onsdag 20. mai 2020

Jeg spankulerer...


Jeg har vært ute og spankulert. Det fikk meg til å tenke på alle synonymene som finnes for ordet å gå. Jeg googla det og fant over to hundre ord, bl.a. amble, ambulate, betake seg, traipse, flanere, føyte, trabulere og gi tapt.


Hva ser vi for oss når vi høre de forskjellige orda? Nå skal vi se på noen eksempler:


Flytte på seg: her er det ikke mye bevegelse, her må du snakkes til


Fordampe: det en gjør midt på sommeren når det er 35 grader i skyggen


Forfalle: noe en gjør når en passerer middagshøyden


Forgå: enda verre


Forsvinne: enda verre enn det igjen, eller kjappe seg inn i skogen


Gli: her må en plire litt med øynene og se litt sleip ut i tillegg


Gå videre: ikke verst, legge alt som måtte ha vært av det ekle, ovenstående bak seg


Operere: du er medlem av Milorg, eller kirurg


Passere langs: du går langs en lang lagerbygning på havna og kanskje gjømmer deg litt


Skal være inaktiv: du går fordi du har tenkt å legge deg nedpå litt etterpå


Skli av: noe du gjorde fra huska da du var lita og som du slo deg


Spankulere: går sakte og kikker seg rundt, gjerne med hendene på ryggen, nikker tilfreds over at aspargesen ser ut til å bli bra i år


Trampe: noe en gjør når mannen ens ikke vil gjøre det en sjøl vil, for eksempel flytte på noen tunge steiner så en kan få seg et nytt bed


Tråkke: der ble en litt saktmodig og utholdende


Traske: går ikke så fort, uten mål og mening, men kan godt ende opp ved marinaen og gå inn og kjøpe seg en sjokolade, siden en nå har trimma litt


Vandre: går pilgrimsleden eller Oslo-Trondheim


Visne: noe planter gjør, litt verre hvis vi gjør det


Være i bevegelse: noe sunt noe


Abdisere: noe nesten ingen gjør, hverken konger eller paver


Rusle: kan fort ende med sjokolade, det også


Bli høyere: Umulig for ei kjerring på femogseksti, uansett hvor gjerne man ville, eller noe med stoff


Dilte: noe en ofte gjør i hælene på en annen, eller hvis en tror en jogger


Drive omkring: omtrent som å spankulere, bare uten hendene på ryggen og aspargesen og en ikke vet hvor en ender


Flakke: noe en gjør med blikket når en blir tatt på fersken, eller hvis en ikke har noe bestemt bosted


Fly: noe en bare ville fått seg til å gjøre hvis noen andre holdt på å rusle og en tilfeldigvis oppholdt seg i nærheten, eller sette seg i en flyvemaskin og bli ført både hit og dit


Flykte: noe en stadig gjør fra virkeligheten, eller hvis det kommer en veps


Gå av veien: noe en gjør hvis veien er smal og det kommer en bil, eller noe en ikke gjør hvis en er tøff av seg


Labbe: du går med store føtter og lett framolverlutende kropp


Loffe: her har vi et skaut bundet ytterst på en lang pinne som ligger over skuldra, med alt vi eier i, eller vi har dratt på interrail


Lunke: å, kom igjen, da! Få opp tempoet!


Luske: noe vi gjør i buskene og håper vi ikke blir sett


Nomadisere: her er vi i på savannen med kamelene våre, noe som virker en smule usannsynlig


Promenere: nesten det samme som å spankulere, bare med spenstigere steg, magen fram og kanskje en lorgnett


Reke: en er på steder en ikke burde vært og får kjeft av noen


Røre seg: det er så vidt, men så lenge det er liv, er det håp


Sjokke: noe store kjerringer gjør når de har nytt å fortelle


Skreve: vel… og så kan det bety å ta for lange steg


Skride: noe en kan gjøre til verket, eller noe en gjør med tiara på seg


Skritte: noe en gjør når en skal bygge noe og må måle nøyaktig


Slentre: her har en ikke hastverk, og en slenger kanskje litt med overkroppen og later som om man ikke skal dit man skal


Slepe: Uffameg!  Enda noe hvis en bare drar litt på det ene beinet, verre hvis en drar på begge


Småspringe: lykkelige meg, jeg kan altså ikke klare å stå stille


Sprade: når en har fått nye sko eller kjole


Stolpre: en går i tung snø eller ei myr eller i tung søle og hva skulle en nå uti der å gjøre


Stavre: noe du gjør med kjepp


Stomle: når du mangler koordinasjon eller B 12


Strene: her har du fartsstriper


Subbe: Off! Det er så vidt du løfter beina, så det kommer en lang, dragende lyd langs golvet


Trave: noe hester gjør, hvis du gjør det, ser det rart ut


Tre inn i: noe du kan gjøre i den hellige ektestand, eller noe annet du kan gjøre der


Tre tilbake: når du synes du har vært litt for mye frampå, eller du vil gi pinnen til en annen


Trippe: enten må du på do, eller så er du en liten frøken


Vagabonere: noe som kunne vært moro, men som jeg nok aldri kommer til å gjøre


Vagge: noe en kan komme til å gjøre hvis en har fått i seg noe en ikke har spist


Vanke: noe en gjerne vil med noen men ikke med andre


Vime: noe som ligger i ens natur hvis en skal være helt ærlig,  og som gjør at en aldri kommer til målet


Vralte: enda verre enn å vagge, ofte med samme årsak


Stikke halen mellom beina: der sier vi takk til meg!

fredag 15. mai 2020

Hva vil dagen bringe?


Så sitter jeg her, da, og lurer på hva jeg skal gjøre først i dag. Skal jeg gå ut og fylle jord i den nye undervanningskassa jeg har fått meg, og som jeg skal plante tre tomatplanter i og sette en stake i midten av som jeg kan binde dem fast til, eller skal jeg sette på en vaskemaskin, eller skal jeg skrive et dikt om kjøttmeisen?


Kjøttmeisen, som utrettelig og hele dagen flyr fram og tilbake mellom den røde fuglekassa vi har hengt opp og det gamle kirsebærtreet og mater unger eller bygger rede eller hva det nå er den gjør på denne tida. Det er ikke mye tid til hverken krangel eler paringslek nå, som ungene har kakket seg ut av eggene sine og ligger i en bunt nede på bunnen av kassa, antagelig. Det duver bare så vidt av hele haugen på en gang, som du kunne fått sett om du skulle være så heldig eller frekk, kanskje, ja, frekk ville du jammen meg vært, å få tatt en titt nedi der. Bare når de hører mamma eller pappa nærme seg med ei flue eller to i nebbet, strekker de på de fjærløse, magre halsene sine og skriker med alt for store nebb i de bittesmå skrottene, som bare ser ut til å bestå av skinn og bein, og som ville forsvunnet i handa di om du skulle få lov å ta i dem, noe du heldigvis ikke får. Så blir det puttet noe ned i halsen på dem som de bare kan ta ett lite svelg på, ingen tygging uten tenner, bare et stort gap og ett svelg. En eneste stor jafs, så er den flua borte, og mamma og pappa må ut og finne flere, hele tida. 

Lurer på om de små kreka der nede i kassa vet forskjell på dag og natt? Om disse to små, gule og svarte, som vi ikke enser så mye, fordi de er så alminnelige, kan slappe litt av da? Om natta? Sover de med hodet under den ene vinga, eller sittende på en grein i nærheten av det verdifulle innholdet av kassa, som for all del hverken ekorn eller skjære må få tak i? Eller ligger de sammen med ungene inne i kassa og varmer dem, som de gjorde med eggene før ungene kom? Jeg vet ikke, kanskje jeg kan google det, men jeg vet i hvert fall at de fortjener at alle ungene vokser opp til å bli like fine kjøttmeiser som de selv er, sånn som de holder på, og så håper jeg de kommer på fuglebrettet mitt til vinteren. For da er det jeg som skal mate dem.


Jaja. Jeg hadde mest lyst til å skrive et dikt om kjøttmeisen, men det ble ikke noe dikt, for det er så vanskelig å få det til å rime uten at det blir banalt.


Men så er det kanskje det jeg er, da? Banal?


Nei, nå går jeg inn og setter på en vaskemaskin. Etterpå går jeg ut og fyller jord i den undervanningskassa og planter de tomatene.


Så får jeg se om jeg finner en pinne jeg kan sette i midten, som jeg kan binde plantene til, etter som de vokser.


Men den pinnen må jammen meg være lang.

onsdag 6. mai 2020

Snø på Lifjell?


Med fire unger i baksetet og den minste på fanget foran, en piperøykende pappa og en mamma med Blå strek, er det ikke så rart om det kunne bli noen tumulter og gå litt hett for seg i baksetet på en gammel, lyseblå Chewrolet uten sikkerhetsbelter.


Det var om å gjøre å ikke komme nær hverandre. Imaginære streker ble tegnet på setet. Men det var ikke fritt for at det var moro å sende en liten pekefinger over til den andres side, så det hersket til tider en aldri så liten amper stemning, som resulterte i at en ropte på mamma, enda hun satt rett foran oss og kunne overhøre alt. 


«Mamma, han peker på meg! Snakk til han!»


«Ne-ei!»

«Jo-o! Du hadde finger’n over streken!»


«Hvilken strek?»


«Mamma!»


Og sånn fortsatte det. Så det var ikke rart, da, at mamma, allerede ved Herrebrua, ropte tilbake:


«Hysj, ungær, så skal vi se om det er snø på Lifjell!»


Øynene ble store, der vi retta oss opp i setet og glodde ut av bilvinduene. Det var på ettersommeren, eller tidlig på høsten, må vite, og året var langt den gangen. Hæ? Snø nå?  Forskrekkelsen og spenningen varte ei lita stund, før diskusjonene i baksetet var i gang igjen. 

Vi skulle til Ulefoss til tante og onkel og høste frukt. De hadde èn unge og mange frukttrær, mens vi hadde fem unger og et bitte lite, nyplanta ett. Så da ga det seg jo sjøl åssen det måtte bli. 


O’lykke! Der var det bare å putte i seg så mye en kunne rekke av epler, pærer og plommer. Og hjemover var bilen fullastet med det samme, i store esker.


Ja, så mye plommer ble det fortært, og i rimelig raskt tempo uten mellomrom, må en vel innrømme, at det en gang ble bråttom for undertegnede.  Med det resultat at en ikke rakk det. Så, da sto en åtteåring helt fortvila på trammen mens det som var igjen av plommer rant ut av henne.


«Mamma! Kom!»


Heldigvis for meg var det ei kusine vi hadde der oppe, med en garderobe mye fullere enn jeg noen gang kunne tenke på, så det ordna seg kjapt.


Hjemover i bilen var vi så trøtte og utslitte og opptatt av å gnafse på hvert vårt eple at vi ikke orka å krangle, streken på setet var glømt og Lifjell fikk ligge der uten nevneverdige kommentarer.


Men noen ganger var det så langt til Ulefoss at vi måtte overnatte.


At det var fordi onkel hadde en aldri så liten dunk med plommevin i kjelleren, skjønte ikke jeg før jeg var godt voksen.


Men nå går jo jeg også for å være temmelig naiv.