Ro, ro til måkeskjær.

I går opplevde vi noe vi aldri har opplevd før. Knut og jeg var ute og fiska makrell. Lufta var varm og god, måkene lå og duppa rundt båten, som seg hør og bør når de øyner en sjanse til å få seg noe lettvinn mat, vi hadde og tatt med litt mat, og kvelden var i det hele tatt helt perfekt. Fisk fikk vi og. 30 makreller i bøtta + den ene som fortellingen her skal handle om. Den skulle få se døden i hvitøyet på flere måter denne fine augustkvelden, stakkar.

Det hadde seg sånn, som det heter, at jeg skulle dra opp en fisk. Jeg hadde reist meg, som jeg pleier i sådanne stunder, og sikkert gaula litt og, og sto og dro inn snøret, som sto stramt nedi vannet og fòr litt hit og dit, som det pleier å gjøre når makrellen biter på.

Akkurat da jeg skulle vippe fisken over rekka, så jeg i øyekroken en bevegelse, og der kom det ei schvæær, frekk måke og nappa fisken til seg, det vil si, den prøvde å nappe den til seg. Men fisken hang jo der. I snøret.

I rein forskrekkels’ og for ikke å få alle krokene i fingrene, slapp jeg hele snøret og ropte ett eller annet til Knut, men han hadde fått napp og sto og dro, han og, så der var det ikke stort hjelp å få, sånn med en gang. Dessuten hadde han fått en krok i fingeren og sto der og blødde som en sil, så han var litt opptatt med sånt småtteri.

Etter ett sekunds betenkning, og etter å ha redda meg sjøl og mine hender, kom jeg jo til å tenke på måka. Tenk om den svelgja hele greiene! Jeg fikk tak i snøret igjen, oppafor krokene denne gangen, og jeg holdt!

Og jeg ropte til måka, på mange språk,  bare sånn i tilfelle, at den skulle slippe.  Men den bare stirret på meg med det ene øyet sitt og holdt, den og, og jeg fikk for alvor se hva et måkeblikk betyr. Dette, vet dere, som møter en når en er på vei ut et sted og har pynta seg og syns en er rimelig ok, og så får en se seg sjøl fra sida i et butikkvindu eller noe sånt.  Da får en lyst til å gå hjem igjen.

 Måka  dro den ene veien og jeg den andre, så snøret sto stramt imellom oss. Den skjønte jo ikke at den var i en livsfarlig situasjon. Men det forsto jeg. Dummere er jeg dog ikke. Så jeg begynte å planlegge dens endelikt. Hvis den svelgja kroken, altså. Jeg klarte bare ikke å se for meg hvordan vi skulle klare å slå i hjel ei svær måke. I hvert fall ikke uten å få mareritt i flere uker etterpå. Og det eneste brukelige våpenet vi hadde i båten, var en liten tollekniv. Hvilket betød at vi måtte jo ganske nære for å få utført vår udåd. Og det hadde nok ikke måka tillatt.

Dramaet fortsatte. Jeg holdt, måka holdt og snøret holdt. Heldigvis.

 Saken fikk en lykkelig utgang, som det og heter, da fisken slapp. Den skjønte vel at den lå relativt tynt an i utgangspunktet, og ville gjøre sitt til å redde situasjonen.

Det neste vi så, var halefinnene dens i gapet på måka, før de også forsvant ned i det store sluket.

Lykkelige satt vi der, i båten, og skjønte at vi alle var reddet, bortsett fra den stakkars fisken, da, men dens liv var jo allerede på vei til å bli over da den var så dum at den beit på den kroken.

Tenker ikke den gjør det mer.

Da vi kom hjem, sa Knut at dette burde vært filma. Men hvis en tenker på at lyden ville kommet med på filmen, er det kanskje like godt at det ikke blei det. Og da er det ikke måka jeg snakker om. Den holdt jo med nebbet, så derfra kom det ikke en lyd.

Og fingeren til Knut? Joda, den kom seg igjen, den og. Etter hvert.

Meningen med livet

Det hadde vært deilig

å vite at en ikke var

 ment til noe annet her i verden

enn å drive rundt

se på humlas naturstridige flukt

i hagen fra blomst til blomst

for å hente nektar til bolet sitt

høre på måkenes klaging over

båtene som ligger på svai

på fjorden og venter på

sine eiere

og på stærungenes kvitring

under taksteinene

når mamma eller pappa

kommer med en feit

mark eller ei flue

iaktta maurens evige

arbeid med å hente

en barnål eller

en mikroskopisk barkbit

hjem til tua

når jeg har tid til alt dette

betyr det vel at jeg ikke er

ment til noe annet her i verden

enn å drive rundt

En alen og en stråhatt til besvær

Engelsk cottage garden. Koselig? Jeg drømmer og drømmer, og ser meg sjøl vandrende rundt i en sånn. Jeg napper litt her og litt der, spiser fra hånd til munn, kan det bli mer kortreist, alt er  økologisk, rosene flommer over meg, det er benker både her og der som en kan sitte på og nyte,  hagen steller seg sjøl, det er limonade i fine glassmugger på alle bord, blir det regn, går jeg inn i lysthuset, setter meg ned med en bok og slenger et hjemmehekla pledd over meg, duften av ozon omgir  meg,  kronblader fra roser og frukttrær strøs utover bakken, det er før datatiden, mobiltelefon finnes ikke, hvis jeg vil skrive må jeg gjøre det i en av meg nøye utvalgt skrivebok som ligger i lysthuset, eller kanskje på  et gammelt pergament, til og med,  og der sitter jeg og dypper fjærpennen oppi blekkhuset og  jeg kan tegne og, plutselig. Ja, det er nesten så det blei meg som har gitt ut ”Naturdagbok av engelsk dame” eller hva den heter og der kommer det en sommerfugl og fuglene bygger reir i alle trærne rundt meg. 

Og kvitrer i vilden sky.

Men det er en hake ved det.  Jeg må ha stråhatt.

Og det er her problemet ligger.  Når en er så lavpanna som jeg er. Også så  butt og lav over bakken i tillegg. For når jeg drømmer, er jeg jo så  høy og slank, at det med stråhatt jo er helt på sin plass. Men i virkeligheten? 

Slank er jo for så vidt innenfor mulighetenes grenser. Hadde det bare ikke vært for alt det sukkeret.  Men høy? Nei, miraklenes tid er antagelig forbi, og ingen kan, som kjent, legge en alen til sin lengde. Nå hadde jeg ikke trengt en hel alen,  for det må jo være minst en halvmeter, siden nyfødte er ca halvmeteren og de små som ere en nasjon, de med,  er en alen lange.

Ja, hvor lang er egentlig en alen?

I et leksikon finner vi (rød tekst):

”Beslektet med ord i mange indoeuropeiske språk med betydning 'albu, underarm'. ”

Javel. En underarm, altså. Så det blir mer på den lange enn på den stutte, da. Hvis jeg kommer inn i en butikk og sier jeg skal ha en alen skråtobakk(1), for eksempel, hvilket kanskje ble litt mye på en gang, men, skitt au, hva gjør en ikke for både det ene og det andre her i verden. Da ville det altså avhenge av mannen. Han bak disken. En liten og stutt en ville gitt meg mindre enn en lang.

”eldre lengdeenhet av varierende lengde, vanligvis mellom 45 og 65 cm og delt i 18, 20 eller 24 tommer.”

Der ser vi igjen. En tomme var nok ikke en tomme den gangen. Klart en ville gå til den største ekspeditøren.



”I Norge brukte man i middelalderen enten alen-stikke (ca. 55 cm) eller tommel-alen (18 tommer, ca. 47 cm). Fra 1541 ble sjællandsk alen (ca. 63 cm) påbudt som lengdeenhet ved handel og vandel i Danmark og Norge. Den ble i 1683 fastsatt som to rhinlandske fot (62,8 cm), og dermed fastlagt i forhold til en tysk lengdeenhet. Norsk alen, fastsatt ved lov av 1824, var delt i 2 fot à 12 tommer à 12 linjer – den var 62,75 cm.” 

Så greit, da, for mannen i butikken. Særlig hvis det er kø ved skråtobakken. En skulle kanskje ha to rhinlandske fot tobakk, en annen en sjællandsk alen, for ikke å snakke om han som ville ha en norsk alen. Sånt kunne det fort bli tumulter av. Både foran og bak disken.


”I Bibelen brukes alen i Det gamle testamente om en babylonsk alen (ca. 50 cm), og i Det nye testamente om en latinsk alen (ca. 45 cm). Den britiske ell er 114 cm, mens den britiske cubit (lik 18 tommer) tilsvarer en gammel (latinsk) alen.”

Da kunne det jo lønt seg å gå inn i butikken og sagt at jeg skal få en britisk ell skråtobakk. Og da kunne det jo vært hvem som helst som sto der. Bak disken. Kanskje den lange hadde en liten hvilepause, hva vet vel vi, som står der og bare skal ha skråtobakk, hvilket jo heller ikke er videre sannsynlig, eller kanskje er det den stutte mannens tur til å ta seg en pust på en melsekk i bakrommet. Sånt kan en aldri vite.

”Ved innføring av meteren i 1875, ble metrisk alen satt lik 60 cm for bruk som vedmål.”

Takk for meterstokken! Så får de som ordner med veden gjøre som de vil.

Ja, så vet vi hva en alen er, som vi ikke kan legge til vår lengde.
Nå er det vel ikke så mange av oss som ønsker en hel alen, heller, det hadde vel vært i overkant. Da kunne en jo fort raga 2,20 over bakken. Men da kunne en jo hatt den hatten en hadde hatt, så hadde en hatt hatt.
Men et par-tre tommer kunne vært noe, ja, det hadde egentlig holdt  om jeg hadde blitt såpass at  det hadde kommet noe luft mellom bakken og stråhatten.

Nå skal en vel ikke underslå at det har hendt en har fått så hatten passer, men ikke ofte nok, tydeligvis. 

 Når en får på seg hatt er det  fort å begynne å snakke svensk. Som  de små raringene i ”Ronja Røverdatter”, som fløy rundt og spurte varfør det blev kvelden. Og, siden en ikke så noe,  hadde en kanskje forvilla seg ned til strandsonen og inn i sivet, så det hadde rasla i takrørbeltet når du gikk  forbi. 

Eller en  hadde sett ut som pinnsvinet i ”Det suser i sivet”, eller kanskje heller moldvarpen, blind som den jo er. Og så hadde en vandra rundt  der nede i takrørbeltet og  snakka nynorsk. 

Og det hadde jo for så vidt vært greit, hvis en bare hadde finne hjem igjen.

Men hvordan visste de at en alenstikke var 55 cm og at en tommelalen var 18 tommer og 47 cm hvis ikke meterstokken var funnet opp enda? Og fikk de kjøpt en alenstikke i butikken? Hvor lang blei den da, da, hvis det avhang av lengden på underarmen til ekspeditøren?

Fotnoter:

1.    Her var det ikke snakk om  løs tobakk. Her  går jeg ut fra at skråtobakken kom i metervis, dvs. alenvis, omtrent som en rull lakris. Egentlig kunne jeg jo isteden kjøpt et tau, så ville det vært lettere å forstå, kanskje, men hvem trenger en taustump på en alen?

GOD JUL!

Tida flyr. Her en dag på seinsommeren kom jeg til meg sjøl ved at en kjøttmeis knatta  på ruta mi og gaula: ”Hvor blir det av meisebollene? Ut med neket!” Og jeg som har flydd rundt i t-skjorta og lurt på hva slags løker jeg skulle plante i år. Løk må være løk. Fram med nek og krumkakejern!

Den blå timen kommer tidlig nå. Og plutselig er det mørkt. Og da er det ikke mye en rekker. For en kan ikke gjøre det samme etter den blå timen, som føre. Det er jo noe alle vet.

        

Nå skal jeg ikke plage dere med hvem som har begynt å hoppe stille lengde siden sist, eller begynt å samle på fyrstikkesker eller bruskorker eller andre halsbrekkende aktiviteter.  Jeg vil bare nevne at prosjektene står i kø her. Inne i hodet mitt, altså. Det er reint så jeg slurer på raggsokkene i rein iver etter å ta fatt.  

”Nå har vi vaska gølvet og vi har børi ved…” Lurer på åssen den sangen oppsto. Det var vel Alf Prøysen som mintes barndommen. Det er for eksempel lett å se for seg at mora er rimelig julestressa og har en masse igjen å gjøre før det kan bli jul. Ungene maser og skriker, kanskje. ”Sett dekk og sjå om dekk ser julestjerna!” hoier hun kanskje. ”Å er’n hen, mor?” ”Den plar komma over huset hennes jordmor-Matja. Rugg på vogga der, du, Alf, og sjå om du ser’a!” Så forteller mora kanskje historien om julestjerna mens hun stresser med å få sprø svor, for det er det jula egentlig handler om, mens lille Alf sitter på krakken ved vinduet og stirrer på et punkt over huset til naboen og samtidig holder lillebroren rolig ved å rugge på vogga. ”Der syns je je kain se’a, mor!”  roper han kanskje og lille Alf ble til store Alf Prøysen, og husker bare det som var koselig, han, som andre, deriblant den dagen det lukta ribbe og surkål og han fikk høre historien om julestjerna for første gang.

Men førjulstida handler ikke bare om vasking, baking og handling. Det handler også om arbeidsfordeling i hjemmet.   En kan, for eksempel,  se for seg en scene fra steinalderen: ”Gidder du å sope hella i kveld?”  ”Hvor er limen?” ”Den står i roa og spriker med kloa.” Sånn kunne det ha foregått. I harmoniske og rolige former.  Men det kunne også vært slengt ut, i en noe spissere tone: ”Som den alltid har gjort! Men du er kanskje ny her?” Legg merke til hvordan noen få, enkle ord snur stemningen helt.

Jeg sitter her og prøver å finne ut om det har skjedd noe det siste året. Ja, det er nok ikke det at ikke det har skjedd noe. Det er bare det at hukommelsen ikke er som den var, så en vet ikke rektig. Jeg åpner ovnsdøra og legger inn en kubbe. Så lukker jeg opp vinduet og snuser inn lukta av vedfyring og tørrklake. Deilig! En får ikke mer moro enn en lager sjøl.

Og her sitter jeg og skal skrive julebrev, uti de små timer.  Jeg tar meg en kokosbolle først, for å få inspirasjon.

Vi må være glade for at vi er sånn noenlunde friske til jul. Det er mye en kunne hatt. Eksem i øregangene, for eksempel. Tenk deg at du har skifta på sengene til jul, og har kveila beinhaugen i velduftende, reint sengetøy. Hovmester’n er unnagjort, og du har full kontroll på ribba og riskremen.  Og enda så gammel du er, er det ikke fritt for at tankene streifer pakkehaugen  som ligger under treet og venter. Du riktig kroer deg, der du ligger. Så begynner du å klø i snilehuset.  

Nei, livet er neimen ikke verst. Det er så mye å være takknemlig for. Ikke måker jeg snø, for det er det den med størst fart  som gjør her hos oss,  men bare når det er snø, naturligvis, så han har jo gode dager nå for tida. Ikke er jeg av de som levde i huler for lenge siden,  og som ble handtupla av en hårete mann med klubbe, heller ikke er jeg  av de som må sende mannen sin utpå i all slags vær, både til det ene og det andre blir han sendt,  og så måtte jeg ha sittet hjemme med tolv  unger og spunnet og hekla og strikka og gravd poteter og tatt på meg skautet og gått ut på odden og speida  og rodd heimsjyen med den eldste, for å få noe å putte i alle munnene. Og da hadde det nok ikke vært lenge før en hadde ligge der, under dyna, og harka og gispa, med terpentinklut på ryggen.

Nei, jeg bor ikke i Nord-Norge engang. Selv om jeg nok bor ganske nord i forhold til de som bor i sør, det har jeg jo sett på fjernsynet. Det ser reint ut som i Alaska på det verste, og her bor jeg. Jeg har bare ikke skjønt at vi bor sånn, vi og. Ikke før jeg så det på TV. Det er så jeg grøsser, der jeg sitter og ser, så langt nord ser det ut.

Lurer på om jeg skal ta meg en kokosbolle til?  Det er midt på natta. Det lyser hos nabo’n. Så sitter han vel og skriver julebrev, han og. Lurer på om han nevner meg. Det er ikke det, det er vel ikke stort å nevne, men det er rart med det. Vi er jo naboer.

Jeg tok ikke den kokosbollen. Det får være grenser. Det er ingen grunn til å bli feitere enn en er. Bare fordi jeg sitter her alene om natta og skriver,  og det er mørkt ute og ingen julesnø daler stille.

Deilig er jorden?  Nei, det er nok ikke så deilig overalt på denne vår jord, som her.  Mye kunne beas om. Noen ord blir til inni meg: ”Kjære Gud, pass på familien min. På forhånd takk!  Amen.” Bedre er jeg ikke.

Nå er det vel på tide å kveile legemet under dyna. Det skal bli godt. En har så lett for å tru at en er verdens navle. Men det er nå engang sånn at sentrum av verden er inne i en.

Til slutt vil jeg hilse til alle, både familie og venner, ved å sitere Alf Prøysen:

                             ....ingen vil vel ramle hvis de ikke må!...

La oss huske på det, da trur jeg verden kan bli et godt sted for oss alle. Vi har jo ikke noe annet sted å gjøre av oss, noen!

STRANDTULLA ØNSKER ALLE EN SUPER JUL!

Uhyret fra høyre

 Den ting er ikke laga, som en ikke kan engasjere seg med.   Fuglebrettet, for eksempel, og de som inntar sine måltider der, blafrende og hutrende gjennom vinterens sno og blåst. Jeg har telt til 21 forskjellige, hvis jeg regner med kråke og skjære. Og det må man jo, skal en få mange.   Det kan gå ganske dramatisk for seg på fuglebrettet om dagen. Særlig hvis en ser på med kikkert. Da kan en sitte der og betrakte alle småfuglene med alle sine flotte farger som svinser rundt og napper litt her og litt der. Og så kommer det plutselig et uhyre inn fra høyre. Det er reint så en skvetter. Og så viser det seg , når en får tatt bort kikkerten, at det bare er ei skjære.

Sånn kan en holde på. 

Og vi må snakke litt hardt til katta, som sitter der i vinduet og sikler: ”Ikke prøv deg,” sier vi, og tenker på all fuglematen vi har vært på Felleskjøpet og hamstra inn, og som skal bidra til å gi oss mye glede og dramatikk i de lange, kalde vinterdagene.

 

Og da kan den stakkars katta bli helt grønn i øynene av misunnelse, og jeg har leka meg litt med Picasa igjen. En får ikke mer moro enn den en lager sjøl.