styggedommen, men nå hadde jeg stått så lenge over dampende gryter at jeg var nødt til å pusse nesa først, i hvert fall, og så stakk jeg langemann i øyet med plasteret og alt. For den sto jo rett opp, og det var jeg jo ikke vant til.

Og det var da jeg sa det til min kjære husbond, som var kommet inn : ”I dag har alt gått på tverke for meg.”

Sånne uttrykk går vel i arv. Gadd vite hvor mange generasjoner før meg som har sagt det? Kanskje stammer det helt fra vikingtida? Sa Olav Haraldsson det,  på Stiklestad for eksempel, da han hadde fått banesåret? Olav den hellige, altså, men han var jo ikke hellig da, og han visste heller ikke at han kom til å bli det, der han lå. For han var jo ikke hellig før han hadde vært død en stund og noen kunne se at hår og negler hadde grodd, for det er jo ikke noe rart at hår og negler gror hvis du ikke er død.

Bøyde han seg opp fra bakken, rallende,  grep en annen kriger hardt i armen og sa: ”I dag har alt gått på tverke for meg!?” Eller var det Sigvat skald som sto så nære at han fikk det med seg? Og da er det jo ikke noe rart om det har gått videre, sladrete som han var.

Det er jammen ikke helt utenkelig at det var sånn det foregikk. Jo, det er kanskje det. Det spørs om ikke Olav sa noe litt mer kraftfullt, som for eksempel: ” Søren au! Også jeg som var så godt i gang!”

Men hva betyr egentlig tverke?

Jeg slo opp i ei nynorsk ordliste først, for jeg tenkte at det hadde ikke vært så rart om det var der det stamma fra. Men der sto det  bare: ”Tverke,ubøy, substantiv.”

Ubøyelig. Så kan vi altså ikke si ei tverke, tverka, tverker, tverkene. Enda det er et substantiv.

Men det sto ingenting om betydningen. Jeg måtte nok inn på synonymer på nettet. Joda, der sto det, og det som var rart, var at der var det et adjektiv, på bokmål, altså, og det betyr  ”forkjært, ubeleilig”.  Og det sto ingenting om det var bøyelig eller ikke. Kunne en for eksempel si tverkere? Kanskje ikke det. Men Olav kunne f.eks sagt til meg: "Det har gått mer på tverke for meg enn for deg," og det hadde han jo rett i, men jeg kunne ikke sagt det til han. Det ville vært for dumt. Litt ego, lissom. Selv om det blødde ganske bra her og. Men utfallet synes bedre, så langt.

Mer på tverke, altså. Og mest på tverke. Eller enda mer på tverke. Men ikke tverkere og tverkest. 

Men det var jo akkurat ubeleilig det var. Både for Olav og meg. Mest for Olav, kanskje.

Og det blei jo litt forkjært og, med den langemann som peker hit og dit, og det er da jeg skjønner hva mamma mente når hun sa: ”Jeg får ikke gjort noe i dag, for det er akkurat som om fingrene står den gærne veien på meg.”

Men heldigvis at det ikke var pekefingeren jeg kutta i.

For da kunne jeg ikke ha strikka i kveld. Og det hadde vært veldig ubeleilig. Da hadde det gått enda mer på tverke for meg.