Tinnitus post mortem?

Det er så mye tinnitus om dagen. Jeg syns den er overalt. Lurer på om andre kunne høre den hvis de lente seg helt inntil en. Eller kanskje den ikke er der i det hele tatt, når alt kommer til alt. For det er rart dette med lyd. For eksempel, hvis det gikk et steinras i skogen og det ikke var noen der som kunne høre det, hadde det vært en lyd der da? For lyd er jo bare svingninger i lufta, og det må være en reseptor der som svingningene treffer for at de skal bli til det vi kjenner som lyd.

Kanskje verden egentlig er dønn stille?

For noe sprøyt, tenker du kanskje nå. Du kan da fatte og begripe at det er en lyd der. Lyden er jo der for seg sjøl og. For egen regning, kan man si.

Men hva med tinnitusen da, da? Er det og en egen lyd som er der for seg sjøl? Uavhengig av en mottaker, som jo er ørene mine?

Eller hjernen, kanskje?

Nå ble du nok litt mer i tvil.

For da må den jo være der også når «eieren» har rusla og er død og begravet.

Det kunne vært spennende og målt sånt med et dertil egnet instrument. Men hvis den som lyttet etterpå også hadde tinnitus, hadde det ikke vært så greit. Da hadde det vel vært vanskelig å skjelne sin egen og den andres, kanskje.

Du trenger ikke tenke så fælt mye på det.

Det er ikke viktig.

Bonde i byen

Det å dra på mammografi i Tønsberg er ikke bare, bare. Det kan avstedkomme både det ene og det andre.

Vel inne, la man lydig og forsiktig sine noe  tilårskomne attributter inn i en dertil egnet maskin, som sporenstreks begynte å klemme inn både her og der. I alle vinkler ble det klemt, og så hardt ble det trykket at det plutselig gikk over til diare hos pasienten. I de påfølgende tumulter, og på grunn av en ganske forståelig fart, klarte man å rote seg inn på et handicaptoalett, enda døra med dama med skjørt var rett ved siden av.

Til slutt gikk man likevel, skyldfri, glad og nynnende ut til bilen igjen. 

Men akk, hvor lenge var Eva i paradis?

 Man hadde jo tenkt seg, når man først var på de kanter, en tur til sentrum og Farmansstredet.  Så skulle det vise seg at man hadde tatt til høyre en gang for mye. Men, pytt, tenkte man, alle veier fører jo til Rom, så man må jo komme til sentrum en gang. Joda, der var det et skilt. Oseberg gravhauger, sto det. Jaja, der har man jo aldri vært, tenkte selsamme pasient, som jo nå strengt tatt ikke var pasient lenger, men likevel. Jaja, tenkte man, det kan jo være moro å se de gravhaugene en gang, og.  Men etter å ha kjørt langt og lenger enn langt, og det attpåtil sludda og var iskaldt, snudde man  plutselig bilen i et veikryss, og det var bare fint at det ikke kom noen andre der akkurat da.

Endelig kjørte man da inn i parkeringshuset på Farmannsstredet, etter å ha stukket sitt kort inn i en automat så en bom gikk opp. En fant snart ut at en ikke skulle ha noen verdens ting i byen lenger, bortsett fra en kopp kakao hos Jordbærpikene, og det var fordi det var et kvarter til butikkene åpna, heldigvis, så fikk en jo sjokoladedosa si. Så turen gikk snart ut til bilen igjen.  Etter at man behørig hadde stukket billetten og bankkortet ens inn i  en automat som sto der til sådant bruk, naturligvis. Koden var tastet, og man hadde fått beskjed om at man kunne ta ut kortet.

Så var det å åle seg  ut av parkeringshuset igjen, omtrent som i en spiral kjørte man, ja, det var nesten så en ble låghalt etterpå, til man kom til et svært skilt hvor det sto at bommen ville åpne seg automatisk. Det gjorde den ikke.  Så der sto man, etter hvert med en lang kø bak seg. Det gjorde ikke saken noe bedre at kroppen hadde begynt å reagere på kakaoen, og blodsukkeret var på vei ned til faretruende tilstander, og svettetendensen på vei opp. Heldigvis hadde man vært åndsnærværende nok til å svippe innom Menybutikken man hadde gått  forbi og kjøpt noen bananer, og disse redda nå den helsemessige situasjonen. Men den stengte bommen kunne de ikke gjøre noe med, naturligvis. Noen begynte å tute bak en, og man forsto jo snart, dummere er man dog ikke, at noe måtte skje, og det rimelig kjapt.  En naturlig løsning på problemet, og kanskje den eneste, tenkte man, ville jo være at man stakk inn den billetten en hadde fått da man kjørte opp, inn i sprekken på automaten.  Som tenkt, så gjort, men automaten spytta den bare hånlig ut igjen, og der sto man.

Men, aldri så gæernt at det ikke er godt for noe, for der kom det jammen meg en vakker, hyggelig, ung mann som ville hjelpe meg. Så fikk man da dosa si, der og.  Han spurte den gamle, gråhåra kjerringa i bilen om hun hadde en billett. Jada, sa kjerringa, her er den, og smilte velvillig til den kjekke, unge mannen.  ”Dette trur jeg er noe helt annet,” sa kjekkasen, og kjerringa falt litt i staver over hva det nå i all verden kunne være, og kikket litt grundigere på billetten. Der sto jammen navnet ens, og det var jo litt rart, men en kan jo aldri vite, med all denne dataen og alle disse dingsene som er overalt nå for tida. Så kjente man den igjen. Det var jo billetten en hadde fått i forrige uke da man var på venninnetur til Strømstad. Billetten til båten.

Heldigvis  fant man den andre billetten på setet, og ut kom man da til slutt. Og, uten å se for mye bakover, la man trøstig i vei mot E 18.

Nå hadde man da jammen fortjent en tur innom Gjennestad, tenkte selsamme kjerring.

Joda. Der var det helt hvitt. Inne, altså. For det er jo jul snart. Og det sludda og lå snø i kantene langs parkeringsplassen, og en merka at en begynte å nynne på en kjent melodi, og plutselig  befant man seg midt inne  i granskauen. Det vil si, blant alle plastjuletrærne inne på senteret. Og det var da man kjente igjen melodien. Man gikk der nynnende på  «Ja, vi elsker dette landet». 

Og det gjør vi jo.

Men det er ikke sikkert at man burde sendes ut i trafikken igjen.

Oktobersnø

Da jeg gikk en tur i dag

i en kald oktobervind

dalte det plutselig ned

et par-tre snøfnugg

foran ansiktet mitt

og jeg kjente hvordan

munnvikene mine

dro seg oppover

mot ørene

i en barnslig glede

skal jeg da aldri

bli voksen

og begynne å

gremme meg over

denne hersens

snøen?

Himmelporten

Det står skrevet: "Alt, hvad I har gjort imot en av mine minste små, har I gjort imot meg."

Jaja, Gud, her om dagen plukka jeg deg opp i en melkekartong og helte salt på deg. Sorry! Det er jammen ikke godt å vite hva en skal gjøre om en vil være med på bekjempelsen og ikke bare overlate alt til naboene. Men jeg håper det teller til min fordel at når katta har sitte og glodd på meg en stund, så stryker jeg den litt over ryggen og sier at den er mammas gullpus, enda jeg er allergisk.

"Dette skal I ikke ete!" står det også.

Nå  har ikke jeg satt meg grundig inn i hva vi ikke skal ete, selv om jeg mistenker svinepelsen, men jeg vet jo at vi eter både det ene og det andre. Elg, ku, okse, svin, kanin, noen, slange, krabbe, skjell, snegler(!), fisk, maur, ja, det er vel nesten ikke den ting vi ikke eter. Og er alle disse også en av hans minste små? Men hva med Peter og båten og garnet da, da? Han gjorde jo et kast som ikke ligna grisen. Og alle lamma de ofra? Og nå har jo noen kommet og sagt at plantene og kan tenke og føle. Hva da, da? Trærne ammer sin små, sier de. De som sier det, altså.

Det måtte være mennesker han mente. Og der er jeg i hvert fall innafor. Eller? Jeg har kjøpt ”Folk er folk”,  ja, opptil flere ganger har jeg kjøpt det, enda nå er de kjeltringer alle sammen, og ikke vet vi hvem som står bak, men de står nå der, og jeg er meg, så da så.

Imens toer jeg mine hender og spiser hva jeg vil og strør salt på flere av de minste små, forsvarsløse, uff, er det virkelig jeg som gjør det?

Kanskje jeg må slutte med det i hvert fall? 

Men åssen skal det gå med markens grøde da, da? Også nå som det har vært tørke og alt, det er jo nesten ingenting igjen av noen verdens ting, i hvert fall ikke plenene. Men de er jo ikke livsnødvendige, så de kan jo bare ligge der og brunes i sola, akkurat som oss. Og vann kan de jo ikke få, så mange restriksjoner som det er om dagen, det er bare så vidt vi rekker å vanne jordbæra før tida vi har fått tildelt er ute, og vi har jo fått tid fra åtte til elleve, og da må vi sitte oppe og vente og.

Så det er ikke så lett for oss. Hvis snilene skal regnes med.

Noen må lage spikrene

La oss ta for oss et byggverk, ja, la oss si en skole. Det skal bygges en ny skole. Hva må gjøres først?

Først må det bestemmes at det skal bygges en ny skole. Det er det politikerne som gjør.    De får saken tilsendt før evt. møte så de kan lese gjennom saken. Og da må noen sende det til dem.

Da har noen allerede vært på ferde og skrevet saken.  På en pc, antagelig. Som noen har designet, noen har programmert programmer inn i,  noen har satt sammen delene på den av materialer som noen andre har framstilt, og som noen har bestilt og noen andre har levert etter at de har vært oppbevart på et lager som noen kan bestille fra, kanskje via telefonen, som noen har designet og programmert programmer inn i, så noen kan bruke den til å bestille en pc fra et lager, som noen har bygget opp av materialer som noen har framstilt et annet sted, og som og har blitt bestilt, kanskje via en pc som noen har designet og kanskje er det et annet slag enn den som først ble bestilt, så den er laget et annet sted enn den første, og telefonen har blitt fraktet til en butikk som har blitt planlagt, designet, beregnet og tegnet, kanskje av en arkitekt, men noen har bestilt materialene som noen har framstilt i flere forskjellige fabrikker fordi det er mange slags materialer som skal til for å bygge en butikk, ja, kanskje et helt handelssenter, og noen har fraktet materialene dit og da må de ha en lastebil som noen har designet, tegnet, beregnet og noen andre har laget på en fabrikk, som har blitt bygget opp av materialer som noen har framstilt et annet sted, og som noen har fraktet dit med lastebilen, og da må noen ha bygget veier først, og da har noen beregnet, tegnet og designet veiene og tunellene som noen andre har sprengt ut og boret fram så noen kan danse i dem en gang før de blir åpnet og kanskje kommer samferdselsministeren og klipper snora, som noen har bundet opp og noen har kjøpt inn og noen har laget av materialer som noen har framstilt på en fabrikk som har blitt satt opp av materialer som…

Og så arkene, da. Som saken blir skrevet ut på, som politikerne skal lese gjennom. Først har noen hugget trær i en skog, noen har kommet og målt hvor mange kubikk de har hugget, noen har kanskje slått inn et merke i hver tømmerstokk før noen kommer og henter tømmeret med en tømmerbil, som noen har designet, beregnet og tegnet og som noen har bygget på en fabrikk, som noen har bestilt materialene til fra flere forskjellige fabrikker fordi det er mange slags materialer som skal til for å bygge en fabrikk, og noen må frakte materialene dit og da må de ha en lastebil som noen har planlagt, designet, beregnet og laget på en fabrikk, hvis det da ikke gikk an å bruke den samme lastebilen vi brukte tidligere, det hadde spart oss for masse arbeid, skjønner vi nå, og enda har vi ikke kommet til fabrikken hvor trærne blir levert og papiret blir  laget som vi får arkene fra, arkene som saken blir skrevet på, og som blir fraktet hjem til politikerne og lagt i postkassene deres, som er laget av materialer som noen andre har framstilt på en fabrikk som er bygget opp av materialer som…

Og enda er det langt fram til  vi kommer til skolen vi skulle bygge, men tenk om ingen laget spikre mer?

Ro, ro til måkeskjær.

I går opplevde vi noe vi aldri har opplevd før. Knut og jeg var ute og fiska makrell. Lufta var varm og god, måkene lå og duppa rundt båten, som seg hør og bør når de øyner en sjanse til å få seg noe lettvinn mat, vi hadde og tatt med litt mat, og kvelden var i det hele tatt helt perfekt. Fisk fikk vi og. 30 makreller i bøtta + den ene som fortellingen her skal handle om. Den skulle få se døden i hvitøyet på flere måter denne fine augustkvelden, stakkar.

Det hadde seg sånn, som det heter, at jeg skulle dra opp en fisk. Jeg hadde reist meg, som jeg pleier i sådanne stunder, og sikkert gaula litt og, og sto og dro inn snøret, som sto stramt nedi vannet og fòr litt hit og dit, som det pleier å gjøre når makrellen biter på.

Akkurat da jeg skulle vippe fisken over rekka, så jeg i øyekroken en bevegelse, og der kom det ei schvæær, frekk måke og nappa fisken til seg, det vil si, den prøvde å nappe den til seg. Men fisken hang jo der. I snøret.

I rein forskrekkels’ og for ikke å få alle krokene i fingrene, slapp jeg hele snøret og ropte ett eller annet til Knut, men han hadde fått napp og sto og dro, han og, så der var det ikke stort hjelp å få, sånn med en gang. Dessuten hadde han fått en krok i fingeren og sto der og blødde som en sil, så han var litt opptatt med sånt småtteri.

Etter ett sekunds betenkning, og etter å ha redda meg sjøl og mine hender, kom jeg jo til å tenke på måka. Tenk om den svelgja hele greiene! Jeg fikk tak i snøret igjen, oppafor krokene denne gangen, og jeg holdt!

Og jeg ropte til måka, på mange språk,  bare sånn i tilfelle, at den skulle slippe.  Men den bare stirret på meg med det ene øyet sitt og holdt, den og, og jeg fikk for alvor se hva et måkeblikk betyr. Dette, vet dere, som møter en når en er på vei ut et sted og har pynta seg og syns en er rimelig ok, og så får en se seg sjøl fra sida i et butikkvindu eller noe sånt.  Da får en lyst til å gå hjem igjen.

 Måka  dro den ene veien og jeg den andre, så snøret sto stramt imellom oss. Den skjønte jo ikke at den var i en livsfarlig situasjon. Men det forsto jeg. Dummere er jeg dog ikke. Så jeg begynte å planlegge dens endelikt. Hvis den svelgja kroken, altså. Jeg klarte bare ikke å se for meg hvordan vi skulle klare å slå i hjel ei svær måke. I hvert fall ikke uten å få mareritt i flere uker etterpå. Og det eneste brukelige våpenet vi hadde i båten, var en liten tollekniv. Hvilket betød at vi måtte jo ganske nære for å få utført vår udåd. Og det hadde nok ikke måka tillatt.

Dramaet fortsatte. Jeg holdt, måka holdt og snøret holdt. Heldigvis.

 Saken fikk en lykkelig utgang, som det og heter, da fisken slapp. Den skjønte vel at den lå relativt tynt an i utgangspunktet, og ville gjøre sitt til å redde situasjonen.

Det neste vi så, var halefinnene dens i gapet på måka, før de også forsvant ned i det store sluket.

Lykkelige satt vi der, i båten, og skjønte at vi alle var reddet, bortsett fra den stakkars fisken, da, men dens liv var jo allerede på vei til å bli over da den var så dum at den beit på den kroken.

Tenker ikke den gjør det mer.

Da vi kom hjem, sa Knut at dette burde vært filma. Men hvis en tenker på at lyden ville kommet med på filmen, er det kanskje like godt at det ikke blei det. Og da er det ikke måka jeg snakker om. Den holdt jo med nebbet, så derfra kom det ikke en lyd.

Og fingeren til Knut? Joda, den kom seg igjen, den og. Etter hvert.

Meningen med livet

Det hadde vært deilig

å vite at en ikke var

 ment til noe annet her i verden

enn å drive rundt

se på humlas naturstridige flukt

i hagen fra blomst til blomst

for å hente nektar til bolet sitt

høre på måkenes klaging over

båtene som ligger på svai

på fjorden og venter på

sine eiere

og på stærungenes kvitring

under taksteinene

når mamma eller pappa

kommer med en feit

mark eller ei flue

iaktta maurens evige

arbeid med å hente

en barnål eller

en mikroskopisk barkbit

hjem til tua

når jeg har tid til alt dette

betyr det vel at jeg ikke er

ment til noe annet her i verden

enn å drive rundt

Gjenvinning

Åssen kan det bli mer

av noe på jorda

når vi ikke får

tilført noe utenfra

det betyr vel at

når vi produserer noe

er det bare stoffer

som skifter form

og når det blir mer av en ting

blir det mindre av noe annet

det er noe som tappes

men tenk om det tar slutt

kanskje vi burde

bruke det om igjen

alt sammen

og ikke bare hive det

som om det ikke

er noe verdt?

To nye, rare dikt

Tid

Vi er så redde for å bli gamle

men tenk om vi ikke blir det

det vil alltid være nok av tid

det funker ikke sånn at min tid blir borte

en uke eller noe sånt før meg

det vil antagelig skje omtrent på likt

så det er nok av tid til alt

Våris

I dag gikk jeg tur igjen

og jeg hadde på meg de nye broddene

for ikke å skli og falle

og for å få valuta for pengene

passet jeg på å gå der det var glattest og mest is

og ikke på de deilige, myke, bare stedene der

vårsola har vært på ferde

Valsetakt

Kjærlighet fra gud går visst

i fire fjerdedelstakt

har jeg fått vite

rart at jeg gikk i to da

så er jeg  vel litt i utakt 

men jeg får være fornøyd

 så lenge jeg ikke valser 

rundt i tre fjerdedels

i denne sure vinden

som råder for tida

Tofjerdedelstakt

Gikk en tur i regnet i dag

det var deilig den ene veien

jeg snudde og plutselig var det nordavind fra alle kanter

spisse nåler av is traff meg i ansiktet

jeg oppdaga at jeg gikk og nynna inni meg

kjærlighet fra Gud

den passet til skrittene mine

så går den vel i tofjerdedelstakt den og.

Frøet

Fra blomen, mett av dage, fell det ,

frøet;

lite akta av menneska

som om dei ikkje kjenner til

at heile deira livskraft avhenger av det,

frøet

spirer

på lukke og fromme,

med ungdomens kraft

slår det røter der nede ein stad

i den mørke molda,

sender  ein stengel opp mot atmosfæra;

er heilt nødvendig for den nye blomen,

som atter ein gong kan sleppe nye frø mot jorda,

så syklusen kan vare og vare.

Været til sjøs

Doggerbanken, Frøyabanken, Haltenbanken, vest for Hebridene, Råkkål, frisk bris fra sydvest, normale forhold over malleolene. 

Som jeg har nevnt før, så er malleolene de klumpene som stikker ut på anklene akkurat der skøytene gnager. Eller gnog. Før. På meg gnager de ikke lenger. 

Ankelknokene, altså. Normale forhold over. Betyr det på alt over? For det  hadde jo neimen ikke vært så verst. Alt over malleolene er normalt. Men hva med det under, da? Ikke så normale de, kanskje? Føttene? Lilletåa er litt for lita, eller stortåa litt for stor? Eller omvendt? He?

Kunne han ikke like godt ha skrevet, legen: Hele mennesket er tilnærmet normalt? Men, neida, bare normal over malleolene.

Mulig det er jeg som misforstår litt her nå. Og det med vilje au.

Men over til værmeldingen igjen:

Frisk bris vest for Hebridene, orkan med storm i kastene over Malleolene. Og så dette Råkkål igjen, naturligvis. Råkkål, sa de. I radioen. Jeg skjønte aldri hva det var. Doggerbanken, ja vel, det var til å forstå, og vest for Hebridene. Men Råkkål? 

Nysgjerrigheten kjenner fremdeles ingen grenser, så jeg fikk endelig googla det. I dag. Rart ikke jeg har tenkt på det før, snartenkt som jeg er. Jeg skreiv Rockall, da, for å være sikker. Og jammen var det ikke ei bittelita øy mellom Storbritannia og Island. 350 kilometer vest for Ytre Hebridene. Så lita og ugjestmild at der har visst bare 20 mennesker satt sine føtter. Og enda krangler landa om hvem som skal eie den. Rett opp fra havet stiger den, 18 meter til toppen, og på toppen er det omtrent fire og en halv kvadratmeter å boltre seg på.  Men det de egentlig krangler om, landa, er hvem som skal ha rettighetene til havet rundt. Så da blir den viktig likevel, lille Råkkål, som vi hørte om i radioen, og som i hvert fall ikke jeg visste hva var, men som det ofte kunne storme rundt  på mange måter, skjønner vi jo nå.

Det var ei koselig tid, før. Før fjernsynet kom. Der satt vi foran radioen med strikketøyet i hine hårde dage og fikk tydeligvis  med oss både det ene og det andre, og særlig Gjermund Eggens bravader i VM i 1966. 

Da hoja til og med mamma.

Vi har dessverre ingen papirer på at stortåa og lilletåa er normale. Men ellers ser det ganske bra ut.

Så får det ikke hjelpe om det av og til kan komme en flau vind over malleolene.

Tilstedeværelse

Fordi en har vært så travelt med andre ting, og fordi en kanskje ikke er av de mest strukturerte her i verden, har tomatplantene ens fått seile sin egen sjø, eller, rettere, fått gro sin egen  vei. Innimellom potetgras og bønnestengler, som av mangel på lys og andre livsviktige elementer, hadde vært alt for veike for Jack, snodde de seg. Tomatplantene.

Etter en iherdig innsats fra husbonden og en annen en, dvs. meg, hadde bønnestenglene fått netting å klatre i og tomatplantene hadde fått hver sin stake å lene seg inntil, og var retta opp så godt det lot seg gjøre.

Svetten rant, og jeg begynte å tenke på om det kanskje gikk an å få seg en dukkert. Jeg  gikk mot huset og møtte husbonden på tunet, bærende på en dings. Som så ofte før, estimerte jeg ikke hans utallige gjørener og ladener,  hørte bare han nevnte noe om at han måtte til byen å bytte pakning på noe greier.

”Det var da voldsomt til mas, da!” tenkte jeg,  men ”vil du ikke heller bli med å ta en dukkert”, sa jeg, før jeg tusla inn, skifta til badetøy og jammen! Der var jeg i vannet!

Skyldfri, lett og glad rusla jeg oppover bakken igjen og gledet meg til en deilig dusj og en rolig stund under parasollen på terrassen.

Men… men… hvor i huleste var dusjslangen? Den var ikke der!

Et bilde demra for meg, av husbonden med en dings i handa.  

Jaja. Litt tilstedeværelse hadde gjort seg. Fra meg, altså.

Men en er vel ikke født i går og tørka på ovnen for ingenting.

Naturens kretsløp

Jeg husker da jeg oppdaga knea mine for første gang.  Så rare.  Det knoklete greiene som var der, midt på beinet. Og når jeg bøyde det, blei det enda rarere.

Men det er mye som er rart. 

Krokodilleegg, for eksempel. Når det klekker, så kommer det ut en krokodille, rett og slett.  

Å ska det værra te’?

Men de er vel en del av naturens kretsløp. Krokodillene. Der de ligger og vaker og venter på gnuene. Gnuene som absolutt skal over den elva der krokodillene ligger. Og som har bestemt seg for at de skal ned der elvebredden er brattest. Gnuer tumler, bein knekker. Og der ligger de. Krokodillene. Også så mange som de er! Så biter de seg fast i et bein og snurrer rundt sin egen akse i vannet og river av et stykke. Av et levende vesen. Det gjør de, beista!

Men de kan vel ikke noe for at de er skapt de heller, akkurat som oss.  De kommer jo plutselig bare ut av et egg. Som de ikke har skapt sjøl. Og der er elva og gnuene. Det er nesten rart de skjønner noe av det i det hele tatt, så mye rart som det er i verden nå til dags. 

Men tenk om jeg ikke hadde hatt de knea. Da hadde beinet vært strakt. Da hadde det ikke vært så lett å springe. Og da er det jo lett å tenke seg hvor en hadde vært i næringskjeden. Hvis det kom en krokodille. Når jeg måtte ned og opp de bratteste skrentene.

For ikke å snakke om albauen! Den bruker vi til mye, den!

Knekke en sjokoladeplate, for eksempel. Å føre bitene til munnen hadde vi jo ikke klart da.

Huttetu!

Landet vårt

 Jeg regner meg som rimelig tolerant. Joda. For meg kan du elske hvem du vil, kvinne eller mann, innenfor lovens grenser, riktignok, du kan be til hvem du vil, eller ingen i det hele tatt, du kan gå med skaut, turban eller lue, du kan være tykk eller tynn, du kan spise hva du vil, du kan være akademiker eller arbeider, du kan leve med den intelligensen du har, alle er like mye verdt, du kan kjøre Mercedes eller Lada. Du kan være fattig eller rik, du kan like vinter eller sommer, du kan trene eller være sofagris, du kan le eller gråte, du kan være rød eller blå, du kan bo i land eller by, du kan ha hvilken fobi du vil, du kan tro på skolemedisin eller noe alternativt, du kan være høy eller lav og du kan være gammel eller ung.

Alt dette kan du.

Bare du ikke hiver ut juletreet for tidlig.

For da er jeg redd landet de bygde, med Gerhardsen i spissen, kan rakne fullstendig.

TV-kveld

Det er underlig åssen ting kan være. Der har vi sitte hele kvelden, med strikketøyet foran tv’n, og venta på at det skal begynne. Det vi skal se på. ”Kampen om tungtvannet”,  ”Der som ingen skulle tru…”, Downton Abbey” osv. Det er ingen grenser for hva vi har venta på. Også så mye rart vi har sett på mens vi venta.

Og det er helt stille i stua.

Så begynner det.

Og det er da det blir aktivitet. Det er da vi plutselig finner ut at det er noe vi skulle hatt gjort. Vi må tisse, hente kaffe, ta en røyk, hente ved, fyre, hente mere  garn,  mate katta, skjære og smøre på ei brødskive, henge opp ei vask fordi det er noe som må være tørt til i morra, og imens begynner flya å kretse over Hardangervidda, en kysser en annen som han ikke burde gjort,  Thomas rekker å presse en eller annen som han har noe på, Oddgeir Bruaseth er langt inne i fortellingen om han som drar maten sin opp i taubane, og der flyr vi og legger  enda mer ved i ovnen for at det skal vare hele programmet, og  så setter vi oss ned, og så syns vi det hele virker så rotete, for det er noe vi ikke har fått med oss. 

Og da må vi spørre. 

Hva har skjedd? Hvem er det, da? Er det han som leder hele operasjonen? Har politiet henta Anna? Er det hun som har gjort det? Er det mora til tanta til fetteren til den og åffer fløtta de nå opp der når de ikke  måtte?

Det tar så lang tid å komme inn i handlingen i disse stykkene noen ganger, for ikke å snakke om den siste, den som begynte på søndag, den fra Svalbard. Hvem var det som var hvem, der’a? For det skjedde noe i begynnelsen der, mens vi  satt og tissa, som vi ikke fikk med oss.