Bonde i byen - 3

Det rasler

inni krattet

det er meg 

jeg finner ikke

Karl Johan

det er vanskelig

å ruve

i en stor by

meg må du nok

dra lenger ut

på landet med

Pipet

Det peip og peip

og det lyste et symbol

på dashbordet i bilen

symbolet for bilbeltet

jeg hadde satt en bærepose med mat

på forsetet ved siden av meg

lyden gjorde meg litt paranoid

tenk om jeg ble tatt

tenk om det ble sendt et signal

 ut i verdensrommet fra bilen min

til en satellitt langt der ute

og så gikk det ned igjen

til ett eller annet sted her nede

for det er jo det det gjør

ofte

og så ville jeg bli stoppa

av politiet

eller barnevernet

eller miljøpartiet

eller presten

eller noen andre

for der kjører det ei kjerring

som ikke har tatt bilbeltet på

og så ville bæreposen

bli arrestert og beslaglagt

 og jeg måtte enten betale den ut

eller handle alt om igjen

men jeg er trassig

jeg gir meg ikke så lett

 jeg visste at pipet ville gi seg til slutt

og jeg ville vinne

 så jeg kjørte bare videre

som om ingenting

skulle ha hendt

og til slutt ga det opp

pipet

men neste gang

jeg skal handle

skal jeg jammen sette i bilbeltet

før jeg setter posen på setet

ha!

der lurte jeg’n

tenker jeg!

Bonde i byen

Det å dra på mammografi i Tønsberg er ikke bare, bare. Det kan avstedkomme både det ene og det andre.

Vel inne, la man lydig og forsiktig sine noe  tilårskomne attributter inn i en dertil egnet maskin, som sporenstreks begynte å klemme inn både her og der. I alle vinkler ble det klemt, og så hardt ble det trykket at det plutselig gikk over til diare hos pasienten. I de påfølgende tumulter, og på grunn av en ganske forståelig fart, klarte man å rote seg inn på et handicaptoalett, enda døra med dama med skjørt var rett ved siden av.

Til slutt gikk man likevel, skyldfri, glad og nynnende ut til bilen igjen. 

Men akk, hvor lenge var Eva i paradis?

 Man hadde jo tenkt seg, når man først var på de kanter, en tur til sentrum og Farmansstredet.  Så skulle det vise seg at man hadde tatt til høyre en gang for mye. Men, pytt, tenkte man, alle veier fører jo til Rom, så man må jo komme til sentrum en gang. Joda, der var det et skilt. Oseberg gravhauger, sto det. Jaja, der har man jo aldri vært, tenkte selsamme pasient, som jo nå strengt tatt ikke var pasient lenger, men likevel. Jaja, tenkte man, det kan jo være moro å se de gravhaugene en gang, og.  Men etter å ha kjørt langt og lenger enn langt, og det attpåtil sludda og var iskaldt, snudde man  plutselig bilen i et veikryss, og det var bare fint at det ikke kom noen andre der akkurat da.

Endelig kjørte man da inn i parkeringshuset på Farmannsstredet, etter å ha stukket sitt kort inn i en automat så en bom gikk opp. En fant snart ut at en ikke skulle ha noen verdens ting i byen lenger, bortsett fra en kopp kakao hos Jordbærpikene, og det var fordi det var et kvarter til butikkene åpna, heldigvis, så fikk en jo sjokoladedosa si. Så turen gikk snart ut til bilen igjen.  Etter at man behørig hadde stukket billetten og bankkortet ens inn i  en automat som sto der til sådant bruk, naturligvis. Koden var tastet, og man hadde fått beskjed om at man kunne ta ut kortet.

Så var det å åle seg  ut av parkeringshuset igjen, omtrent som i en spiral kjørte man, ja, det var nesten så en ble låghalt etterpå, til man kom til et svært skilt hvor det sto at bommen ville åpne seg automatisk. Det gjorde den ikke.  Så der sto man, etter hvert med en lang kø bak seg. Det gjorde ikke saken noe bedre at kroppen hadde begynt å reagere på kakaoen, og blodsukkeret var på vei ned til faretruende tilstander, og svettetendensen på vei opp. Heldigvis hadde man vært åndsnærværende nok til å svippe innom Menybutikken man hadde gått  forbi og kjøpt noen bananer, og disse redda nå den helsemessige situasjonen. Men den stengte bommen kunne de ikke gjøre noe med, naturligvis. Noen begynte å tute bak en, og man forsto jo snart, dummere er man dog ikke, at noe måtte skje, og det rimelig kjapt.  En naturlig løsning på problemet, og kanskje den eneste, tenkte man, ville jo være at man stakk inn den billetten en hadde fått da man kjørte opp, inn i sprekken på automaten.  Som tenkt, så gjort, men automaten spytta den bare hånlig ut igjen, og der sto man.

Men, aldri så gæernt at det ikke er godt for noe, for der kom det jammen meg en vakker, hyggelig, ung mann som ville hjelpe meg. Så fikk man da dosa si, der og.  Han spurte den gamle, gråhåra kjerringa i bilen om hun hadde en billett. Jada, sa kjerringa, her er den, og smilte velvillig til den kjekke, unge mannen.  ”Dette trur jeg er noe helt annet,” sa kjekkasen, og kjerringa falt litt i staver over hva det nå i all verden kunne være, og kikket litt grundigere på billetten. Der sto jammen navnet ens, og det var jo litt rart, men en kan jo aldri vite, med all denne dataen og alle disse dingsene som er overalt nå for tida. Så kjente man den igjen. Det var jo billetten en hadde fått i forrige uke da man var på venninnetur til Strømstad. Billetten til båten.

Heldigvis  fant man den andre billetten på setet, og ut kom man da til slutt. Og, uten å se for mye bakover, la man trøstig i vei mot E 18.

Nå hadde man da jammen fortjent en tur innom Gjennestad, tenkte selsamme kjerring.

Joda. Der var det helt hvitt. Inne, altså. For det er jo jul snart. Og det sludda og lå snø i kantene langs parkeringsplassen, og en merka at en begynte å nynne på en kjent melodi, og plutselig  befant man seg midt inne  i granskauen. Det vil si, blant alle plastjuletrærne inne på senteret. Og det var da man kjente igjen melodien. Man gikk der nynnende på  «Ja, vi elsker dette landet». 

Og det gjør vi jo.

Men det er ikke sikkert at man burde sendes ut i trafikken igjen.

Noen må lage spikrene

La oss ta for oss et byggverk, ja, la oss si en skole. Det skal bygges en ny skole. Hva må gjøres først?

Først må det bestemmes at det skal bygges en ny skole. Det er det politikerne som gjør.    De får saken tilsendt før evt. møte så de kan lese gjennom saken. Og da må noen sende det til dem.

Da har noen allerede vært på ferde og skrevet saken.  På en pc, antagelig. Som noen har designet, noen har programmert programmer inn i,  noen har satt sammen delene på den av materialer som noen andre har framstilt, og som noen har bestilt og noen andre har levert etter at de har vært oppbevart på et lager som noen kan bestille fra, kanskje via telefonen, som noen har designet og programmert programmer inn i, så noen kan bruke den til å bestille en pc fra et lager, som noen har bygget opp av materialer som noen har framstilt et annet sted, og som og har blitt bestilt, kanskje via en pc som noen har designet og kanskje er det et annet slag enn den som først ble bestilt, så den er laget et annet sted enn den første, og telefonen har blitt fraktet til en butikk som har blitt planlagt, designet, beregnet og tegnet, kanskje av en arkitekt, men noen har bestilt materialene som noen har framstilt i flere forskjellige fabrikker fordi det er mange slags materialer som skal til for å bygge en butikk, ja, kanskje et helt handelssenter, og noen har fraktet materialene dit og da må de ha en lastebil som noen har designet, tegnet, beregnet og noen andre har laget på en fabrikk, som har blitt bygget opp av materialer som noen har framstilt et annet sted, og som noen har fraktet dit med lastebilen, og da må noen ha bygget veier først, og da har noen beregnet, tegnet og designet veiene og tunellene som noen andre har sprengt ut og boret fram så noen kan danse i dem en gang før de blir åpnet og kanskje kommer samferdselsministeren og klipper snora, som noen har bundet opp og noen har kjøpt inn og noen har laget av materialer som noen har framstilt på en fabrikk som har blitt satt opp av materialer som…

Og så arkene, da. Som saken blir skrevet ut på, som politikerne skal lese gjennom. Først har noen hugget trær i en skog, noen har kommet og målt hvor mange kubikk de har hugget, noen har kanskje slått inn et merke i hver tømmerstokk før noen kommer og henter tømmeret med en tømmerbil, som noen har designet, beregnet og tegnet og som noen har bygget på en fabrikk, som noen har bestilt materialene til fra flere forskjellige fabrikker fordi det er mange slags materialer som skal til for å bygge en fabrikk, og noen må frakte materialene dit og da må de ha en lastebil som noen har planlagt, designet, beregnet og laget på en fabrikk, hvis det da ikke gikk an å bruke den samme lastebilen vi brukte tidligere, det hadde spart oss for masse arbeid, skjønner vi nå, og enda har vi ikke kommet til fabrikken hvor trærne blir levert og papiret blir  laget som vi får arkene fra, arkene som saken blir skrevet på, og som blir fraktet hjem til politikerne og lagt i postkassene deres, som er laget av materialer som noen andre har framstilt på en fabrikk som er bygget opp av materialer som…

Og enda er det langt fram til  vi kommer til skolen vi skulle bygge, men tenk om ingen laget spikre mer?

Ord

Det finnes så mange ord

mange vakre noen stygge

enkelte nøytrale

noen malende et fint landskap

det er så mye som

kan skapes med ord

det slakkeste ordet jeg vet om er

he?

ikke fordi ordet i seg sjøl

er så spesielt

men det er plasseringa av det

for det kommer som regel

etter at jeg har sagt en fin dyp

 og meningsfylt setning

kanskje litt lang til og med

og så har jeg tatt

en stor bit av maten

og sitter der dum

og tygger

og tror jeg skal få

et meningsfylt og dypt svar.

Dum livsnyter?

Om jeg sitter i sola

eller under parasollen

og leser en bok

og drikker et glass vin

og ser på havet

er jeg en livsnyter

om jeg sitter i sola

eller under parasollen

og leser en bok

og spiser en sjokolade

og ser på havet

er jeg  dum

Poteter i lange baner... enda en gang

Det var enda i min nokså grønne ungdom, at mamma og jeg hadde satt oss fore at vi skulle leke bønder og sette noen poteter.

Som tenkt, så gjort. Vi i gang, mamma med grev og jeg med bøtter fulle av settepoteter, som var henta fram fra potetbingen i jordkjelleren på huset.

Den med den lave døra.

Det var så vi måtte brette oss tredobbelt for å komme inn, men når vi hadde kommet inn, var det et trinn ned, så, hvis en var tilstrekkelig lita, kunne en rette seg opp, i den grad det var mulig å rette seg opp etter ei hard økt med grevet på åkeren, og stå nesten rett.  Det er til å undre seg over hvorfor de ikke gravde seg litt ned foran og lagde det trinnet på utsida av kjellerdøra, i stedet for på innsida, men de tenkte vel ikke sånn den gangen. Og kanskje var kjerringa lita og bøyd i utgangspunktet, så det ikke var så farlig.

Mamma la, som nevnt, beslag på grevet. Om det var fordi hun syntes det var moro, eller om jeg ikke nøt den helt fulle tillit til å prøve meg, vites ikke. Hun hakka og grov, og så spurte hun om jeg kunne gå på låven og hente gjødsla, som sto i en sekk der.

Jeg av gårde med trillebåra, fant en sekk som jeg tittet nedi, og avgjorde at det måtte være fullgjødsla, og enda så grønn jeg var på mange felt,  syntes nok til og med jeg at gjødsla så litt underlig ut til gjødsel å være, med sine tynne, flate, taggete flak. Men, som jeg har for vane å tenke når jeg ser noe jeg ikke har sett før: ”De finner jo på så mye rart nå for tida.”

Dette var før min konvertering til økologisk tenking, så jeg bar den tunge sekken ut til trillebåra, satte den oppi, og frakta den ned til åkeren, som mamma nå hadde flerfoldige fine furer i, klare til å ta i mot både poteter og gjødsel.

Det ble min oppgave, mens hun tok seg en pust i bakken. Jeg satte potetene ned i furene og gjødsla til gagns, og mamma kom med grevet sitt og dro jorda godt over igjen.

Vi hadde snudd hver vår bøtte som vi satt på, mens vi beundra den fine åkeren vår, som lå der så svart og vakker og med løfter om en god avling. Nå kunne vi gå vinteren trygt i møte!

Da kom det et menneske mot oss, listende så stilt, som han har for vane. Han er ikke noe støyende menneske, akkurat,  pappa.

Vi kikket smilende opp på han, fornøyde med vårt verk, og selv om han nok ante en sammenheng, spurte han, like rolig som alltid:

”Har dere sett veisaltet mitt?”

Og potetene? De blei ugurskelig schvære og flotte det året. Ja, så fine poteter er ikke sett i manns minne.

Veien, derimot, sier historien ingenting om.

Ut av kroppen-opplevelse?

Noen ganger

når du kjører bil

er du plutselig

på et annet sted

enn der du er

etterpå vet du ikke

at du har vært

der du vet

du har vært

for du så det ikke

men du så et

annet sted

da kan det ikke

ha vært

øynene du så med

når du var der

du var

Hvor er majonesen?

Vasker kjøleskapet

og når jeg skal sette tilbake hyllene

lurer jeg på hvilken rille de stod i

skal de stå der eller der

tenk om det blir feil

og jeg ikke får plass til

de høyeste tinga

hverken oppe eller nede

eller midt i

så må jeg kanskje ta alt ut igjen

og enda sitter jeg igjen med

en veldig høy ting til slutt

som det ikke ble plass til

fordi jeg likevel har klart 

å sette hyllene i feil rille

og når jeg endelig er ferdig

kommer det en og spør

om jeg har sett

majonesen