Snø på Lifjell?

Med fire unger i baksetet og den minste på fanget foran, en piperøykende pappa og en mamma med Blå strek, er det ikke så rart om det kunne bli noen tumulter og gå litt hett for seg i baksetet på en gammel, lyseblå Chewrolet uten sikkerhetsbelter.


Det var om å gjøre å ikke komme nær hverandre. Imaginære streker ble tegnet på setet. Men det var ikke fritt for at det var moro å sende en liten pekefinger over til den andres side, så det hersket til tider en aldri så liten amper stemning, som resulterte i at en ropte på mamma, enda hun satt rett foran oss og kunne overhøre alt. 


«Mamma, han peker på meg! Snakk til han!»


«Ne-ei!»

«Jo-o! Du hadde finger’n over streken!»


«Hvilken strek?»


«Mamma!»


Og sånn fortsatte det. Så det var ikke rart, da, at mamma, allerede ved Herrebrua, ropte tilbake:


«Hysj, ungær, så skal vi se om det er snø på Lifjell!»


Øynene ble store, der vi retta oss opp i setet og glodde ut av bilvinduene. Det var på ettersommeren, eller tidlig på høsten, må vite, og året var langt den gangen. Hæ? Snø nå?  Forskrekkelsen og spenningen varte ei lita stund, før diskusjonene i baksetet var i gang igjen. 

Vi skulle til Ulefoss til tante og onkel og høste frukt. De hadde èn unge og mange frukttrær, mens vi hadde fem unger og et bitte lite, nyplanta ett. Så da ga det seg jo sjøl åssen det måtte bli. 


O’lykke! Der var det bare å putte i seg så mye en kunne rekke av epler, pærer og plommer. Og hjemover var bilen fullastet med det samme, i store esker.


Ja, så mye plommer ble det fortært, og i rimelig raskt tempo uten mellomrom, må en vel innrømme, at det en gang ble bråttom for undertegnede.  Med det resultat at en ikke rakk det. Så, da sto en åtteåring helt fortvila på trammen mens det som var igjen av plommer rant ut av henne.


«Mamma! Kom!»


Heldigvis for meg var det ei kusine vi hadde der oppe, med en garderobe mye fullere enn jeg noen gang kunne tenke på, så det ordna seg kjapt.


Hjemover i bilen var vi så trøtte og utslitte og opptatt av å gnafse på hvert vårt eple at vi ikke orka å krangle, streken på setet var glømt og Lifjell fikk ligge der uten nevneverdige kommentarer.


Men noen ganger var det så langt til Ulefoss at vi måtte overnatte.


At det var fordi onkel hadde en aldri så liten dunk med plommevin i kjelleren, skjønte ikke jeg før jeg var godt voksen.


Men nå går jo jeg også for å være temmelig naiv.

Framoverlent? Igjen?

Så har en da vært noe framoverlent igjen. Ikke fordi en har vært til jobbintervju eller sånne forferdeligheter. Nei, det var fordi det er en bukkel på matta som ligger utafor Felleskjøpet. En som ikke syns så godt. Men, ikke nok med at en fòr inn gjennom døra med en knekk i ryggen som kunne gjort Ruud-guttene rangen stridig, nei, en hadde jo også vært hos legen og fått på seg en blodtrykksmåler som skulle sitte på i fireogtjue timer. Så akkurat idet jeg lente meg på den karusellgreia du må gjennom for å komme helt inn, peip det på armen og måleren blåste seg opp.

Hva nå? Skulle jeg stå stille mens den målte, eller skulle jeg gå innover i butikken?

Løsninga ga seg sjøl da det kom inn ei dame bak meg som ikke ville kommet så veldig mye lenger hvis jeg ikke hadde flytta meg. Glo på meg gjorde hun og, som om det var noe i veien med meg. Noe psykisk noe, sikkert. 

Så jeg tusla innover mens det strammet mer og mer rundt armen. Jeg ble engstelig for at apparatet skulle bli sprengt, og det var ikke vanskelig å kalkulere seg til at man ville bli satt på aller høyeste dose blodtrykksmedisin. Hvis det i det hele tatt fantes så høye doser.

Lurer du på dommen? Blodtrykket var ikke så verst. Da var det verre med Kongsbergknekken.

Forandringsvillig? Jeg?

Joda. I noen situasjoner. Men ikke i alle. Ikke når det gjelder alle heimens elektroniske dingser og duppeditter.

Der sitter en og betaler regningene sine på pc’n, som en jo har måttet tilegne seg kunnskap om, og det har jo gått sånn någenlunde greit. Og så oppdaterer de. Hvor trykker en da, da? Når knappen som en trykker på for å betale regningene var blå i går, og så er den grå i dag. Og står på et helt annet sted på skjermen. Det er ikke så lett for en gammel skrott, da. For ikke å snakke om hjernen, som også har blitt temmelig gammeldags innstilt etter hvert.

Og pc’n sjøl, da. Det kan hende en har trykket på oppdater en gang, fordi en nesten fikk en ordre om det, at en måtte gå over til Windows 10, istedenfor nr 1 eller hva det nå var en hadde. Hvem er det som vet hva en har, da? Ikke jeg, i hvert fall. Men, som nevnt, en kan ha kommet i skade for å trykke på knappen for å oppdatere, mest for ikke å virke gammeldags og utdatert, kanskje, og så har en glømt det dagen etterpå, og så skjønner en ikke bæret. Det er hakket før en løfter hele maskinen opp, røsker ut ledningene, går hardt ned trappa og ut av døra og ned bakken til sjøen og slenger den fossile, tunge dritten av en maskin langt utover havet. Men en kan jo besinne seg. Der er vi sterke. I besinnelsen. Som regel. Men ikke bestandig, naturligvis. Da ville en jo vært en underlig skrue. Men det blir med det verbale. Et primalskrik må til, og så får en heller ringe til sønnen sin å få greie på hva dette her er for noe, og så kommer han og sier at mamma, du har jo oppdatert.

Har jeg? Joda, det demrer noe greier for meg.

«Det er bra, det,» sier han videre. «Den versjonen du hadde var jo veldig gammel.»

Tenk om alle forandringer skulle gått så fort. Fra den ene dagen til den andre. Ta en sjøl, for eksempel. Tenk om de forandringene som har sèget sakte, men sikkert på over de siste førti åra skulle kommet over natta. Da hadde en jo fått sjokk når en så seg i speilet om morran. Ja, så ille ville det vært at en ikke hadde kjent det mennesket med de grå hårtustene som sto der og glodde forskrekka på en fra den andre sida. En kunne trodd at det var ens egen bestemor, som virkelig hadde vært på besøk fra nevnte side. Og da kan en jo bare forestille seg skriket.

For noen av oss er ikke bygget for raske forandringer.

Nei, sånne ting må gå sakte. Over år må det helst gå, skal vi bevare sinnets helse og vårt gode humør.

Men det er vel ikke så lett når det gjelder pc’er og mobiler, kanskje, at det skal gå like sakte som det går med oss. Men litt seinere kunne det ha gått. En ting av gangen. Med forklaring:

«Kjære kunde, i dag må du trykke på den grå knappen for å få betalt regningene dine. Den står litt lenger oppe på siden enn den blå du trykket på i går, og ser litt annerledes ut også, men lykke til. Vi kommer tilbake neste uke med en liten forandring til. Ring hvis det er noe du ikke forstår.» Hilsen Banken.

Sånn kunne det ha vært.

Men endelig har man da fått ordnet alt igjen, regningene blir betalt og telefonen funker med alt den skal funke med. En er såre fornøyd med tingenes tilstand, helt til neste gang pc’n finner det for godt å spørre igjen:

«Vil du oppdatere? Ja/nei.»

Trykk på NEI! Du trenger det helt sikkert ikke!

Knaggen

Jeg skulle

så gjerne 

hatt

en knagg

å henge

meg på

men der

henger jo

hatten

hvem er jeg

da da

når knaggen

er opptatt

Regnværspuss

Jeg lurer på

 hvor lenge

jeg må

sitte her

med 

kakaoen

min

og manne

meg opp

før jeg går ut

og pusser

vinduene

i regnvær

en dag

kanskje

skal se

jeg gjør det

en dag ja

manner meg

 opp

du verden