Himmelporten

Det står skrevet: "Alt, hvad I har gjort imot en av mine minste små, har I gjort imot meg."

Jaja, Gud, her om dagen plukka jeg deg opp i en melkekartong og helte salt på deg. Sorry! Det er jammen ikke godt å vite hva en skal gjøre om en vil være med på bekjempelsen og ikke bare overlate alt til naboene. Men jeg håper det teller til min fordel at når katta har sitte og glodd på meg en stund, så stryker jeg den litt over ryggen og sier at den er mammas gullpus, enda jeg er allergisk.

"Dette skal I ikke ete!" står det også.

Nå  har ikke jeg satt meg grundig inn i hva vi ikke skal ete, selv om jeg mistenker svinepelsen, men jeg vet jo at vi eter både det ene og det andre. Elg, ku, okse, svin, kanin, noen, slange, krabbe, skjell, snegler(!), fisk, maur, ja, det er vel nesten ikke den ting vi ikke eter. Og er alle disse også en av hans minste små? Men hva med Peter og båten og garnet da, da? Han gjorde jo et kast som ikke ligna grisen. Og alle lamma de ofra? Og nå har jo noen kommet og sagt at plantene og kan tenke og føle. Hva da, da? Trærne ammer sin små, sier de. De som sier det, altså.

Det måtte være mennesker han mente. Og der er jeg i hvert fall innafor. Eller? Jeg har kjøpt ”Folk er folk”,  ja, opptil flere ganger har jeg kjøpt det, enda nå er de kjeltringer alle sammen, og ikke vet vi hvem som står bak, men de står nå der, og jeg er meg, så da så.

Imens toer jeg mine hender og spiser hva jeg vil og strør salt på flere av de minste små, forsvarsløse, uff, er det virkelig jeg som gjør det?

Kanskje jeg må slutte med det i hvert fall? 

Men åssen skal det gå med markens grøde da, da? Også nå som det har vært tørke og alt, det er jo nesten ingenting igjen av noen verdens ting, i hvert fall ikke plenene. Men de er jo ikke livsnødvendige, så de kan jo bare ligge der og brunes i sola, akkurat som oss. Og vann kan de jo ikke få, så mange restriksjoner som det er om dagen, det er bare så vidt vi rekker å vanne jordbæra før tida vi har fått tildelt er ute, og vi har jo fått tid fra åtte til elleve, og da må vi sitte oppe og vente og.

Så det er ikke så lett for oss. Hvis snilene skal regnes med.

Poteter i lange baner... enda en gang

Det var enda i min nokså grønne ungdom, at mamma og jeg hadde satt oss fore at vi skulle leke bønder og sette noen poteter.

Som tenkt, så gjort. Vi i gang, mamma med grev og jeg med bøtter fulle av settepoteter, som var henta fram fra potetbingen i jordkjelleren på huset.

Den med den lave døra.

Det var så vi måtte brette oss tredobbelt for å komme inn, men når vi hadde kommet inn, var det et trinn ned, så, hvis en var tilstrekkelig lita, kunne en rette seg opp, i den grad det var mulig å rette seg opp etter ei hard økt med grevet på åkeren, og stå nesten rett.  Det er til å undre seg over hvorfor de ikke gravde seg litt ned foran og lagde det trinnet på utsida av kjellerdøra, i stedet for på innsida, men de tenkte vel ikke sånn den gangen. Og kanskje var kjerringa lita og bøyd i utgangspunktet, så det ikke var så farlig.

Mamma la, som nevnt, beslag på grevet. Om det var fordi hun syntes det var moro, eller om jeg ikke nøt den helt fulle tillit til å prøve meg, vites ikke. Hun hakka og grov, og så spurte hun om jeg kunne gå på låven og hente gjødsla, som sto i en sekk der.

Jeg av gårde med trillebåra, fant en sekk som jeg tittet nedi, og avgjorde at det måtte være fullgjødsla, og enda så grønn jeg var på mange felt,  syntes nok til og med jeg at gjødsla så litt underlig ut til gjødsel å være, med sine tynne, flate, taggete flak. Men, som jeg har for vane å tenke når jeg ser noe jeg ikke har sett før: ”De finner jo på så mye rart nå for tida.”

Dette var før min konvertering til økologisk tenking, så jeg bar den tunge sekken ut til trillebåra, satte den oppi, og frakta den ned til åkeren, som mamma nå hadde flerfoldige fine furer i, klare til å ta i mot både poteter og gjødsel.

Det ble min oppgave, mens hun tok seg en pust i bakken. Jeg satte potetene ned i furene og gjødsla til gagns, og mamma kom med grevet sitt og dro jorda godt over igjen.

Vi hadde snudd hver vår bøtte som vi satt på, mens vi beundra den fine åkeren vår, som lå der så svart og vakker og med løfter om en god avling. Nå kunne vi gå vinteren trygt i møte!

Da kom det et menneske mot oss, listende så stilt, som han har for vane. Han er ikke noe støyende menneske, akkurat,  pappa.

Vi kikket smilende opp på han, fornøyde med vårt verk, og selv om han nok ante en sammenheng, spurte han, like rolig som alltid:

”Har dere sett veisaltet mitt?”

Og potetene? De blei ugurskelig schvære og flotte det året. Ja, så fine poteter er ikke sett i manns minne.

Veien, derimot, sier historien ingenting om.

Frøet

Fra blomen, mett av dage, fell det ,

frøet;

lite akta av menneska

som om dei ikkje kjenner til

at heile deira livskraft avhenger av det,

frøet

spirer

på lukke og fromme,

med ungdomens kraft

slår det røter der nede ein stad

i den mørke molda,

sender  ein stengel opp mot atmosfæra;

er heilt nødvendig for den nye blomen,

som atter ein gong kan sleppe nye frø mot jorda,

så syklusen kan vare og vare.

Tilstedeværelse

Fordi en har vært så travelt med andre ting, og fordi en kanskje ikke er av de mest strukturerte her i verden, har tomatplantene ens fått seile sin egen sjø, eller, rettere, fått gro sin egen  vei. Innimellom potetgras og bønnestengler, som av mangel på lys og andre livsviktige elementer, hadde vært alt for veike for Jack, snodde de seg. Tomatplantene.

Etter en iherdig innsats fra husbonden og en annen en, dvs. meg, hadde bønnestenglene fått netting å klatre i og tomatplantene hadde fått hver sin stake å lene seg inntil, og var retta opp så godt det lot seg gjøre.

Svetten rant, og jeg begynte å tenke på om det kanskje gikk an å få seg en dukkert. Jeg  gikk mot huset og møtte husbonden på tunet, bærende på en dings. Som så ofte før, estimerte jeg ikke hans utallige gjørener og ladener,  hørte bare han nevnte noe om at han måtte til byen å bytte pakning på noe greier.

”Det var da voldsomt til mas, da!” tenkte jeg,  men ”vil du ikke heller bli med å ta en dukkert”, sa jeg, før jeg tusla inn, skifta til badetøy og jammen! Der var jeg i vannet!

Skyldfri, lett og glad rusla jeg oppover bakken igjen og gledet meg til en deilig dusj og en rolig stund under parasollen på terrassen.

Men… men… hvor i huleste var dusjslangen? Den var ikke der!

Et bilde demra for meg, av husbonden med en dings i handa.  

Jaja. Litt tilstedeværelse hadde gjort seg. Fra meg, altså.

Men en er vel ikke født i går og tørka på ovnen for ingenting.

Å gjøre kineser av seg

Kan en kineser være nordmann?  Selvfølgelig kan han det. Og kan han bli svenske, danske, brite og amerikaner.

Jada.

Men kan en nordmann bli kineser?

Nei, for en kineser er vel en kineser. Hvis noen for eksempel peker på en person og sier: ”Se. Der går en kineser.”  Og enda det er stygt å peke, så gjør vi det, altså.  Da forventer vi jo å få se en kineser. Og ikke meg, for eksempel. Men er ikke en svenske en svenske og, da da? Og en nordmann en nordmann og en finne en finne?

Neida.

Ergo kan en nordmann også være kineser.  Og da kan jeg bli det og. Hvis jeg flytter til Kina, altså. Men hva ville jeg vært da, da? En norsk-kineser?  For alle ville jo kunne se at jeg hadde mine gener fra et annet land enn Kina. Enda jeg ville gått der, i fjellskråningen og vassa rundt i rismarkene. For jeg ville jo bodd på landet hvis jeg flyttet til Kina, så jeg kunne dyrke min egen ris , og da ville jeg jo blitt lagt mer merke til og. I en storby går folk sikkert mer om inan(1).

Og jeg ville snart fått meg en sånn snål, liten trekanta stråhatt, for sola tok så veldig, og jeg måtte jo ut og hakke litt. Og så ville naboene mine vært snille og holdt en fest for meg så jeg hadde blitt kjent med dem og klart å skjelne dem fra hverandre etter hvert, og de hadde blitt kjent med meg, og jeg ville lært meg kinesisk på rekordtid, for det hadde ikke vært noen annen måte å bli forstått på. I hvert fall ikke der, langt ute på landet.  Og hvis jeg sto fast på noe, kunne jeg gått til dem og spurt om hjelp, og de ville ledd litt av meg, men samtidig vært glade for å hjelpe meg,  og hvis noen spurte etter blekansiktet som hadde lært seg kinesisk og som levde av å dyrke ris der i dalen, fordi det kanskje var post til meg eller noe annet, ville de med en gang visst hvem de mente, de som spurte, og de ville, med glede, vist vei til huset mitt.

De ville visst hvem de mente, fordi de som spurte hadde forklart hvordan jeg så ut. De ville kanskje sagt ”Kjenner dere noe til et blekansikt som har flyttet  hit i det siste”? Eller de kunne sagt hun med den bleke huden, som ellers er i noenlunde godt hold. Og så hadde de svart, uten å nøle: ”Ja, det er hun som går og vasser i  den bitte lille rismarken der oppe, og så ville de pekt på meg, enda det ikke er pent å peke i Kina heller,  men hva skulle de gjøre, da? Og så ville de sagt at stakkars, hun har ikke lært seg så mye enda. Men det kommer nok etter hvert, ville de kanskje sagt. Og så ville de smilt, ganske høyt, ja, kanskje til og med gapskratta.

Og jeg ville bare tatt det med et smil. For det var jo sant. Og de mente ikke noe vondt med det. For, i min villeste fantasi, ville jeg ikke trodd at noen kunne ledd ondsinnet  av meg. Og jeg ville vært trygg på at de ville favne meg mer og mer etter hvert. Og jeg dem, forhåpentligvis. Siden jeg nå hadde flytta dit.

17. mai ville jeg pynta meg med bunaden min og bedt alle de nye vennene mine på lapskaus. Og de ville kommet, i sine fine folkedrakter og de ville kanskje hatt med seg flaggene sine.  For å hylle meg og mitt land og min nasjonaldag. Og når de kom, ville det stått en krukke på hver side av døra, med noen grønne kvister i og to norske flagg på kryss i hver krukke. Og de ville synes det var fint at jeg hadde flagget mitt framme. Flagget til mitt eget land. Selv om jeg nå var en borger av Kina.

Og så ville jeg ha sittet der, på en stein, kanskje, og kjent knea mine mot hverandre under bunaden, for det var for varmt å ha strømpebukse, så jeg hadde bare knestrømper, og så ville jeg ha spilt  en cd med hornmusikk og en med  et blanda mannskor som sang ”Ja vi elsker”, og så ville jeg hatt klump i halsen og felt en tåre og lengta hjem. Og så ville alle disse nye vennene mine trøsta meg og sittet der i de fine folkedraktene sine og sagt at de skulle være hos meg og støtte meg. Og så ville vi gått inn til meg og  vi ville ha spist lapskausen og  de ville ledd og pekt på flatbrødet mitt og lurt på hva det var for noe rart, og hvor var risen?

Og hvis jeg kom på et kinesisk sykehus eller sykehjem eller noe sånt, måtte det stått i journalen min at jeg ikke skulle ha verken nøtter, hundekjøtt eller sniler. Og så måtte jeg stolt på at de ikke hadde gitt meg det, og det ville de kanskje ikke gjort.  Men hvis jeg var dement, hadde det kanskje ikke vært så farlig, for det er ingen som har daua av det enda, ville de ha tenkt, og så hadde de gitt meg det likevel. Utenom nøttene, for de er jeg allergisk mot.

Jeg ville alltid vært  den norske. Blekansiktet, som hadde flyttet til Kina, og som hadde fått kinesisk statsborgerskap.  Jeg hadde aldri blitt en kineser. Og hvis jeg hadde fått unger der nede, hadde de heller aldri blitt kinesere. Det kan til og med hende jeg ville latt dem gå på en norsk skole. For det får jo være måte på, ikke sant?  Ville de blitt kinesere, fikk de heller velge det når de ble voksne.

Dette var et eksempel.

Det er så populært av aviser å bruke uttrykk som ”etnisk nordmann” og ”person av utenlandsk opprinnelse” osv. Hvem er det som kan vite sånt helt sikkert, da? Jeg har noen svenske aner, jeg.  Men hvis jeg skulle bli omtalt i en avis, hadde det stått etnisk norsk om meg. For eksempel kunne det ha stått:  ”En etnisk norsk kvinne ranet en bank på fredag. Hun ble tatt mens hun prøvde å gjemme ransutbyttet i noen gamle bæreposer hun hadde i lommene.” Og hvis det hadde stått  at jeg var av utenlandsk opprinnelse, hvilket ca. en åttendedel av meg jo er, ville jo folk trodd jeg gikk med burka, enda det bare er litt svenske i meg.

Uansett hva vi kaller hverandre; det viktigste er vel at vi godtar hverandre, og at vi får lov til å være stolte av den vi er, enten vi er hvite, brune, sorte, gule eller røde.  Eller til og med om vi er nesten blå, for det har vi jo lært av Thorbjørn Egner at det er noen som er. 

Skjønt, hadde jeg blitt blå, ville jeg kjappa meg til legen, for da kunne det vært noe i veien med oksygenopptaket. Men ikke hvis jeg bare hadde blitt litt blå  på leppene fordi jeg hadde bada for lenge. For det er det fort å bli da. På leppene. For da må vi ha blodet til de vitale organer.  Og der er vi vel like, alle sammen. 

Inni, altså.

(Gjør for sikkerhets skyld  oppmerksom på at historien om kvinnen som ranet en bank  i sin helhet var oppdiktet, og den omtalte personen temmelig fiktiv.)

Merkn.:  1= hverandre

Tilbakeblikk

            Det var enda den tida vi hadde kaniner.  Vi starta med to. Men der gikk vi fem på. For vi fikk flere og flere, inntil vi skjønte hva det kom av, og sperra de inne, hver for seg. Nesten alle. De to brødrene som hadde vært med oss helt fra starten, Noddy og Storøre, var veldig flinke til å finne veien inn i buret igjen på kvelden, så de fikk ha det litt friere.

Heldigvis fikk vi gitt bort de fleste, og en fin morgen i august satt vi ved kjøkkenbordet og nøt morgenkaffen og tenkte på hvor heldige vi var som hadde fått gitt bort alle de kaninene. Bare Noddy og Storøre var igjen, og, selv om ingen av oss riktig visste hvor gammel en kanin kan bli, hadde vi bestemt at de skulle få være hos oss til de ble gamle og døde av alderdom. Veden var i hus, naboens poteter var oppe av jorda, ja, nå kunne vinteren bare komme, med snø og det som verre er, for det er mye som er verre enn snø, det vet vel alle, da det spratt fram åtte lubne nøster fra steinrøysa nedi bakken. Fire brune og fire svarte. Vi kunne ikke fatte og begripe hvem som var mora, for vi hadde jo ingen. Men naturens veier er uransakelige, for hvem andre enn  Noddy kom ut fra steinrøysa og utnevnte seg sjøl til mamma. Og, ikke nok med det at han hadde skifta kjønn over natta, han hadde også hatt fore seg unevnelige ting med broren sin. Her kunne det vært mye å ta fatt i, men det viktigste å ta fatt i, skjønte vi der vi satt og nøt morgenkaffen, var jo ungene.               

Vi så for oss ville tilstander med kaniner overalt, og særlig i åkeren til naboen, og at de kunne spores opp som våre, og det var det verste av alt, så vi måtte legge en slagplan. Diverse metoder ble diskutert,  fra håv til gevær, hvis en skal si som sant er, til vi endte opp med den mest humane, som var å sette et reisebur  med mat i foran det stedet de kom ut fra i steinrøysa nedi bakken, liste seg innpå og slå døra igjen.

                           

Kaninungene var kjappe. Vi skjønte fort at vi måtte befinne oss et stykke unna buret, og at vi måtte bevege oss uten den minste lyd. Skoa måtte av,  for det var grus der vi skulle gå, og skoa knasa så i grusen.  Her måtte den brukes som var kjappest i avtrekket, så det ga seg sjøl. Gemalen måtte skride til verket.

  Det tok to dager. Kaninene gikk det jo bra med, da var det verre med fotsålene til den arme  ridder. Til slutt var alle fanga og gitt bort, ja, ikke fotsålene,  men kaninungene, søte og små som de var, det gjensto bare og trøste den ulykkelige mammaen, som jo var Noddy og som fram til nå hadde vært hannkanin. Det er ikke bestandig det er så lett å være kanin, heller, tenkte jeg, her har han mista alle ungene,  skifta kjønn og greier, så jeg tok en tur bort til buret hans for å slå av en liten prat.

 Det duva nedi kassa, i et grått, dunete reir. En rask avgjørelse var påkrevd, og ble derfor igjen overlatt til husets herre. Fotsåler måtte være fotsåler, hud måtte være hud. Her måtte det gjøres  kort prosess, langt borte fra sarte barnesinn.

   Etter den dagen fikk ikke de to brødrene lov til å leke sammen mer.                                                                                     

Feilkobling

           Ingen skal komme og si at jeg ikke har prøvd. Jeg har ligget der så mang en gang med armene under hodet og tenkt og tenkt. Jeg har for eksempel tenkt, skal vi begynne med asparges, nei, det har noen andre gjort, skal vi begynne med hester, nei, de er vi redde for, hva med bier, er du gæern? Sauer? Alt for mye arbeid. Og hva med kvoter, har jeg tenkt. De er ikke lette å få. Nesten umulig, har vi skjønt. Det var da vi leste om noe i et ukeblad. Ferdig planta poteter i potte. Det er utrolig hva folk kjøper. Særlig besteforeldre. Til og med snø kjøper de. Ja, ikke besteforeldre, snarere tvert imot, med alle de dressene og klærne som skal av og på hele tida, men noen. Det er alltid noen. Ideen  med poteter i potte er en av de som har kommet så langt at de ligger i mappen for vent, lett som det jo virker.
           Men ikkje i dag.

Nei, det er ikke så lett. For ofte er jeg ikke der jeg skulle ha vært.  Det kan, for eksempel, hende, mens jeg sitter på huk og stikker en liten plante i jorda, at jeg kommer til  meg sjøl ved at jeg plystrer ”glade jul”. Eller at jeg, mens jeg sitter på et juleduftende kjøkken og strever med å få krumkaka hel av pinnen, plutselig stemmer i med ”No livnar det i lundar”. Det skulle ikke forundre meg om det er en feilkobling et sted, så mye rart som kan skje med et menneske. Så det er ikke så lett å være meg bestandig. Når skaperverket har så mange varianter. Da er det ikke lett å tenke på økologiske prinsipper. Og forresten  fikk jeg hekseskudd og.      

En annen ting er at jeg plystrer ”glade jul” hver gang jeg pusser vinduer, uansett. Da kan en jo tenke seg hvor ofte jeg gjør det. Og det syns jo, selvfølgelig. Men jeg kan se ut av dem likevel. Nok til at jeg ikke rekker så mye annet, i hvert fall. Når det er så mye å se på. Og så har vi jo kjøpt oss kikkert og. Da er det veldig lett å se alt det ugjorte. Da kommer det nærmere, det som kunne vært litt lenger unna, hvis vi ikke hadde vært så dumme og kjøpt den kikkerten.  Ja, noen ganger kan det ugjorte overvelde meg så mye at jeg går og legger meg igjen. Kanskje jeg ikke står opp i det hele tatt. Hvis jeg ligger i det rommet hvor det er ekstra store vinduer. Og da hender det at jeg ligger der og nynner ”Glade jul” i steden, sånn litt stille for meg sjøl, mens jeg tenker på at jeg skal nok rekke alt til jul, hvis jeg bare orka å stå opp.

Men ikkje i dag. Nei, i dag har eg anna å fundera på.

Hvem fant opp kruttet?

Navn er det første som forsvinner. Her en dag sto jeg i dusjen og lurte på hvem som fant opp kruttet, for det kan jo være interessant å vite.  Men jeg kom ikke på annet enn en strofe av en sang vi lærte på skolen. Resten av sangen har jeg glømt. Det eneste jeg husker som ligner, er sangen om hvem som spiste først poteter.    ”la la la la la la la la, det samme hva du heter… la la la la la la la la så spiser du poteter. Hipp, hipp, hei, hurra! Leve den som leter. Det var en indianer visst, som spiste først poteter.”  Kanskje det er derfor jeg ikke husker navnet på han som fant opp kruttet? Fordi jeg spiste for mye poteter? For nå er jo poteter farlig. Vi spiste dem rå, og, vi. Tenk hvor farlig det må ha vært. Ja, jeg trur jeg spiste minst en rå potet hver dag. Og så hadde jeg med en rå potet på skolen. Enten det, eller en gulrot, det var bare på høsten vi hadde epler og pærer, for en kjøpte jo ikke epler før. Det er seinere, det. Men poteter hadde vi hele året. Og vi måtte ha med  en frukt eller grønnsak til å rense tennene med etter maten på skolen. Det var bestemt av rektor. Og det måtte være hardt.  Alle hadde noe de hadde surret inn i matpapir, hvis ikke de hadde et eple. Det kunne være gulrot, potet eller kålrabi. Det var nok sunt. Og nåde den som hadde glømt det, eller den som prøvde å lure seg unna med en appelsin. For den gjaldt jo ikke.   Om ikke jeg hadde noe annet, så hadde jeg i hvert fall en potet.  Det var noen som tok matpapiret sitt og surra sammen så det skulle se ut som det var noe inni. Noen ganger oppdaga læreren det, og da var det enda mer nåde den.

Jeg glømte nesten aldri noe når det gjaldt mat,  bortsett fra en gang vi skulle få lov til å ha med brus. Jeg kom på det på morran, og da var det for seint. Folk hadde ikke brusflasker stående rundt omkring i huset på den tida, og det var jo bra. Men jeg hadde altså glømt å kjøpe dagen før, og det var jo krise! Mamma sa at jeg kunne ta med kakao, og det ble et slags kompromiss. Alle så medlidende på meg, og jeg aller mest. Enda nå hadde jeg nok  velga kakaoen. 

Husker litt fra sangen om kruttet også, etter hvert. ”den gang han salt og svovl og kull i sin morter puttet” Trur det var Berthold Schwartz eller noe. Rart ingen prøvde på det, å putte salt og svovel og kull sammen i en morter for å se om de kunne lage krutt. Vi lærte det jo på skolen. Men vi hadde nok prøvd hvis vi hadde visst hvordan vi skulle få tak i svovel. Eller kanskje det er med det som med andre ting vi lærte på skolen; En har aldri gjort det om igjen. Ja, som med den lysegrønne genseren jeg strikka, med flette foran. Jeg strikka aldri fletter igjen.  Jeg brukte ikke genseren en gang, men jeg tror mamma brukte den i åkeren etter hvert, så den kom jo til nytte. Men ingen brukte noen gang den blå buksa jeg sydde, av et stoff som ligna på filt, og som krøyp etter første  vask.

Men hvem det var som fant opp kruttet? Det var i hvert fall ikke meg.

En økologisk drøm

 

Katta klarte vi da i hvert fall å fore opp!

Kicket jeg får av å luke og den deilige lukta fra jorda har dessverre ført til en ulykksalig mangel på selvinnsikt hos meg, ja, så stor mangel  har det ført til at jeg  ikke hadde vett på å si nei da vi fikk sjansen til å karre til oss en liten bit av vårt fedreland.  Ja, det skulle nesten ingenting til før jeg så for meg katt og kaniner, roser, stein og lykkelige mennesker, brune av sol og slanke som siv, oppfostra på økologisk grøde som de var. Nei, forestillingens kunst er det ingenting i veien med. Da er det verre med de andre egenskapene man trenger for å drive med markens grøde. Men det er ofte i møte med arbeidsoppgavene en finner ut hvem en er. En kan gå der på tunet, nynne litt og klø litt på katta, og tro at en er det rivjernet av et menneske. Helt til en støter på arbeidsoppgavene, og blir gående der å myse bort på dem og lure på hva i all verden det er for noe.  Da kan en fort finne ut at man er lat. I verste fall teoretiker.  Det er da man kan sende en liten bønn: ”Kjære Gud, hjelp meg til å se meg sjøl fra oven, så jeg unngår å gjøre alle disse bommertene."

Angen av jord

Det er Isak Sellanraa og meg. Vi liker å bryte stein og rydde ny jord. Og selv om Isak nok brøt tyngre steiner enn meg, kjenner jeg og angen av jord, der jeg ligger på knea i hagen og klorer. Nå var det jo mye lettere for Isak å flytte på tunge steiner, han som bare var oppdikta. En annen er jo ikke noe å skrive hjem om, akkurat, selv om jeg, fra skaperens side, er så rart sammensatt at jeg får kick av å luke. Da kjenner jeg ”angen av jord”, som vi leste om i leseboka på skolen for et halvt liv siden. Nå er jeg ikke sikker på hvem som skrev det, men hvis det for eksempel hadde vært Pearl  S. Buck, var jeg sånn laga at jeg kunne sitte å lure på hva S’en sto forså jeg ikke fikk med handlingen av stykket mens de andre leste, så jeg vet fremdeles ikke hva det handla om. Men orda ”angen av jord” har jeg ikke glømt. Slike ord kunne sitte i meg i mange dager etter at vi hadde lest dem på skolen, ja, de kunne få meg til å drømme meg helt bort, for ikke så snakke om hvis det begynte å snø. Da måtte jeg se ut av klasserommet, for det går ikke an å drømme seg bort hvis en ser på noe inni, og da gikk jeg stadig glipp av noe, der og.

Leseboka er kjøpt  på loppemarked i et anfall av samlemani, som alle de andre lesebøkene jeg har i hylla, og som jeg titter i en gang i blant og blir satt tilbake av. Ja, jeg blir satt mye lenger tilbake enn til den tida jeg sjøl kan huske og som vi leste i lesebøkene i. For i de bøkene var det mye gammelt. Det var jo det som fenga meg. For da gikk jeg ikke glipp av muligheten til å lengte tilbake den gangen jeg var ung heller. Jeg kunne lengte tilbake til en tid da folk kom seg gjennom den lange, strenge vinteren ved å sitte ved grua og fortelle hverandre historier og spikke rivetenner. Nå er det vel ingen som spikker en rivetann lenger, enda det sikkert kunne vært sunt å sitte foran grua og snakka med hverandre i stedet for å sitte foran fjernsynet, og ikke kan du spikke foran fjernsynet heller, for det er ingen som vil ha fliser i sofaen nå til dags. Det ble slutt da plastikken kom. Det verste er at jeg husker da den kom. Og nå er plastikk retro, hvis den er gammel nok. Det er da jeg forstår at jeg begynner å bli like gammel som besteforeldrene mine var, bare at jeg ser mye yngre ut, for jeg er jo den samme enda.

Nesten. For noen ganger ser en rarere ut enn andre ganger. I speilet.  Det må være noe med lyset. Det er jo forskjellig fra sted til sted. En kan jo høre kunstnere si det. Det er noe med lyset der, sier de. I Åsgårdstrand, for eksempel. Jeg tror det bare er at sola står den andre veien der. Utover.

Ikke har jeg grue heller.