Snerk

det lå en snerk på

kakaoen min

den var

formet som

et hjerte

var det en

hjertesnerk

eller var det

 et snerkhjerte?

Bonde i byen for andre gang

«Åssen vil du ha det?» sa frisøren.

«Vet ikke,» sa jeg.

«Jeg klipper bort det som er problemet, så bare det vakre blir igjen,» sa hun.

I rein skrekk for å forsvinne fra jordas overflate, klamra jeg meg fast til stolen, mens hun svingte saksa faretruende over hodet mitt.

Men, til slutt sto jeg, omtrent som før, ute på gata igjen, og satte kursen mot butikken med de korte buksene. For det er en butikk der, hvor jeg kan få kjøpt bukser som passer til en sånn skrott som jeg har. Uten at jeg må klippe av beina, og få dårlig samvittighet, fordi jeg ikke syr sofaputer av bitene.

Heldigvis, er det bare ett speil der, som viser deg bare fra en side.

Framafra.

Ikke som sist jeg var i storbyen.

Som vanlig, traska jeg, på vilske, rundt omkring, og håpet på å gå rett på en butikk jeg lenge hadde hatt lyst til å komme til.

Og, jammen! Der var den! Optimismen ville ingen ende ta, da jeg gikk inn for å prøve om jeg kunne finne noen av de fine, fargerike plagga jeg hadde sett i den fine brosjyra jeg hadde fått i posten.

Joda.

Men på meg.

Jeg prøvde et par telt, pluss at jeg fikk se meg sjøl fra alle vinkler inne på prøverommet. Den ørlille selvtilliten, som var blitt meg til del på grunn av min orienteringsevne, rant av meg, som vannet preller av på den berømte gåsa.

På hjemveien tenkte jeg at jeg ville feire at jeg hadde spart de pengene, så jeg betalte for comfort på toget, og fikk en polett, som jeg putta i drikkeautomaten.

Det var bare det at jeg glømte å sette et krus under.

Det er ikke så lett å sitte aleine på et tog når du blir så lattermild. Men, jeg tok fram mobilen og surfa litt rundt, mens jeg satt og lurte på om jeg skulle legge meg i stabilt sideleie.

For da er det ikke så mye som kan skje.

Ord

Det finnes så mange ord

mange vakre noen stygge

enkelte nøytrale

noen malende et fint landskap

det er så mye som

kan skapes med ord

det slakkeste ordet jeg vet om er

he?

ikke fordi ordet i seg sjøl

er så spesielt

men det er plasseringa av det

for det kommer som regel

etter at jeg har sagt en fin dyp

 og meningsfylt setning

kanskje litt lang til og med

og så har jeg tatt

en stor bit av maten

og sitter der dum

og tygger

og tror jeg skal få

et meningsfylt og dypt svar.

Egget

I dag fikk jeg et egg

som var likt i begge ender

ikke antydning til spiss

hverken her eller der

å vekken ende skulle jeg

kutte i da da

men etter å ha snudd og vendt

på det noen ganger

klarte jeg å ta et valg

så nå er det historie

egget

Stå fram med deg!

Kanskje er du glad

 kanskje er du trist

kanskje er du litt av hvert

og innimellom er du sint og

noen ganger snill

 og alt det der er deg

med dine laster og styrker og mangler 

står du der

med et hår som kanskje er mørkt

 lyst eller rødt eller hvitt 

eller kanskje har du ikke

i det hele tatt

og fordi du ler når du gråter

 gråter du når du ler 

og du er tynn eller tykk

høy eller lav

sosial eller sjenert

er du og noen ganger

begge deler 

går an å være

og du er kanskje flink

og litt dum

og det er mye du ikke kan

men noe

og du må gå ut i verden med alt ditt

og med den du er

du er vakker

vet du det?

Ut av kroppen-opplevelse?

Noen ganger

når du kjører bil

er du plutselig

på et annet sted

enn der du er

etterpå vet du ikke

at du har vært

der du vet

du har vært

for du så det ikke

men du så et

annet sted

da kan det ikke

ha vært

øynene du så med

når du var der

du var

Hvor er majonesen?

Vasker kjøleskapet

og når jeg skal sette tilbake hyllene

lurer jeg på hvilken rille de stod i

skal de stå der eller der

tenk om det blir feil

og jeg ikke får plass til

de høyeste tinga

hverken oppe eller nede

eller midt i

så må jeg kanskje ta alt ut igjen

og enda sitter jeg igjen med

en veldig høy ting til slutt

som det ikke ble plass til

fordi jeg likevel har klart 

å sette hyllene i feil rille

og når jeg endelig er ferdig

kommer det en og spør

om jeg har sett

majonesen

Intervju

Snart er jeg vel så gammel

at ungene kommer til meg

 når de har fått i oppdrag å

 intervjue noen gamle folk

 hva skal jeg da fortelle dem

 kanskje forteller jeg

 om riktig gamle dager

 da vi bare hadde en tv-kanal

og ingen mobil eller data

 men det er jo bare litt siden

 er det ikke det da

To nye, rare dikt

Tid

Vi er så redde for å bli gamle

men tenk om vi ikke blir det

det vil alltid være nok av tid

det funker ikke sånn at min tid blir borte

en uke eller noe sånt før meg

det vil antagelig skje omtrent på likt

så det er nok av tid til alt

Våris

I dag gikk jeg tur igjen

og jeg hadde på meg de nye broddene

for ikke å skli og falle

og for å få valuta for pengene

passet jeg på å gå der det var glattest og mest is

og ikke på de deilige, myke, bare stedene der

vårsola har vært på ferde

Noe om ord og musikk

Her sitter jeg og prøver å dikte et julebrev. Men det var neimen ikke lett, gitt. Det er så mye annet som kommer på. Eller inn, hvis en skal være helt ærlig. Inn i tankene, altså. Det meste kan sies med ord, skulle jeg skrive og prøve å være poetisk. Men, neida. Kom plutselig på at ord kan ha forskjellig betydning, arm for eksempel. Hvis noen for eksempel skulle finne på å si: ”Kom på min arm!”  Så vet vi hva vi har å gjøre. Men hvis de sier: ”Jeg er så arm!” vet vi noe annet. Og her er det om å gjøre å høre ordentlig etter. Spisse ørene. Der har vi det igjen. Spisse blyanten eller spisse ørene. Forvekslinger må for all del unngås.  Vi vet vel alle hva spisse ører vil si. Det vil si at det er en alv vi har foran oss. Og det ville vel vært litt rart, opplyste som vi er. Igjen, altså. Opplyste. Gata  kan være opplyst, og det kan vi og. Hvis vi ikke bare ligger der under pleddet vårt og slumrer. Som vi som regel gjør på denne tida. Enda vi heller burde stått i både her og der, en uke før  jul som vi jo snart er.

Mye kan også sies med musikk. Josh Groban, for eksempel. Med Silent Night eller Ave Maria eller O' holy night. Da kan en bli aldeles arm. Og hvis han hadde sagt: ” Kom på min arm”  vet jeg hva jeg hadde gjort.  Men det sier han nok ikke. I hvert fall ikke til meg. Og det er jo ikke sikkert han kan norsk engang. Forresten, når en tenker etter, er det stemmen en vil ha. Ikke resten. Selv om det er et pent syn, i hvert fall fra noen vinkler. Men tar du en, må du ta han fra alle vinkler. Det er jo noe alle vet. Så da er det om å gjøre å sette seg på den rette sida innimellom og huske hva en falt for. Og sånn er det nok den andre veien og. En har jo forskjellige vinkler. Den ene er i hvert fall ikke av de beste, har en lagt merke til.

Men det blir ikke mye julebrev det her. Lurer på hva som kommer til å stå i det i år. Fra meg som er høy på B-12. Latteren har tatt meg i minst 14 dager nå, enda jeg burde være litt mer alvorlig og bake litt og sånn.   Men det er visst ikke sånn det funker. Det merker en jo.

Andrea Bocelli er ikke så verst han heller, forresten.  Men han kan nok ikke norsk han heller.

Været til sjøs

Doggerbanken, Frøyabanken, Haltenbanken, vest for Hebridene, Råkkål, frisk bris fra sydvest, normale forhold over malleolene. 

Som jeg har nevnt før, så er malleolene de klumpene som stikker ut på anklene akkurat der skøytene gnager. Eller gnog. Før. På meg gnager de ikke lenger. 

Ankelknokene, altså. Normale forhold over. Betyr det på alt over? For det  hadde jo neimen ikke vært så verst. Alt over malleolene er normalt. Men hva med det under, da? Ikke så normale de, kanskje? Føttene? Lilletåa er litt for lita, eller stortåa litt for stor? Eller omvendt? He?

Kunne han ikke like godt ha skrevet, legen: Hele mennesket er tilnærmet normalt? Men, neida, bare normal over malleolene.

Mulig det er jeg som misforstår litt her nå. Og det med vilje au.

Men over til værmeldingen igjen:

Frisk bris vest for Hebridene, orkan med storm i kastene over Malleolene. Og så dette Råkkål igjen, naturligvis. Råkkål, sa de. I radioen. Jeg skjønte aldri hva det var. Doggerbanken, ja vel, det var til å forstå, og vest for Hebridene. Men Råkkål? 

Nysgjerrigheten kjenner fremdeles ingen grenser, så jeg fikk endelig googla det. I dag. Rart ikke jeg har tenkt på det før, snartenkt som jeg er. Jeg skreiv Rockall, da, for å være sikker. Og jammen var det ikke ei bittelita øy mellom Storbritannia og Island. 350 kilometer vest for Ytre Hebridene. Så lita og ugjestmild at der har visst bare 20 mennesker satt sine føtter. Og enda krangler landa om hvem som skal eie den. Rett opp fra havet stiger den, 18 meter til toppen, og på toppen er det omtrent fire og en halv kvadratmeter å boltre seg på.  Men det de egentlig krangler om, landa, er hvem som skal ha rettighetene til havet rundt. Så da blir den viktig likevel, lille Råkkål, som vi hørte om i radioen, og som i hvert fall ikke jeg visste hva var, men som det ofte kunne storme rundt  på mange måter, skjønner vi jo nå.

Det var ei koselig tid, før. Før fjernsynet kom. Der satt vi foran radioen med strikketøyet i hine hårde dage og fikk tydeligvis  med oss både det ene og det andre, og særlig Gjermund Eggens bravader i VM i 1966. 

Da hoja til og med mamma.

Vi har dessverre ingen papirer på at stortåa og lilletåa er normale. Men ellers ser det ganske bra ut.

Så får det ikke hjelpe om det av og til kan komme en flau vind over malleolene.

Skytsengelen

Jeg heter Amariel. Jeg er en skytsengel. Og det er ikke bare, bare, det kan jeg fortelle. Jeg har vært skytsengel i all min tid. Akkurat nå er jeg skytsengel for ei kjerring i sekstiåra. Hun er heldigvis  ferdig med overgangsalderen, ja, hjelpe meg, for ei tid!  Så det er ganske rolig for tida, men det har ikke vært sånn bestandig.

Ta bare den gangen hun var lita og  jeg måtte gå med på at hun skulle bli påkjørt av en bil. Det var ikke meg som ville det. Det var Asmaniel. Han var skytsengel for en mann den gangen. Og den mannen trengte en lærepenge, som han sa. Men hvorfor måtte han akkurat velge mitt lille menneske? Jeg protesterte og kjempa det jeg kunne. Ja, det var nesten så det ble et lite nappetak mellom oss. Ja, det kan jo ikke bli slåsskamp, akkurat. Det er jo ikke så mye å gripe fatt i på en engel.  Så det ble mer en verbal kamp.

Vi måtte gå til erkeengelen Gabriel til slutt, for å finne en løsning. Asmaniel ville absolutt at det lille mennesket mitt skulle bli påkjørt av mannens bil og dø, mens jeg hardnakka kjempa for at hun bare skulle bli hardt skadd og så komme seg igjen etter hvert. Var ikke det nok, liksom?  Heldigvis var Gabriel  enig med meg, så da ble det sånn.

Det har  vært fart og spenning med mennesket mitt. I alle fall i begynnelsen. Vi har stått på ski, ja, det er vel hun som har gjort det med meg bakpå. Jeg syntes det var litt skummelt i begynnelsen, men jeg vente meg til det etter hvert. Ja, det ble reint moro til slutt. Men nå er det ikke så mye av sånt lenger. Og godt er vel det, kanskje.

Åra gikk, og en dag kom Imuriel til meg og sa at nå ville han gjerne ha et lite menneske igjen. Han hadde hvilt seg en stund etter det siste, og var nå klar for et nytt . Han ville ha ei skjønn, lita jente han kunne passe på.  ”Javel, men hva har det med meg å gjøre?” spurte jeg, selv om jeg ante hva som ville komme. Joda,   det var mennesket mitt som var valgt til å bære fram denne lille, skjønne, da, naturligvis.  Og så hadde Gabriel bestemt at vi skulle samarbeide med Tamiel! Også Tamiel! Han og jeg gikk jo ikke overens i det hele tatt.  Da sa jeg fra. Jeg er ikke vanskelig. Men Tamiel! Det fikk da være grenser!  Men Gabriel ga seg ikke på dette, Tamiel måtte det bli. Jeg fikk til slutt gjennom at det bare skulle være et kort, flyktig samarbeid.  Det skulle jeg vel klare. Og, om jeg selv skal si det, jeg er stolt over meg selv, akkurat i den saken. Jeg klarte å holde tann for tunge den lille stunda ting foregikk, og snart hadde  Imuriel mennesket sitt. Og jeg må medgi at det var et skjønt, lite vesen han hadde fått.

Tilbake til mennesket mitt. Av alle ting, begynte hun på sykepleieskolen. Det kunne vært vel og bra, hadde det ikke vært for at jeg ikke tåler å se blod. Det ville ikke gå. Jeg gikk til Gabriel og klaget min nød. Han ville at jeg skulle ta meg sammen og prøve, men jeg sa at det hadde jeg gjort, og at det ikke gikk. ”Du må finne på noe,” sa jeg. ”Du kan jo prøve å overføre noe av redselen din på henne,” sa Gabriel. Sa han det jeg hørte? En erkeengel? Og jeg gjorde det! En skytsengel! ”Nå står ikke verden til påske,” husker jeg at jeg tenkte. Men, selv om jeg skammer meg litt over å si det, alle er seg selv nærmest.

Så da ble det ikke noe mer sykepleie på henne. Isteden fikk hun seg jobb som sekretær, først ett sted, så et annet. Og ting var rolige i mange år.

Men så kom det samme spørsmålet opp igjen. Nå fra en annen kant. Denne gangen var det Estiel. Jeg har aldri hatt noe imot Estiel,  så jeg tenkte at det kunne jo  være koselig det, med Estiel og meg i samme hus.  Vi måtte finne en  perfekt tredjemann. En som vi kunne klare å leve med over en lang periode.  Det var da jeg kom til å tenke på  Samiel.  Kunne han tenke seg at hans menneske…? Det kunne han da jammen, så vi slo våre pjalter sammen, for å si det sånn, lot menneskene våre møtes, og da skal jeg si det gikk ikke lange tida før alt var i boks, og så var Estiel fornøyd. Han hadde fått seg en liten, vakker gutt og passe på.

Så satt vi der, da. Estiel, Samiel og jeg.  Eller satt. Det er vel å ta i.  Det var først nå jeg skjønte hva Samiel hadde å slite med. For det mennesket hans satt ikke stille så lenge av gangen. Bare når han sov. Eller så på tv.  Det var rask gange fra morgen til kveld.

Og all denne bygginga, da! Stakkars Samiel, han måtte være årvåken døgnet rundt, for mennesket hans fløy omkring og klatra på tak og råkjørte rundt med  gamle biler og håndterte motorsager og det som verre var. Og det var ikke måte på fart! Ja, i den tida må jeg si jeg følte med Samiel.

Så begynte de å drive campingplass.  Åssen kan noe menneske finne på noe sånt?  Det er jo oss skytsengler det går ut over.  Men sånt tenker ikke menneskene på. Alle de jeg måtte forholde meg til da! Jeg er ikke av de vanskeligste, neimen om jeg er. Men dette ble for mye for meg.  Og det toppa seg da  jeg fikk se Umriel. Da måtte jeg rett og slett ta en prat med Gabriel igjen. ”Jeg orker ikke dette her mer!” sa jeg til Gabriel. ”Det var da voldsomt, og, da,” sa Gabriel. Men jeg tror han forsto meg. Han kan jo ikke bare ta parti for den ene. Så han må finne på en fiks løsning.

Så jeg fikk lov til å overføre noe av min frustrasjon og slitenhet til henne igjen. Ikke pent, men helt nødvendig, spør du meg. Jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Det kan jeg ikke ha. Jeg mener, det er jo meninga vi skal overleve, vi skytsengler og.

Så avsted med oss igjen! Til sjøen denne gang.  Til nytt hus og mye stress med bygging for Samiel igjen, selvfølgelig. Men han klarte det. Han er jammen seig.

Nå skulle en tro at det kunne være kjedelig å være skytsengel for et såpass gammelt menneske. Men, nei, det kan jeg skrive under på at det ikke er. For vi er stadig utpå, vi. Hun tar med seg venninnene sine på tur, alle i en bil ofte. Og da treffer jeg jo kjente, for da er  jo vi og med, vi skytsenglene.  Det kan bli litt trangt i bilen, men det går akkurat. Vi er jo litt flyktige av oss, og kan trenge oss ganske bra sammen om vi må. Da får vi høre nytt fra fjern og nær. Det er artig.

Og vi er mye i hagen, mennesket mitt og jeg. Hun jobber, og jeg passer på. Jeg passer på så ikke vepser, ormer og andre uhumskheter skal komme å stikke og bite henne. Enda hojer hun som en gal og fyker bortover hvis det kommer en stakkars veps. Men hun vet jo ikke at jeg er her, så det er kanskje ikke så rart. Jeg var litt uoppmerksom her i vår en gang, og da klarte hun jammen å få et stikk. Da var det gauling! Så jeg må passe på som en smed. Hele tida.

Nå vil Estiel snart ta med seg mennesket sitt og flytte ut, som Tamiel gjorde for noen år siden. Da blir det bare oss to igjen,  Samiel og jeg.

Det er en ganske rolig tilværelse nå. På kveldene blir det mye til at vi ligger i sofaen og ser på tv. Det kan bli noen diskusjoner mellom Samiel og meg, for han liker action  mens jeg koser meg mer med  humor og romantiske filmer. Men som regel blir vi enige. Og mennesket til Samiel sovner som regel der i sofaen,  og da er det jo mennesket mitt som lister seg  og snapper fjernkontrollen. Så da sitter vi og koser oss med  serier som vi liker begge to.  

Nei, etter alt som har vært, er jammen ikke tilværelsen så  verst for tida for en stakkars, sliten engel.

Når alt går på tverke

I dag har alt gått på tverke. Det var min kjære mamma som sa det. Ikke hver dag, naturligvis. Men en gang i blant. Når alt gikk… ja… på tverke.

Og i dag hørte jeg at jeg lød som mamma. Sånn blir det.

Det hadde seg sånn, at jeg skulle kutte opp noen grønnsaker til middag, ja, en slags rotfrukt var det visst. Og så gikk det ikke likere enn at jeg kutta meg i langemann, for jeg hadde en ny kniv som jeg ikke kjente så godt, og den hadde en lang spiss, og så holdt jeg langemann akkurat der. Foran  sellerirota.

Det silte mørkt blod. Og så jeg som ikke er så stø på å se blod. Og da tenkte jeg tre tanker nesten på en gang: Nå besvimer jeg sikkert, for det er det jo mange som gjør, jeg må  antagelig av gårde og sy og jeg må finne en som kan stemme blod, hvem nå i all verden det skulle kunne være.

Jeg skulle gjort som Kristin sa for litt siden, barnebarnet mitt på seks. Jeg skulle ha øvd. Men det hadde jeg ikke gjort. Så jeg fikk ikke av de greiene som er rundt plasteret, enda hun sa at hun kunne det da hun var fem, og at hvis jeg øvde og øvde, ville jeg og greie det til slutt, og da jeg endelig fikk hjelp av min kjære sønn og hadde fått på plasteret og innsett at jeg ikke kom til å svime av og at det sannsynligvis ikke var nødvendig å sy, og jeg sto på kjøkkenet med rotfruktene og kniven igjen, åpna døra seg til gryteskapet  og det datt ut et lokk på toa mi, og  da rant det meg i hu et spørsmål om jeg skulle bli nødt til å kontakte han greia i  Åndenes makt for å få slutt på styggedommen, men nå hadde jeg stått så lenge over dampende gryter at jeg var nødt til å pusse nesa først, i hvert fall, og så stakk jeg langemann i øyet med plasteret og alt. For den sto jo rett opp, og det var jeg jo ikke vant til.

Og det var da jeg sa det til min kjære husbond, som var kommet inn : ”I dag har alt gått på tverke for meg.”

Sånne uttrykk går vel i arv. Gadd vite hvor mange generasjoner før meg som har sagt det? Kanskje stammer det helt fra vikingtida? Sa Olav Haraldsson det,  på Stiklestad for eksempel, da han hadde fått banesåret? Olav den hellige, altså, men han var jo ikke hellig da, og han visste heller ikke at han kom til å bli det, der han lå. For han var jo ikke hellig før han hadde vært død en stund og noen kunne se at hår og negler hadde grodd, for det er jo ikke noe rart at hår og negler gror hvis du ikke er død.

Bøyde han seg opp fra bakken, rallende,  grep en annen kriger hardt i armen og sa: ”I dag har alt gått på tverke for meg!?” Eller var det Sigvat skald som sto så nære at han fikk det med seg? Og da er det jo ikke noe rart om det har gått videre, sladrete som han var.

Det er jammen ikke helt utenkelig at det var sånn det foregikk. Jo, det er kanskje det. Det spørs om ikke Olav sa noe litt mer kraftfullt, som for eksempel: ” Søren au! Også jeg som var så godt i gang!”

Men hva betyr egentlig tverke?

Jeg slo opp i ei nynorsk ordliste først, for jeg tenkte at det hadde ikke vært så rart om det var der det stamma fra. Men der sto det  bare: ”Tverke,ubøy, substantiv.”

Ubøyelig. Så kan vi altså ikke si ei tverke, tverka, tverker, tverkene. Enda det er et substantiv.

Men det sto ingenting om betydningen. Jeg måtte nok inn på synonymer på nettet. Joda, der sto det, og det som var rart, var at der var det et adjektiv, på bokmål, altså, og det betyr  ”forkjært, ubeleilig”.  Og det sto ingenting om det var bøyelig eller ikke. Kunne en for eksempel si tverkere? Kanskje ikke det. Men Olav kunne f.eks sagt til meg: "Det har gått mer på tverke for meg enn for deg," og det hadde han jo rett i, men jeg kunne ikke sagt det til han. Det ville vært for dumt. Litt ego, lissom. Selv om det blødde ganske bra her og. Men utfallet synes bedre, så langt.

Mer på tverke, altså. Og mest på tverke. Eller enda mer på tverke. Men ikke tverkere og tverkest. 

Men det var jo akkurat ubeleilig det var. Både for Olav og meg. Mest for Olav, kanskje.

Og det blei jo litt forkjært og, med den langemann som peker hit og dit, og det er da jeg skjønner hva mamma mente når hun sa: ”Jeg får ikke gjort noe i dag, for det er akkurat som om fingrene står den gærne veien på meg.”

Men heldigvis at det ikke var pekefingeren jeg kutta i.

For da kunne jeg ikke ha strikka i kveld. Og det hadde vært veldig ubeleilig. Da hadde det gått enda mer på tverke for meg.

Tilstedeværelse

Fordi en har vært så travelt med andre ting, og fordi en kanskje ikke er av de mest strukturerte her i verden, har tomatplantene ens fått seile sin egen sjø, eller, rettere, fått gro sin egen  vei. Innimellom potetgras og bønnestengler, som av mangel på lys og andre livsviktige elementer, hadde vært alt for veike for Jack, snodde de seg. Tomatplantene.

Etter en iherdig innsats fra husbonden og en annen en, dvs. meg, hadde bønnestenglene fått netting å klatre i og tomatplantene hadde fått hver sin stake å lene seg inntil, og var retta opp så godt det lot seg gjøre.

Svetten rant, og jeg begynte å tenke på om det kanskje gikk an å få seg en dukkert. Jeg  gikk mot huset og møtte husbonden på tunet, bærende på en dings. Som så ofte før, estimerte jeg ikke hans utallige gjørener og ladener,  hørte bare han nevnte noe om at han måtte til byen å bytte pakning på noe greier.

”Det var da voldsomt til mas, da!” tenkte jeg,  men ”vil du ikke heller bli med å ta en dukkert”, sa jeg, før jeg tusla inn, skifta til badetøy og jammen! Der var jeg i vannet!

Skyldfri, lett og glad rusla jeg oppover bakken igjen og gledet meg til en deilig dusj og en rolig stund under parasollen på terrassen.

Men… men… hvor i huleste var dusjslangen? Den var ikke der!

Et bilde demra for meg, av husbonden med en dings i handa.  

Jaja. Litt tilstedeværelse hadde gjort seg. Fra meg, altså.

Men en er vel ikke født i går og tørka på ovnen for ingenting.

Naturens kretsløp

Jeg husker da jeg oppdaga knea mine for første gang.  Så rare.  Det knoklete greiene som var der, midt på beinet. Og når jeg bøyde det, blei det enda rarere.

Men det er mye som er rart. 

Krokodilleegg, for eksempel. Når det klekker, så kommer det ut en krokodille, rett og slett.  

Å ska det værra te’?

Men de er vel en del av naturens kretsløp. Krokodillene. Der de ligger og vaker og venter på gnuene. Gnuene som absolutt skal over den elva der krokodillene ligger. Og som har bestemt seg for at de skal ned der elvebredden er brattest. Gnuer tumler, bein knekker. Og der ligger de. Krokodillene. Også så mange som de er! Så biter de seg fast i et bein og snurrer rundt sin egen akse i vannet og river av et stykke. Av et levende vesen. Det gjør de, beista!

Men de kan vel ikke noe for at de er skapt de heller, akkurat som oss.  De kommer jo plutselig bare ut av et egg. Som de ikke har skapt sjøl. Og der er elva og gnuene. Det er nesten rart de skjønner noe av det i det hele tatt, så mye rart som det er i verden nå til dags. 

Men tenk om jeg ikke hadde hatt de knea. Da hadde beinet vært strakt. Da hadde det ikke vært så lett å springe. Og da er det jo lett å tenke seg hvor en hadde vært i næringskjeden. Hvis det kom en krokodille. Når jeg måtte ned og opp de bratteste skrentene.

For ikke å snakke om albauen! Den bruker vi til mye, den!

Knekke en sjokoladeplate, for eksempel. Å føre bitene til munnen hadde vi jo ikke klart da.

Huttetu!

Ut av skapet?

Det er ikke så lett å være den en er. Utapå. Inni er det jo litt lettere. Og det er når en bare er den en er inni seg, at en har krabba godt inn i skapet. Og slengt døra hardt igjen.

Det er så mangt en kan sitte der i skapet med. Det kan være alvorlige ting, som sin legning og sin tro og sin whisky. 

Og mindre alvorlige.

Til det siste hører vel det meste. Selv om det ikke virka sånn i ungdommen. 

I ungdommen kunne en være både den ene og den andre, da, etter som hvem en var sammen med. Og det var vel med fare for å bli kameleon en veksla mellom å være hippie, frik, kristen, harry, johan, doris, soss og slakk. Ja, til og med et lilla skjerf var en borti en gang, litt seinere. Inni seg. Utapå var en bare slakk. 

Forresten aldri soss. Det fantes en grense selv i det skapet jeg satt i. Selv om jeg likevel må vedgå at jeg endte opp med ei blå sossejakke med rødt fòr en gang. Men det var vel fordi en var slakk og ikke visste bedre. 

Og det gjorde ikke saken med sossejakka bedre at en bare var slank når en var i skapet og.  For, som vi alle vel husker, så bula den litt. Sossejakka. Strutta, rett og slett.

En gang var en vel slank utapå og, men det er forferdelig lenge siden. Nå er en ikke slank i skapet engang.  Så det går framover. Når en har runda seksti. 

Nå  var det jo ikke så mange penger blant folk heller, før, som det er nå.  En hadde kanskje en liten sommerjobb med å plukke jordbær eller stå i kiosk, som ga en så mye i overskudd at en kunne reise på gratistur til Kragerø og enda ha nok til en frøken Detektivbok og julegaver for resten.

Og med mange munner å mette i et hus, ble det ikke så mye til overs til å være moderne for. Så da noen i klassen kom med sjømannssleng i buksene, trasket jeg ufortrødent videre i mine grønne kreppstrekk, som  var så kjekke, for de hadde hæler, og var så lette å tre ned i de hvite seilerstøvlene.  Og brune, gode sko hadde jeg også,  innkjøpt en gang på høsten eller våren, ettersom,  laget for å vare en stund. 

Men, etter  hvert skjønte jo til og med jeg at det var noe som var mer moderne enn noe annet. På ungdomsskolen kom både den ene og den andre med afghanerpels, skulderveske med peacemerke på, olabukse og det ene med det andre. Mens jeg på skolebildet fra åttende klasse kan beskues  sittende med  hjemmestrikka genser og  mine grønne kreppstrekk. 

Jeg var hippie inni meg. Jeg var friker inni meg.  Som nevnt, aldri soss. Og heller ikke Doris.  Det var det de som var litt eldre enn oss som var. De som tuperte håret og satte en brødskalk i det for å få det høyere. Hos oss åt vi opp brødskalken, der. Og det var vel derfor jeg bare var slank når jeg satt i skapet.

Gud forby at jeg plutselig skulle dukket opp på skolen i afghanerpels, forresten. Hadde jeg ikke fått oppmerksomhet før, så hadde jeg i alle fall fått det da. Og oppmerksomhet var jo det verste en kunne få på den tida. Jeg, som  i utgangspunktet gikk i ett med omgivelsene og ikke tenkte over det engang. Og som ville skjule mest mulig, enda jeg ikke hadde så mye å skjule da som jeg har nå. Nå som jeg ikke gidder å skjule noe som helst lenger. Men jeg hadde nok, og det var nok, den gangen.

Så da de tøffeste i klassen tok mot til seg, ja, de behøvde vel ikke å ta mot til seg en gang, de bare gjorde det, de kom  med både det ene og det andre både i klesvei og veskevei,  vandret jeg ufortrødent videre  som en skaphippie i grønne kreppstrekk. Med hæler.