En følelse av jul

En blir så åpen nå i tida før jul. Åpen helt inn til hjerterota. Det er så mange blide ansikter, så mye glitter og stas, julesanger, julemarkeder,  teater og konserter, noen er sågar ungane mine og barnebarna med i, at hjertedøra slår seg opp på vidt gap. Aldri er vel tilværelsen så varm og menneskene så milde som nå.

Og sårbare. Noen. For det er når du åpner deg du stiller deg fram og viser hvem du er og hva du har med deg som ballast. Noen av oss har mer og tyngre ballast enn andre, og da er det kanskje ikke så lett å være glad når jula banker på. Jeg snakker ikke for meg selv, som har alle mine i behold og sånn noenlunde vett og forstand fremdeles, og mange å feire jula med.  Ja, når moder tenner alle lys, sitter jeg trygt og godt sammen med folka mine og kan fråtse i den beste julematen, pakke opp gaver, se barnebarnas fryd og takke nissen pent for gaven fra Nordpolen. Jeg kan være med i ringen rundt treet og synge alle de gamle julesangene og noen nye.

Nei, jeg snakker om alle de som ikke har det sånn som jeg har det. De er det faktisk mange av der ute. Det er så mange at jeg ønsker meg  ei geit til jul. Eller noen høner eller et blad fra noen som fryser og er sultne.

For et par år siden gikk jeg, sammen med barnebarnet mitt, som da var seks, forbi en tigger på gaten. En som solgte et blad. Kristin var raskt på vei bort til han og i ferd med å åpne den lille veska hun hadde med seg. Mormor ilte selvfølgelig til, og fikk kjøpt et blad. Folk er folk.

 «Du skjønner det, mormor, at vi må gi penger til den mannen, så han og får seg noe mat. Jeg har jo så mange,»  sa Kristin. Så klappet hun på veska si som hang på siden av kroppen, og gikk besluttsomt  og selvsikkert videre.

Så kan en si hva man vil om disse tiggerne. De har schvære biler og bor på hotell og har mobiltelefoner, ja, de er et syndikat av lurendreiere, visst. 

Tenk om de ikke er det.

Dessuten: Å gi gjør ikke bare noe med den som får. Det gjør også noe med den som gir.

Himmelporten

Det står skrevet: "Alt, hvad I har gjort imot en av mine minste små, har I gjort imot meg."

Jaja, Gud, her om dagen plukka jeg deg opp i en melkekartong og helte salt på deg. Sorry! Det er jammen ikke godt å vite hva en skal gjøre om en vil være med på bekjempelsen og ikke bare overlate alt til naboene. Men jeg håper det teller til min fordel at når katta har sitte og glodd på meg en stund, så stryker jeg den litt over ryggen og sier at den er mammas gullpus, enda jeg er allergisk.

"Dette skal I ikke ete!" står det også.

Nå  har ikke jeg satt meg grundig inn i hva vi ikke skal ete, selv om jeg mistenker svinepelsen, men jeg vet jo at vi eter både det ene og det andre. Elg, ku, okse, svin, kanin, noen, slange, krabbe, skjell, snegler(!), fisk, maur, ja, det er vel nesten ikke den ting vi ikke eter. Og er alle disse også en av hans minste små? Men hva med Peter og båten og garnet da, da? Han gjorde jo et kast som ikke ligna grisen. Og alle lamma de ofra? Og nå har jo noen kommet og sagt at plantene og kan tenke og føle. Hva da, da? Trærne ammer sin små, sier de. De som sier det, altså.

Det måtte være mennesker han mente. Og der er jeg i hvert fall innafor. Eller? Jeg har kjøpt ”Folk er folk”,  ja, opptil flere ganger har jeg kjøpt det, enda nå er de kjeltringer alle sammen, og ikke vet vi hvem som står bak, men de står nå der, og jeg er meg, så da så.

Imens toer jeg mine hender og spiser hva jeg vil og strør salt på flere av de minste små, forsvarsløse, uff, er det virkelig jeg som gjør det?

Kanskje jeg må slutte med det i hvert fall? 

Men åssen skal det gå med markens grøde da, da? Også nå som det har vært tørke og alt, det er jo nesten ingenting igjen av noen verdens ting, i hvert fall ikke plenene. Men de er jo ikke livsnødvendige, så de kan jo bare ligge der og brunes i sola, akkurat som oss. Og vann kan de jo ikke få, så mange restriksjoner som det er om dagen, det er bare så vidt vi rekker å vanne jordbæra før tida vi har fått tildelt er ute, og vi har jo fått tid fra åtte til elleve, og da må vi sitte oppe og vente og.

Så det er ikke så lett for oss. Hvis snilene skal regnes med.

Meningen med livet

Det hadde vært deilig

å vite at en ikke var

 ment til noe annet her i verden

enn å drive rundt

se på humlas naturstridige flukt

i hagen fra blomst til blomst

for å hente nektar til bolet sitt

høre på måkenes klaging over

båtene som ligger på svai

på fjorden og venter på

sine eiere

og på stærungenes kvitring

under taksteinene

når mamma eller pappa

kommer med en feit

mark eller ei flue

iaktta maurens evige

arbeid med å hente

en barnål eller

en mikroskopisk barkbit

hjem til tua

når jeg har tid til alt dette

betyr det vel at jeg ikke er

ment til noe annet her i verden

enn å drive rundt

Senil, jeg?

Jeg hadde gått og klødd meg bak øret en stund. Og det var ikke fordi jeg lurte på noe, selv om det er det jo stadig. Nei, det var fordi det var noe der, som ikke hadde vært der før, en slags kløende forhøyning som det var plent umulig for meg å få øye på enten jeg snudde speilet sånn eller sånn. Så i en gryende frykt for at det var dette som altså skulle kunne utvikle seg til å bli min bane, bestilte jeg time hos legen.

Etter at legen hadde kikket på uhumskheten med et slags apparat som er til den slags, fikk jeg en diagnose:

Senil vorte.

Uten noen som helst skumle tendenser til å ville ta livet av meg.

Så hvis noen treffer meg i butikken  og jeg står og klør meg bak øret, så er det ikke fordi jeg lurer på hva jeg skal ha til middag, enda det gjør jeg jo og, nei, det er fordi en ørliten del av meg har blitt senil, og da er det jo ikke så rart at jeg ikke husker hva jeg skal ha.

Stå fram med deg!

Kanskje er du glad

 kanskje er du trist

kanskje er du litt av hvert

og innimellom er du sint og

noen ganger snill

 og alt det der er deg

med dine laster og styrker og mangler 

står du der

med et hår som kanskje er mørkt

 lyst eller rødt eller hvitt 

eller kanskje har du ikke

i det hele tatt

og fordi du ler når du gråter

 gråter du når du ler 

og du er tynn eller tykk

høy eller lav

sosial eller sjenert

er du og noen ganger

begge deler 

går an å være

og du er kanskje flink

og litt dum

og det er mye du ikke kan

men noe

og du må gå ut i verden med alt ditt

og med den du er

du er vakker

vet du det?

Leire.

Jeg fikk i gave en leirklump

fersk leire

jeg ville forme noe fint

det skulle være helt perfekt

jeg hadde ikke kunnskaper

ei heller styrke

men jeg gjorde så godt jeg kunne

jeg satte mine spor i leira

et barn er som fersk leire

jeg fikk også i gave en leirkrukke

formet av andre

noen hadde satt sine spor i den

med sine kunnskaper

og sin styrke

gjorde de så godt de kunne

jeg ble glad i den

den er ferdigstøpt

jeg må holde den varsomt

en leirkrukke kan knuses

To nye, rare dikt

Tid

Vi er så redde for å bli gamle

men tenk om vi ikke blir det

det vil alltid være nok av tid

det funker ikke sånn at min tid blir borte

en uke eller noe sånt før meg

det vil antagelig skje omtrent på likt

så det er nok av tid til alt

Våris

I dag gikk jeg tur igjen

og jeg hadde på meg de nye broddene

for ikke å skli og falle

og for å få valuta for pengene

passet jeg på å gå der det var glattest og mest is

og ikke på de deilige, myke, bare stedene der

vårsola har vært på ferde

Tofjerdedelstakt

Gikk en tur i regnet i dag

det var deilig den ene veien

jeg snudde og plutselig var det nordavind fra alle kanter

spisse nåler av is traff meg i ansiktet

jeg oppdaga at jeg gikk og nynna inni meg

kjærlighet fra Gud

den passet til skrittene mine

så går den vel i tofjerdedelstakt den og.

Ord for dagen

I min iver etter å finne meg litt god litteratur for kvelden, snublet jeg over en eldgammel bokrygg.  Jeg lurte på hva i all verden det var for noe, og dro fram boka. Joda, det var et arveobjekt:

Husandagtsbog

Guds Ord, Betragtninger og Bønner

For hver Dag i Året

af

Amadeus  Kreussberg.

1883

Oversat fra Tydsk.

Med Forord af

C. M. Ekhoff,

Prest.

Dertil er føiet:

En del Betragtninger, Bønner og Salmer

af Luther, Arndt, Fraude, Pontoppidan,

Brorson m.fl.

Andet Oplag.

Spennende!  Nysgjerrigheten lenge leve! Som jeg pleier å gjøre i sådanne  tilfeller, åpnet jeg boka på måfå, i håp om at jeg kunne få noen fine, oppbyggelige ord for dagen. 

Du kan tro det eller ikke, men den åpnet seg på 3. april. Bursdagen min.  Dette kunne ikke være en tilfeldighet.

Og jeg begynte å lese:

”Blant alle Jordens Skabninger var ingen uslere og elendigere end Mennesket. Menneskets   timelige Liv er kort, møisommeligt og, fra det første Øieblik af hans Fødsel lige indtil hans Død, omgivet af mange Sygdomme og allehaande  forskjellige Trængsler og Gjenvordigheder, og hans Legeme er  underkastet flere farlige Tilfælde, end alle andre levende Skabningers Legemer. Mennesket har ogsaa  flere Fiender, der sætte an paa ham, baade indenfra og udenfra, og hans hele Liv er fuldt af Møie og  Arbeide lige indtil Døden, hvilken ogsaa pleier at være langt smerteligere for Mennesket, end for de ufornuftige Dyr, da Fornuften bidrager saa meget til at skjærpe alle våre følelser.”

Jojo. Kan så være.  

Ikke rart de var mørkeredde før, og så både tusser, troll og spøkelser. 

Jeg fikk i hvert fall en god forklaring på vepse- og humlestikk og magesår som har vederfaret meg i sommer.

Fiender utenfra, ja vel, men innenfra? Bassilusker og bendelorm?

Og  fornuften?  Godt den forsvinner mer og mer!

En hundrelapp for en velsignelse

Jeg har blitt velsigna i dag. Nei, ikke av presten. Men av en tigger. En som jeg møtte blikket på utafor Meny, og som jeg ga en hundrelapp og fikk et blad av. Og en velsignelse. 

Men er den velsignelsen noe verdt da? Gitt av en mann som nesten ikke blir regna som et menneske? Og som sikkert slenger rundt seg med velsignelser i hytt og pine, og som ler av meg i cadillacen sin etterpå, når han tar av seg de dårlige klærne, putter sigaren i munnen og drar tilbake til hotellet og flirer sammen med  kartellet sitt?

Han så ikke sånn ut. Jeg møtte blikket, som sagt. Jeg har så lett for å møte blikk. 

Jeg leste for en stund siden et intervju med en av disse tiggerne. Han fortalte at det var den eneste muligheten de hadde. Dette å reise til et rikt land og tigge og sende penger hjem til familien sin.

Løgn, selvfølgelig! Lært opp av banden sin. Bakmennene. De som de må levere pengene til.

Eller?...

Jeg dreit i det, jeg. For jeg møtte blikket. Og fikk en velsignelse med på veien hjem igjen. ”God bless you!”

Det føltes godt.