Ny mobil?

 

Kanskje en egentlig sitter helt klin dement på et sykehjem og bare drømmer livet sitt? Det skulle tatt seg ut. Og så jeg som har vært i byen i dag og kjøpt meg ny telefon. Og skjønt at jeg ikke kan hverken gresk eller uzbekistansk eller hva for slags språk det var han brukte, han bak disken.  Bare det å spørre meg om hva slags abonnement jeg vil ha, kan være nok til at en del av hjernen kortslutter totalt. Eller kanskje den delen aldri har funka i det hele tatt. Kanskje det er et hull akkurat der. Ja, det er nok det det er. Et stort hull. Kanskje det blei sånn under fødselen eller den gangen jeg blei påkjørt av en bil fire år gammel. Og så jeg som har trodd at jeg kom helskinna fra det, til slutt, etter at beinet hadde grodd sammen igjen. Men det er vel ikke nok med et helt bein når hjernen ikke funker.

«Jeg kan vel ha det jeg har hatt?» sa jeg noe listig, om jeg så skal si det sjøl, så han skulle tro at jeg hadde bittelittegranne kunnskap. «Jeg hadde noe sånn derre familie-greier en gang,» fortsatte jeg og  smilte pent bak munnbindet.

Det var nesten så han også trakk på smilebåndet da han sa at det er det slutt på for lenge siden. Og det du har er noe av det dyreste du kan ha. Sa han.

«Men hvorfor har jeg det da, da?» spurte jeg.

«Du har nok vært ute for en god selger en gang.»

«Ja, hva syns du jeg skal ha, da?» spurte jeg, mens jeg tenkte at han nok var en like god selger med provisjonen på sin plass. Dummere er jeg ikke.

«Du trenger nok ikke så veldig mange G,» tror jeg det var han sa. «For du bruker nok ikke så mye når du ikke er hjemme.»

«Hva i svarte vet du om hvor mange G jeg bruker ute blant folk?» tenkte jeg, men jeg sa selvfølgelig ikke det. Jeg sa: «Nei, det gjør jeg sikkert ikke.»

«Da tar jeg det,» sa han og pekte på et ark, «da sparer du hundre kroner i måneden.» Han så lenge på meg. «Og det blir tolvhundre på et år.» Jada. Såpass skjønner jeg også. Det er ikke der det skorter.

«Jeg vil gjerne at du legger alt jeg har på den gamle telefonen inn på den nye,» sa jeg.

«Jada, det skal vi gjøre. Du kan bare bli med bort her.»

«Hva er googlepassordet ditt?» spurte de der. Og da datt jo klaffen helt ned i pannelappen eller hvor det nå er det sitter, det dingsefeltet av hjernen. Det som ikke jeg har. Og det var da jeg kjente åssen det må være å være dement og ikke forstå et ord av det som blir sagt til deg.  For da var hjernen ute på ville veier igjen.

«Vi kan resette passorda dine,» sa de. Så ordna det seg likevel.

Heldigvis var Knut med i butikken. For jeg fant ikke veien ut igjen aleine.

Så det kan godt hende jeg sitter på et hjem og bare drømmer alt sammen. Ikke si det til meg, for vanligvis har jeg det ganske moro. Bare ikke når jeg må gjøre noe med dingser.

Hva vil dagen bringe?

Så sitter jeg her, da, og lurer på hva jeg skal gjøre først i dag. Skal jeg gå ut og fylle jord i den nye undervanningskassa jeg har fått meg, og som jeg skal plante tre tomatplanter i og sette en stake i midten av som jeg kan binde dem fast til, eller skal jeg sette på en vaskemaskin, eller skal jeg skrive et dikt om kjøttmeisen?


Kjøttmeisen, som utrettelig og hele dagen flyr fram og tilbake mellom den røde fuglekassa vi har hengt opp og det gamle kirsebærtreet og mater unger eller bygger rede eller hva det nå er den gjør på denne tida. Det er ikke mye tid til hverken krangel eler paringslek nå, som ungene har kakket seg ut av eggene sine og ligger i en bunt nede på bunnen av kassa, antagelig. Det duver bare så vidt av hele haugen på en gang, som du kunne fått sett om du skulle være så heldig eller frekk, kanskje, ja, frekk ville du jammen meg vært, å få tatt en titt nedi der. Bare når de hører mamma eller pappa nærme seg med ei flue eller to i nebbet, strekker de på de fjærløse, magre halsene sine og skriker med alt for store nebb i de bittesmå skrottene, som bare ser ut til å bestå av skinn og bein, og som ville forsvunnet i handa di om du skulle få lov å ta i dem, noe du heldigvis ikke får. Så blir det puttet noe ned i halsen på dem som de bare kan ta ett lite svelg på, ingen tygging uten tenner, bare et stort gap og ett svelg. En eneste stor jafs, så er den flua borte, og mamma og pappa må ut og finne flere, hele tida. 

Lurer på om de små kreka der nede i kassa vet forskjell på dag og natt? Om disse to små, gule og svarte, som vi ikke enser så mye, fordi de er så alminnelige, kan slappe litt av da? Om natta? Sover de med hodet under den ene vinga, eller sittende på en grein i nærheten av det verdifulle innholdet av kassa, som for all del hverken ekorn eller skjære må få tak i? Eller ligger de sammen med ungene inne i kassa og varmer dem, som de gjorde med eggene før ungene kom? Jeg vet ikke, kanskje jeg kan google det, men jeg vet i hvert fall at de fortjener at alle ungene vokser opp til å bli like fine kjøttmeiser som de selv er, sånn som de holder på, og så håper jeg de kommer på fuglebrettet mitt til vinteren. For da er det jeg som skal mate dem.


Jaja. Jeg hadde mest lyst til å skrive et dikt om kjøttmeisen, men det ble ikke noe dikt, for det er så vanskelig å få det til å rime uten at det blir banalt.


Men så er det kanskje det jeg er, da? Banal?


Nei, nå går jeg inn og setter på en vaskemaskin. Etterpå går jeg ut og fyller jord i den undervanningskassa og planter de tomatene.


Så får jeg se om jeg finner en pinne jeg kan sette i midten, som jeg kan binde plantene til, etter som de vokser.


Men den pinnen må jammen meg være lang.

Forandringsvillig? Jeg?

Joda. I noen situasjoner. Men ikke i alle. Ikke når det gjelder alle heimens elektroniske dingser og duppeditter.

Der sitter en og betaler regningene sine på pc’n, som en jo har måttet tilegne seg kunnskap om, og det har jo gått sånn någenlunde greit. Og så oppdaterer de. Hvor trykker en da, da? Når knappen som en trykker på for å betale regningene var blå i går, og så er den grå i dag. Og står på et helt annet sted på skjermen. Det er ikke så lett for en gammel skrott, da. For ikke å snakke om hjernen, som også har blitt temmelig gammeldags innstilt etter hvert.

Og pc’n sjøl, da. Det kan hende en har trykket på oppdater en gang, fordi en nesten fikk en ordre om det, at en måtte gå over til Windows 10, istedenfor nr 1 eller hva det nå var en hadde. Hvem er det som vet hva en har, da? Ikke jeg, i hvert fall. Men, som nevnt, en kan ha kommet i skade for å trykke på knappen for å oppdatere, mest for ikke å virke gammeldags og utdatert, kanskje, og så har en glømt det dagen etterpå, og så skjønner en ikke bæret. Det er hakket før en løfter hele maskinen opp, røsker ut ledningene, går hardt ned trappa og ut av døra og ned bakken til sjøen og slenger den fossile, tunge dritten av en maskin langt utover havet. Men en kan jo besinne seg. Der er vi sterke. I besinnelsen. Som regel. Men ikke bestandig, naturligvis. Da ville en jo vært en underlig skrue. Men det blir med det verbale. Et primalskrik må til, og så får en heller ringe til sønnen sin å få greie på hva dette her er for noe, og så kommer han og sier at mamma, du har jo oppdatert.

Har jeg? Joda, det demrer noe greier for meg.

«Det er bra, det,» sier han videre. «Den versjonen du hadde var jo veldig gammel.»

Tenk om alle forandringer skulle gått så fort. Fra den ene dagen til den andre. Ta en sjøl, for eksempel. Tenk om de forandringene som har sèget sakte, men sikkert på over de siste førti åra skulle kommet over natta. Da hadde en jo fått sjokk når en så seg i speilet om morran. Ja, så ille ville det vært at en ikke hadde kjent det mennesket med de grå hårtustene som sto der og glodde forskrekka på en fra den andre sida. En kunne trodd at det var ens egen bestemor, som virkelig hadde vært på besøk fra nevnte side. Og da kan en jo bare forestille seg skriket.

For noen av oss er ikke bygget for raske forandringer.

Nei, sånne ting må gå sakte. Over år må det helst gå, skal vi bevare sinnets helse og vårt gode humør.

Men det er vel ikke så lett når det gjelder pc’er og mobiler, kanskje, at det skal gå like sakte som det går med oss. Men litt seinere kunne det ha gått. En ting av gangen. Med forklaring:

«Kjære kunde, i dag må du trykke på den grå knappen for å få betalt regningene dine. Den står litt lenger oppe på siden enn den blå du trykket på i går, og ser litt annerledes ut også, men lykke til. Vi kommer tilbake neste uke med en liten forandring til. Ring hvis det er noe du ikke forstår.» Hilsen Banken.

Sånn kunne det ha vært.

Men endelig har man da fått ordnet alt igjen, regningene blir betalt og telefonen funker med alt den skal funke med. En er såre fornøyd med tingenes tilstand, helt til neste gang pc’n finner det for godt å spørre igjen:

«Vil du oppdatere? Ja/nei.»

Trykk på NEI! Du trenger det helt sikkert ikke!

Selvdisiplin

Den første

 sjokoladen

etter en 

slankekur

smaker 

akkurat som

det den er

en klump

med kakao

fett og sukker

ikke god 

i det hele tatt

men jeg snakker

til meg sjøl

spis du vet

du liker den

sier jeg

jojo

 da så

Tenk om jeg hadde visst

Det er så mye 

jeg kunne visst 

hvis jeg hadde

visst at

jeg ikke visste det

det er så mye

 jeg ikke vet 

at jeg ikke vet

tenk om jeg

hadde visst

alt det 

jeg ikke vet at

jeg ikke vet

da hadde jeg

visst at jeg ikke

hadde visst det

og så hadde jeg 

kanskje visst det

en gang

og da kunne

jeg visst mye da

av det jeg ikke vet 

at jeg ikke vet

du verden