mandag 23. desember 2013

GOD JUL!

Tida flyr. Her en dag på seinsommeren kom jeg til meg sjøl ved at en kjøttmeis knatta  på ruta mi og gaula: ”Hvor blir det av meisebollene? Ut med neket!” Og jeg som har flydd rundt i t-skjorta og lurt på hva slags løker jeg skulle plante i år. Løk må være løk. Fram med nek og krumkakejern!

Den blå timen kommer tidlig nå. Og plutselig er det mørkt. Og da er det ikke mye en rekker. For en kan ikke gjøre det samme etter den blå timen, som føre. Det er jo noe alle vet.
        
Nå skal jeg ikke plage dere med hvem som har begynt å hoppe stille lengde siden sist, eller begynt å samle på fyrstikkesker eller bruskorker eller andre halsbrekkende aktiviteter.  Jeg vil bare nevne at prosjektene står i kø her. Inne i hodet mitt, altså. Det er reint så jeg slurer på raggsokkene i rein iver etter å ta fatt.  

”Nå har vi vaska gølvet og vi har børi ved…” Lurer på åssen den sangen oppsto. Det var vel Alf Prøysen som mintes barndommen. Det er for eksempel lett å se for seg at mora er rimelig julestressa og har en masse igjen å gjøre før det kan bli jul. Ungene maser og skriker, kanskje. ”Sett dekk og sjå om dekk ser julestjerna!” hoier hun kanskje. ”Å er’n hen, mor?” ”Den plar komma over huset hennes jordmor-Matja. Rugg på vogga der, du, Alf, og sjå om du ser’a!” Så forteller mora kanskje historien om julestjerna mens hun stresser med å få sprø svor, for det er det jula egentlig handler om, mens lille Alf sitter på krakken ved vinduet og stirrer på et punkt over huset til naboen og samtidig holder lillebroren rolig ved å rugge på vogga. ”Der syns je je kain se’a, mor!”  roper han kanskje og lille Alf ble til store Alf Prøysen, og husker bare det som var koselig, han, som andre, deriblant den dagen det lukta ribbe og surkål og han fikk høre historien om julestjerna for første gang.

Men førjulstida handler ikke bare om vasking, baking og handling. Det handler også om arbeidsfordeling i hjemmet.   En kan, for eksempel,  se for seg en scene fra steinalderen: ”Gidder du å sope hella i kveld?”  ”Hvor er limen?” ”Den står i roa og spriker med kloa.” Sånn kunne det ha foregått. I harmoniske og rolige former.  Men det kunne også vært slengt ut, i en noe spissere tone: ”Som den alltid har gjort! Men du er kanskje ny her?” Legg merke til hvordan noen få, enkle ord snur stemningen helt.

Jeg sitter her og prøver å finne ut om det har skjedd noe det siste året. Ja, det er nok ikke det at ikke det har skjedd noe. Det er bare det at hukommelsen ikke er som den var, så en vet ikke rektig. Jeg åpner ovnsdøra og legger inn en kubbe. Så lukker jeg opp vinduet og snuser inn lukta av vedfyring og tørrklake. Deilig! En får ikke mer moro enn en lager sjøl.

Og her sitter jeg og skal skrive julebrev, uti de små timer.  Jeg tar meg en kokosbolle først, for å få inspirasjon.

Vi må være glade for at vi er sånn noenlunde friske til jul. Det er mye en kunne hatt. Eksem i øregangene, for eksempel. Tenk deg at du har skifta på sengene til jul, og har kveila beinhaugen i velduftende, reint sengetøy. Hovmester’n er unnagjort, og du har full kontroll på ribba og riskremen.  Og enda så gammel du er, er det ikke fritt for at tankene streifer pakkehaugen  som ligger under treet og venter. Du riktig kroer deg, der du ligger. Så begynner du å klø i snilehuset.  

Nei, livet er neimen ikke verst. Det er så mye å være takknemlig for. Ikke måker jeg snø, for det er det den med størst fart  som gjør her hos oss,  men bare når det er snø, naturligvis, så han har jo gode dager nå for tida. Ikke er jeg av de som levde i huler for lenge siden,  og som ble handtupla av en hårete mann med klubbe, heller ikke er jeg  av de som må sende mannen sin utpå i all slags vær, både til det ene og det andre blir han sendt,  og så måtte jeg ha sittet hjemme med tolv  unger og spunnet og hekla og strikka og gravd poteter og tatt på meg skautet og gått ut på odden og speida  og rodd heimsjyen med den eldste, for å få noe å putte i alle munnene. Og da hadde det nok ikke vært lenge før en hadde ligge der, under dyna, og harka og gispa, med terpentinklut på ryggen.

Nei, jeg bor ikke i Nord-Norge engang. Selv om jeg nok bor ganske nord i forhold til de som bor i sør, det har jeg jo sett på fjernsynet. Det ser reint ut som i Alaska på det verste, og her bor jeg. Jeg har bare ikke skjønt at vi bor sånn, vi og. Ikke før jeg så det på TV. Det er så jeg grøsser, der jeg sitter og ser, så langt nord ser det ut.

Lurer på om jeg skal ta meg en kokosbolle til?  Det er midt på natta. Det lyser hos nabo’n. Så sitter han vel og skriver julebrev, han og. Lurer på om han nevner meg. Det er ikke det, det er vel ikke stort å nevne, men det er rart med det. Vi er jo naboer.

Jeg tok ikke den kokosbollen. Det får være grenser. Det er ingen grunn til å bli feitere enn en er. Bare fordi jeg sitter her alene om natta og skriver,  og det er mørkt ute og ingen julesnø daler stille.

Deilig er jorden?  Nei, det er nok ikke så deilig overalt på denne vår jord, som her.  Mye kunne beas om. Noen ord blir til inni meg: ”Kjære Gud, pass på familien min. På forhånd takk!  Amen.” Bedre er jeg ikke.

Nå er det vel på tide å kveile legemet under dyna. Det skal bli godt. En har så lett for å tru at en er verdens navle. Men det er nå engang sånn at sentrum av verden er inne i en.

Til slutt vil jeg hilse til alle, både familie og venner, ved å sitere Alf Prøysen:

                             ....ingen vil vel ramle hvis de ikke må!...

La oss huske på det, da trur jeg verden kan bli et godt sted for oss alle. Vi har jo ikke noe annet sted å gjøre av oss, noen!


STRANDTULLA ØNSKER ALLE EN SUPER JUL!

onsdag 18. desember 2013

Mormor på skolegudstjeneste.


Er det rart en blir rørt?

I dag har jeg vært på skolegudstjeneste.  Jeg satt  der, på en stol, og strakte hals for å se en liten engel med hvit kjortel og glitter rundt hodet. Han fikk se meg og, vi vinket til hverandre. Vi ble glade, begge to.

Og der var jammen barnebarna til broder’n også.  Kjente øyne som møtes, og flere å vinke til for en rørt grandtante.

Presten, organisten, trosopplæreren. Alle vakre, unge mennesker. Hvorfor er alle yngre enn meg blitt? Før var alle voksne. Nå er de ungdommer, alle sammen.  

Fine ord, nydelig musikk.  Orgel, piano, fløyte, blåseinstrument, som jeg må skrive, for jeg er jammen ikke sikker på hva slags det var,  ubevandret som jeg er.  Flott! Flott, var det.

Lærerne, noen nye, unge, noen de samme som før.   Men de holder seg jammen bra, de og.  De holder på, år etter år. Får ungene våre til å gjøre ting vi aldri hadde trodd de ville gjøre. Til å synge, til å spille skuespill, til å lese høyt i kirken. Supert!

Noen  elever leser juleevangeliet, noen ber fine, store og viktige bønner,  både gutter og jenter. Og alt skulle helst vært perfekt. Det er det og. I våre øyne, vi som sitter der og ser og hører  med tårer som helst vil sprette fram.

Kostymene, alle helt perfekte. Først inn kommer stjerna, for anledningen båret på stang. Der er Josef og Maria, der er Jesus i krybben, for anledningen utkledd som dukke.  Der kommer de tre vise menn, kledd i purpur og gull. De bukker dypt for Jesusbarnet og gir sine gaver. Og aldri har noen fått framvist en sånn ærbødighet. Så kommer gjeterne på marken, med sine kapper og staver. De flokker seg rundt Josef og Maria og det lille jesusbarnet i krybben. Og til slutt kommer englene, kledd i hvitt og med glitter på hodet. Og det er her mormor må svelge mest. For her kommer et kjent, lite ansikt til syne under glitteret.

Så skal det spilles. Dirigenten  bukker dypt for oss og hensetter oss til en konsertsal med et flott orkester. Og det er akkurat det det er. Et flott orkester. Foreldre og besteforeldre, lærere, ja, kanskje til og med presten, må svelge der vi sitter. Det er jammen et orkester det schwinger av! Og så stolte, så stolte etterpå. Disse bitte små menneskene med de store instrumentene. For en jobb, både  av  unger og dirigent. Også så viktig. Noen som tror at de kan, og det kan de! Bravo!

Foreldrene, så unge, så vakre, min datter en av dem.  Nå er det hennes tur. Før var det min. Nå er hun midt i det som jeg hadde for bare litt siden. Jeg er mormor nå. Det er rart. Tida blir viska ut og jeg er tilbake som mamma. Det er ikke så lenge siden jeg satt og  fulgte med en liten gjeter, med  en striesekk  dandert rundt kroppen og et kjøkkenhåndkle på hodet.

Og jeg kan gå enda lenger tilbake. Da jeg var midt i det selv. Da jeg, som en liten annenklassing, leste juleevangeliet .  Og tankene går til min mamma og pappa, som  alltid var der. Som fremdeles er der, om enn på en litt annen måte enn før. Jeg kjenner en dyp takknemlighet for det jeg har, og det jeg har hatt.

Ja, vi kjenner følelsene til skuespillerne, musikantene og alle aktørene. For vi har vært der sjøl. Og det er jammen ikke lenge siden heller. Enda jeg satt der i dag og var mormor.

Alle disse vakre menneskene. De er så unge, de har så mye foran seg. Var jeg like ung?  Satt det en annen mormor, en annen enkel sjel,  rørt til tårer,  et eller annet sted og syntes jeg var vakker? Kanskje. Det gjør godt å tro det.

All denne jobben de gjør. År etter år. Lærerne, presten, organisten, trosopplæreren, de som koker kaffe, de som vasker kirken etterpå, alle de som tilbyr sine tjenester, enten frivillig eller betalt, de som tar i mot deg, som smiler når du kommer og  som får deg til å føle deg velkommen, foreldrene, ungene.   Og noen besteforeldre blander seg og inn. Men vi kan stort sett bare møte opp og se på.

Så tusler vi oss hjemover. Hver til vårt liv. Noen har det sånn og noen har det slik. Alle gjør vi så godt vi kan , og er verdt like mye.  Jeg kjenner det er godt at presten har lyst velsignelse over oss. Det gjør ikke noe at jeg og har fått med meg den. Jeg går ut og tilbake til  min hverdag. En hverdag som slett ikke er så verst.

På hjemveien får jeg se en gjeng fra barnehagen. De går og holder i tau. Jeg må strekke hals da og, for å se om jeg finner et lite, kjært ansikt. Vi må det, vi besteforeldrene her ute. For vi har jo en eller to eller flere, både i barnehagen og på skolen. Så da blir det til at vi strekker hals og nesten kjører av veien, da.  Når vi ser en gjeng med unger.

Voksne her og, som passer på. Som gjør en jobb med ungene, år etter år. Som lærer dem at trafikken er farlig, som lærer dem  å være snille med hverandre, som lager ting med dem, som leser for dem  og som trøster når de er lei seg.

Det sveiser oss sammen.   For det er de samme ungene som er med på det meste. Det er skolen, det er korpset, det er idrettsforeningen, det er speideren, det er barnekor og gnisten, og sikkert mye jeg ikke vet om,  og det er kjerka.  Og makan til mennesker og miljø!


Takk til alle hverdagsheltene!

Og takk til alle dere som ga mormor en sånn fin opplevelse i dag!

torsdag 5. desember 2013

Tilbakeblikk

            Det var enda den tida vi hadde kaniner.  Vi starta med to. Men der gikk vi fem på. For vi fikk flere og flere, inntil vi skjønte hva det kom av, og sperra de inne, hver for seg. Nesten alle. De to brødrene som hadde vært med oss helt fra starten, Noddy og Storøre, var veldig flinke til å finne veien inn i buret igjen på kvelden, så de fikk ha det litt friere.
Heldigvis fikk vi gitt bort de fleste, og en fin morgen i august satt vi ved kjøkkenbordet og nøt morgenkaffen og tenkte på hvor heldige vi var som hadde fått gitt bort alle de kaninene. Bare Noddy og Storøre var igjen, og, selv om ingen av oss riktig visste hvor gammel en kanin kan bli, hadde vi bestemt at de skulle få være hos oss til de ble gamle og døde av alderdom. Veden var i hus, naboens poteter var oppe av jorda, ja, nå kunne vinteren bare komme, med snø og det som verre er, for det er mye som er verre enn snø, det vet vel alle, da det spratt fram åtte lubne nøster fra steinrøysa nedi bakken. Fire brune og fire svarte. Vi kunne ikke fatte og begripe hvem som var mora, for vi hadde jo ingen. Men naturens veier er uransakelige, for hvem andre enn  Noddy kom ut fra steinrøysa og utnevnte seg sjøl til mamma. Og, ikke nok med det at han hadde skifta kjønn over natta, han hadde også hatt fore seg unevnelige ting med broren sin. Her kunne det vært mye å ta fatt i, men det viktigste å ta fatt i, skjønte vi der vi satt og nøt morgenkaffen, var jo ungene.               
Vi så for oss ville tilstander med kaniner overalt, og særlig i åkeren til naboen, og at de kunne spores opp som våre, og det var det verste av alt, så vi måtte legge en slagplan. Diverse metoder ble diskutert,  fra håv til gevær, hvis en skal si som sant er, til vi endte opp med den mest humane, som var å sette et reisebur  med mat i foran det stedet de kom ut fra i steinrøysa nedi bakken, liste seg innpå og slå døra igjen.
                           
Kaninungene var kjappe. Vi skjønte fort at vi måtte befinne oss et stykke unna buret, og at vi måtte bevege oss uten den minste lyd. Skoa måtte av,  for det var grus der vi skulle gå, og skoa knasa så i grusen.  Her måtte den brukes som var kjappest i avtrekket, så det ga seg sjøl. Gemalen måtte skride til verket.
  Det tok to dager. Kaninene gikk det jo bra med, da var det verre med fotsålene til den arme  ridder. Til slutt var alle fanga og gitt bort, ja, ikke fotsålene,  men kaninungene, søte og små som de var, det gjensto bare og trøste den ulykkelige mammaen, som jo var Noddy og som fram til nå hadde vært hannkanin. Det er ikke bestandig det er så lett å være kanin, heller, tenkte jeg, her har han mista alle ungene,  skifta kjønn og greier, så jeg tok en tur bort til buret hans for å slå av en liten prat.
 Det duva nedi kassa, i et grått, dunete reir. En rask avgjørelse var påkrevd, og ble derfor igjen overlatt til husets herre. Fotsåler måtte være fotsåler, hud måtte være hud. Her måtte det gjøres  kort prosess, langt borte fra sarte barnesinn.

   Etter den dagen fikk ikke de to brødrene lov til å leke sammen mer.