En følelse av jul

En blir så åpen nå i tida før jul. Åpen helt inn til hjerterota. Det er så mange blide ansikter, så mye glitter og stas, julesanger, julemarkeder,  teater og konserter, noen er sågar ungane mine og barnebarna med i, at hjertedøra slår seg opp på vidt gap. Aldri er vel tilværelsen så varm og menneskene så milde som nå.

Og sårbare. Noen. For det er når du åpner deg du stiller deg fram og viser hvem du er og hva du har med deg som ballast. Noen av oss har mer og tyngre ballast enn andre, og da er det kanskje ikke så lett å være glad når jula banker på. Jeg snakker ikke for meg selv, som har alle mine i behold og sånn noenlunde vett og forstand fremdeles, og mange å feire jula med.  Ja, når moder tenner alle lys, sitter jeg trygt og godt sammen med folka mine og kan fråtse i den beste julematen, pakke opp gaver, se barnebarnas fryd og takke nissen pent for gaven fra Nordpolen. Jeg kan være med i ringen rundt treet og synge alle de gamle julesangene og noen nye.

Nei, jeg snakker om alle de som ikke har det sånn som jeg har det. De er det faktisk mange av der ute. Det er så mange at jeg ønsker meg  ei geit til jul. Eller noen høner eller et blad fra noen som fryser og er sultne.

For et par år siden gikk jeg, sammen med barnebarnet mitt, som da var seks, forbi en tigger på gaten. En som solgte et blad. Kristin var raskt på vei bort til han og i ferd med å åpne den lille veska hun hadde med seg. Mormor ilte selvfølgelig til, og fikk kjøpt et blad. Folk er folk.

 «Du skjønner det, mormor, at vi må gi penger til den mannen, så han og får seg noe mat. Jeg har jo så mange,»  sa Kristin. Så klappet hun på veska si som hang på siden av kroppen, og gikk besluttsomt  og selvsikkert videre.

Så kan en si hva man vil om disse tiggerne. De har schvære biler og bor på hotell og har mobiltelefoner, ja, de er et syndikat av lurendreiere, visst. 

Tenk om de ikke er det.

Dessuten: Å gi gjør ikke bare noe med den som får. Det gjør også noe med den som gir.

Bonde i byen

Det å dra på mammografi i Tønsberg er ikke bare, bare. Det kan avstedkomme både det ene og det andre.

Vel inne, la man lydig og forsiktig sine noe  tilårskomne attributter inn i en dertil egnet maskin, som sporenstreks begynte å klemme inn både her og der. I alle vinkler ble det klemt, og så hardt ble det trykket at det plutselig gikk over til diare hos pasienten. I de påfølgende tumulter, og på grunn av en ganske forståelig fart, klarte man å rote seg inn på et handicaptoalett, enda døra med dama med skjørt var rett ved siden av.

Til slutt gikk man likevel, skyldfri, glad og nynnende ut til bilen igjen. 

Men akk, hvor lenge var Eva i paradis?

 Man hadde jo tenkt seg, når man først var på de kanter, en tur til sentrum og Farmansstredet.  Så skulle det vise seg at man hadde tatt til høyre en gang for mye. Men, pytt, tenkte man, alle veier fører jo til Rom, så man må jo komme til sentrum en gang. Joda, der var det et skilt. Oseberg gravhauger, sto det. Jaja, der har man jo aldri vært, tenkte selsamme pasient, som jo nå strengt tatt ikke var pasient lenger, men likevel. Jaja, tenkte man, det kan jo være moro å se de gravhaugene en gang, og.  Men etter å ha kjørt langt og lenger enn langt, og det attpåtil sludda og var iskaldt, snudde man  plutselig bilen i et veikryss, og det var bare fint at det ikke kom noen andre der akkurat da.

Endelig kjørte man da inn i parkeringshuset på Farmannsstredet, etter å ha stukket sitt kort inn i en automat så en bom gikk opp. En fant snart ut at en ikke skulle ha noen verdens ting i byen lenger, bortsett fra en kopp kakao hos Jordbærpikene, og det var fordi det var et kvarter til butikkene åpna, heldigvis, så fikk en jo sjokoladedosa si. Så turen gikk snart ut til bilen igjen.  Etter at man behørig hadde stukket billetten og bankkortet ens inn i  en automat som sto der til sådant bruk, naturligvis. Koden var tastet, og man hadde fått beskjed om at man kunne ta ut kortet.

Så var det å åle seg  ut av parkeringshuset igjen, omtrent som i en spiral kjørte man, ja, det var nesten så en ble låghalt etterpå, til man kom til et svært skilt hvor det sto at bommen ville åpne seg automatisk. Det gjorde den ikke.  Så der sto man, etter hvert med en lang kø bak seg. Det gjorde ikke saken noe bedre at kroppen hadde begynt å reagere på kakaoen, og blodsukkeret var på vei ned til faretruende tilstander, og svettetendensen på vei opp. Heldigvis hadde man vært åndsnærværende nok til å svippe innom Menybutikken man hadde gått  forbi og kjøpt noen bananer, og disse redda nå den helsemessige situasjonen. Men den stengte bommen kunne de ikke gjøre noe med, naturligvis. Noen begynte å tute bak en, og man forsto jo snart, dummere er man dog ikke, at noe måtte skje, og det rimelig kjapt.  En naturlig løsning på problemet, og kanskje den eneste, tenkte man, ville jo være at man stakk inn den billetten en hadde fått da man kjørte opp, inn i sprekken på automaten.  Som tenkt, så gjort, men automaten spytta den bare hånlig ut igjen, og der sto man.

Men, aldri så gæernt at det ikke er godt for noe, for der kom det jammen meg en vakker, hyggelig, ung mann som ville hjelpe meg. Så fikk man da dosa si, der og.  Han spurte den gamle, gråhåra kjerringa i bilen om hun hadde en billett. Jada, sa kjerringa, her er den, og smilte velvillig til den kjekke, unge mannen.  ”Dette trur jeg er noe helt annet,” sa kjekkasen, og kjerringa falt litt i staver over hva det nå i all verden kunne være, og kikket litt grundigere på billetten. Der sto jammen navnet ens, og det var jo litt rart, men en kan jo aldri vite, med all denne dataen og alle disse dingsene som er overalt nå for tida. Så kjente man den igjen. Det var jo billetten en hadde fått i forrige uke da man var på venninnetur til Strømstad. Billetten til båten.

Heldigvis  fant man den andre billetten på setet, og ut kom man da til slutt. Og, uten å se for mye bakover, la man trøstig i vei mot E 18.

Nå hadde man da jammen fortjent en tur innom Gjennestad, tenkte selsamme kjerring.

Joda. Der var det helt hvitt. Inne, altså. For det er jo jul snart. Og det sludda og lå snø i kantene langs parkeringsplassen, og en merka at en begynte å nynne på en kjent melodi, og plutselig  befant man seg midt inne  i granskauen. Det vil si, blant alle plastjuletrærne inne på senteret. Og det var da man kjente igjen melodien. Man gikk der nynnende på  «Ja, vi elsker dette landet». 

Og det gjør vi jo.

Men det er ikke sikkert at man burde sendes ut i trafikken igjen.