Jeg spankulerer...

Jeg har vært ute og spankulert. Det fikk meg til å tenke på alle synonymene som finnes for ordet å gå. Jeg googla det og fant over to hundre ord, bl.a. amble, ambulate, betake seg, traipse, flanere, føyte, trabulere og gi tapt.


Hva ser vi for oss når vi høre de forskjellige orda? Nå skal vi se på noen eksempler:


Flytte på seg: her er det ikke mye bevegelse, her må du snakkes til


Fordampe: det en gjør midt på sommeren når det er 35 grader i skyggen


Forfalle: noe en gjør når en passerer middagshøyden


Forgå: enda verre


Forsvinne: enda verre enn det igjen, eller kjappe seg inn i skogen


Gli: her må en plire litt med øynene og se litt sleip ut i tillegg


Gå videre: ikke verst, legge alt som måtte ha vært av det ekle, ovenstående bak seg


Operere: du er medlem av Milorg, eller kirurg


Passere langs: du går langs en lang lagerbygning på havna og kanskje gjømmer deg litt


Skal være inaktiv: du går fordi du har tenkt å legge deg nedpå litt etterpå


Skli av: noe du gjorde fra huska da du var lita og som du slo deg


Spankulere: går sakte og kikker seg rundt, gjerne med hendene på ryggen, nikker tilfreds over at aspargesen ser ut til å bli bra i år


Trampe: noe en gjør når mannen ens ikke vil gjøre det en sjøl vil, for eksempel flytte på noen tunge steiner så en kan få seg et nytt bed


Tråkke: der ble en litt saktmodig og utholdende


Traske: går ikke så fort, uten mål og mening, men kan godt ende opp ved marinaen og gå inn og kjøpe seg en sjokolade, siden en nå har trimma litt


Vandre: går pilgrimsleden eller Oslo-Trondheim


Visne: noe planter gjør, litt verre hvis vi gjør det


Være i bevegelse: noe sunt noe


Abdisere: noe nesten ingen gjør, hverken konger eller paver


Rusle: kan fort ende med sjokolade, det også


Bli høyere: Umulig for ei kjerring på femogseksti, uansett hvor gjerne man ville, eller noe med stoff


Dilte: noe en ofte gjør i hælene på en annen, eller hvis en tror en jogger


Drive omkring: omtrent som å spankulere, bare uten hendene på ryggen og aspargesen og en ikke vet hvor en ender


Flakke: noe en gjør med blikket når en blir tatt på fersken, eller hvis en ikke har noe bestemt bosted


Fly: noe en bare ville fått seg til å gjøre hvis noen andre holdt på å rusle og en tilfeldigvis oppholdt seg i nærheten, eller sette seg i en flyvemaskin og bli ført både hit og dit


Flykte: noe en stadig gjør fra virkeligheten, eller hvis det kommer en veps


Gå av veien: noe en gjør hvis veien er smal og det kommer en bil, eller noe en ikke gjør hvis en er tøff av seg


Labbe: du går med store føtter og lett framolverlutende kropp


Loffe: her har vi et skaut bundet ytterst på en lang pinne som ligger over skuldra, med alt vi eier i, eller vi har dratt på interrail


Lunke: å, kom igjen, da! Få opp tempoet!


Luske: noe vi gjør i buskene og håper vi ikke blir sett


Nomadisere: her er vi i på savannen med kamelene våre, noe som virker en smule usannsynlig


Promenere: nesten det samme som å spankulere, bare med spenstigere steg, magen fram og kanskje en lorgnett


Reke: en er på steder en ikke burde vært og får kjeft av noen


Røre seg: det er så vidt, men så lenge det er liv, er det håp


Sjokke: noe store kjerringer gjør når de har nytt å fortelle


Skreve: vel… og så kan det bety å ta for lange steg


Skride: noe en kan gjøre til verket, eller noe en gjør med tiara på seg


Skritte: noe en gjør når en skal bygge noe og må måle nøyaktig


Slentre: her har en ikke hastverk, og en slenger kanskje litt med overkroppen og later som om man ikke skal dit man skal


Slepe: Uffameg!  Enda noe hvis en bare drar litt på det ene beinet, verre hvis en drar på begge


Småspringe: lykkelige meg, jeg kan altså ikke klare å stå stille


Sprade: når en har fått nye sko eller kjole


Stolpre: en går i tung snø eller ei myr eller i tung søle og hva skulle en nå uti der å gjøre


Stavre: noe du gjør med kjepp


Stomle: når du mangler koordinasjon eller B 12


Strene: her har du fartsstriper


Subbe: Off! Det er så vidt du løfter beina, så det kommer en lang, dragende lyd langs golvet


Trave: noe hester gjør, hvis du gjør det, ser det rart ut


Tre inn i: noe du kan gjøre i den hellige ektestand, eller noe annet du kan gjøre der


Tre tilbake: når du synes du har vært litt for mye frampå, eller du vil gi pinnen til en annen


Trippe: enten må du på do, eller så er du en liten frøken


Vagabonere: noe som kunne vært moro, men som jeg nok aldri kommer til å gjøre


Vagge: noe en kan komme til å gjøre hvis en har fått i seg noe en ikke har spist


Vanke: noe en gjerne vil med noen men ikke med andre


Vime: noe som ligger i ens natur hvis en skal være helt ærlig,  og som gjør at en aldri kommer til målet


Vralte: enda verre enn å vagge, ofte med samme årsak

Stikke halen mellom beina: der sier vi takk til meg!

Forandringsvillig? Jeg?

Joda. I noen situasjoner. Men ikke i alle. Ikke når det gjelder alle heimens elektroniske dingser og duppeditter.

Der sitter en og betaler regningene sine på pc’n, som en jo har måttet tilegne seg kunnskap om, og det har jo gått sånn någenlunde greit. Og så oppdaterer de. Hvor trykker en da, da? Når knappen som en trykker på for å betale regningene var blå i går, og så er den grå i dag. Og står på et helt annet sted på skjermen. Det er ikke så lett for en gammel skrott, da. For ikke å snakke om hjernen, som også har blitt temmelig gammeldags innstilt etter hvert.

Og pc’n sjøl, da. Det kan hende en har trykket på oppdater en gang, fordi en nesten fikk en ordre om det, at en måtte gå over til Windows 10, istedenfor nr 1 eller hva det nå var en hadde. Hvem er det som vet hva en har, da? Ikke jeg, i hvert fall. Men, som nevnt, en kan ha kommet i skade for å trykke på knappen for å oppdatere, mest for ikke å virke gammeldags og utdatert, kanskje, og så har en glømt det dagen etterpå, og så skjønner en ikke bæret. Det er hakket før en løfter hele maskinen opp, røsker ut ledningene, går hardt ned trappa og ut av døra og ned bakken til sjøen og slenger den fossile, tunge dritten av en maskin langt utover havet. Men en kan jo besinne seg. Der er vi sterke. I besinnelsen. Som regel. Men ikke bestandig, naturligvis. Da ville en jo vært en underlig skrue. Men det blir med det verbale. Et primalskrik må til, og så får en heller ringe til sønnen sin å få greie på hva dette her er for noe, og så kommer han og sier at mamma, du har jo oppdatert.

Har jeg? Joda, det demrer noe greier for meg.

«Det er bra, det,» sier han videre. «Den versjonen du hadde var jo veldig gammel.»

Tenk om alle forandringer skulle gått så fort. Fra den ene dagen til den andre. Ta en sjøl, for eksempel. Tenk om de forandringene som har sèget sakte, men sikkert på over de siste førti åra skulle kommet over natta. Da hadde en jo fått sjokk når en så seg i speilet om morran. Ja, så ille ville det vært at en ikke hadde kjent det mennesket med de grå hårtustene som sto der og glodde forskrekka på en fra den andre sida. En kunne trodd at det var ens egen bestemor, som virkelig hadde vært på besøk fra nevnte side. Og da kan en jo bare forestille seg skriket.

For noen av oss er ikke bygget for raske forandringer.

Nei, sånne ting må gå sakte. Over år må det helst gå, skal vi bevare sinnets helse og vårt gode humør.

Men det er vel ikke så lett når det gjelder pc’er og mobiler, kanskje, at det skal gå like sakte som det går med oss. Men litt seinere kunne det ha gått. En ting av gangen. Med forklaring:

«Kjære kunde, i dag må du trykke på den grå knappen for å få betalt regningene dine. Den står litt lenger oppe på siden enn den blå du trykket på i går, og ser litt annerledes ut også, men lykke til. Vi kommer tilbake neste uke med en liten forandring til. Ring hvis det er noe du ikke forstår.» Hilsen Banken.

Sånn kunne det ha vært.

Men endelig har man da fått ordnet alt igjen, regningene blir betalt og telefonen funker med alt den skal funke med. En er såre fornøyd med tingenes tilstand, helt til neste gang pc’n finner det for godt å spørre igjen:

«Vil du oppdatere? Ja/nei.»

Trykk på NEI! Du trenger det helt sikkert ikke!

Førjulsdrøm

Jeg sitter på en kafe 

på et kjøpesenter

det er et nytt og moderne sted

med mange fancy og fine kaker

og du kan få kaffe latte 

og varm sjokolade

og litt av hvert

og det er det jeg har kjøpt

en svær kopp med varm sjokolade

 fordi jeg er sjokoman

og jeg synes jeg kan høre

 mammas stemme som sier

kan en ikke få kjøpt 

et støkke brød lenger

med ost nei det kan en ikke

og jeg sitter der med kakaoen min

 og ser på folka

 de går fram og tilbake

 med bæreposene sine

og der går det ei med

en stor bærepose fra Dressmann

hun har sikkert kjøpt klær

 til mannen sin til jul tenker jeg

 og jeg ser ei eldre dame

som er forferdelig skjeløyd

 på det ene øyet

hun har brun kåpe

 og jeg blir sittende og lure på

om hun er født sånn

 eller om det har kommet til

en skade etter hvert

og hvorfor går det ikke an

 å operere det tenker jeg

en kan jo så mangt

nå for tida

og der kommer det tre gutter

alle med grå hettejakker

 og den ene har hetta over hodet

og jeg merker at jeg ikke liker

at noen går med hettene over hodet

 som om de ikke vil bli sett

 og jeg tenker at da kan det være

 at han har tenkt å rane noen 

kanskje meg

 men jeg merker at jeg lar han

forsøke å rane mannen

som sitter ved nabobordet 

og scroller på mobilen sin

for det er det man gjør

 når man er aleine på kafe

scroller på mobilen

 og jeg lar gutten med hetta

peke på mannen med en pistol

og jeg merker at jeg reiser meg opp

og går bort til han

og ber han ta bort den pistolen

og han blir så forfjamset

 at han senker den og jeg tar den

 for han har ikke tenkt å bruke den

 og så begynner han å gråte

der rett foran meg

og jeg åpner pistolen

 og tar ut ammunisjonen

enda jeg ikke vet

 hvordan jeg skal åpne en pistol

i det hele tatt

og jeg gir den til vekteren

 som har kommet til

og som også bare er en ung gutt

og jeg merker at jeg tenker

at de kjenner hverandre

fra skolen

 og jeg lar den ene

være en mobber

og den andre et mobbeoffer

og nå får han hevnen sin vekteren

 eller er det omvendt

det er ikke godt å si

men så tar han av seg hetta gutten

og da ser jeg

at de er så unge alle sammen

 og de har barnslige uskyldige ansikter

og de setter seg ned

og har kommet fra skolen antagelig

og er bare innom før de går hjem

 og ingen blir forsøkt

 ranet i det hele tatt

 og jeg ser ei ung jente

som går forbi

 bærende på noen poser hun og

 hun har på seg

ei grå ytterjakke i ull med belte

og lang hestehale

og hun er av de flinke på skolen

 og hun baker pepperkaker

hjemme hos mamma

med noen venninner

og hun går 

på sykepleieskolen eller noe

og jeg lager henne til usminket

enda jeg bare ser henne bakfra

 eller kanskje bare

med sånn sminke som ikke synes

og jeg lar det komme

en gjøgler utpå torget

ved siden av meg

 han har antagelig

 stylter på innsiden av

 den rød og sortstripede buksa

og han har knallrød jakke

 med gullknapper

og en morsom sort og rød

 hatt på hodet

som jeg er redd skal falle av

når han sjonglerer

med de tre ballene i lufta

men ikke så redd som jeg er

 for at han skal falle av styltene

og ramle ned i hodet

 på den tilårskomne

 mannen med krykkene

 som sitter ved

det ene bordet der ute

og jeg lar han falle

 og jeg flyr ut til den gamle

og hjelper han opp igjen

og spør om han trenger hjelp

og han sier nei og takk

og jeg går tilbake til bordet mitt

 hvor mobilen og veska mi ligger

og jeg ser at 

mannen ved nabobordet

han med mobilen

han har sittet 

og passet på veska mi

og vi møter blikkene til hverandre

 og blir nesten litt kjente

 men da kommer det en annen inn

og han spør

om han kan slå seg ned

 ved mitt bord

 og plutselig ser jeg

at det ikke er noen andre

ledige bord i lokalet

og jeg sier selvfølgelig

 ja bare sett deg 

og jeg ser at han er nydelig

 med et maskulint ansikt

og snille fine øyne

og der sitter jeg plutselig

 med en tom kopp og

jeg reiser meg og går ut

og da jeg kommer ut

 laver det ned store snøfiller

og jeg merker at jeg står

 utenfor ei hytte i skogen

 og henter ved

og jeg har på meg

 en hjemmestrikket setesdalsgenser

 i en nydelig blåfarge og hvitt

og med samme farge og mønster

på vottene

 og nedenfor hytta står det

 tre rådyr og gnager

 på noen kvister

 og i neket jeg har hengt opp

sitter det to dompaper

en hann og en hunn

 og jeg går inn med veden

og det spraker i peisen

da jeg tenner opp

og jeg lurer på om jeg skal la

 han komme 

han med de snille øynene

 og det maskuline ansiktet

 jo hvorfor ikke tenker jeg

og så lar jeg han komme

og der sitter jeg

 med enda en kopp

 med varm sjokolade

fordi jeg er sjokoman

men jeg er slank og fin likevel

og så kommer han

men så løser han seg opp

som om han bare er en drøm

 og jeg sitter i bilen

og kjører hjemover på glatta

 og på den smale veien

etter hovedveien

 møter jeg en kjempebil

som tar nesten hele veien

men jeg kommer meg forbi

og jeg lar oss nesten kollidere

så han må ut i grøfta

 og jeg merker at jeg stopper

og løper bort og spør

hvordan det gikk med han

og det gikk bra sier han

og han er en helt vanlig mann 

 og bare opptatt av

 å få ringt etter hjelp

 for å dytte opp en trailer fra grøfta

 det kan ikke jeg

og jeg setter meg i bilen

 og kjører hjem

og da ser jeg baklysene

 på traileren langt bak meg

 for han har ikke innbilt seg

 at han kjørte utenfor veien

i det hele tatt

  det er det bare jeg

som jeg har gjort.

Knaggen

Jeg skulle

så gjerne 

hatt

en knagg

å henge

meg på

men der

henger jo

hatten

hvem er jeg

da da

når knaggen

er opptatt