Himmelporten

Det står skrevet: "Alt, hvad I har gjort imot en av mine minste små, har I gjort imot meg."

Jaja, Gud, her om dagen plukka jeg deg opp i en melkekartong og helte salt på deg. Sorry! Det er jammen ikke godt å vite hva en skal gjøre om en vil være med på bekjempelsen og ikke bare overlate alt til naboene. Men jeg håper det teller til min fordel at når katta har sitte og glodd på meg en stund, så stryker jeg den litt over ryggen og sier at den er mammas gullpus, enda jeg er allergisk.

"Dette skal I ikke ete!" står det også.

Nå  har ikke jeg satt meg grundig inn i hva vi ikke skal ete, selv om jeg mistenker svinepelsen, men jeg vet jo at vi eter både det ene og det andre. Elg, ku, okse, svin, kanin, noen, slange, krabbe, skjell, snegler(!), fisk, maur, ja, det er vel nesten ikke den ting vi ikke eter. Og er alle disse også en av hans minste små? Men hva med Peter og båten og garnet da, da? Han gjorde jo et kast som ikke ligna grisen. Og alle lamma de ofra? Og nå har jo noen kommet og sagt at plantene og kan tenke og føle. Hva da, da? Trærne ammer sin små, sier de. De som sier det, altså.

Det måtte være mennesker han mente. Og der er jeg i hvert fall innafor. Eller? Jeg har kjøpt ”Folk er folk”,  ja, opptil flere ganger har jeg kjøpt det, enda nå er de kjeltringer alle sammen, og ikke vet vi hvem som står bak, men de står nå der, og jeg er meg, så da så.

Imens toer jeg mine hender og spiser hva jeg vil og strør salt på flere av de minste små, forsvarsløse, uff, er det virkelig jeg som gjør det?

Kanskje jeg må slutte med det i hvert fall? 

Men åssen skal det gå med markens grøde da, da? Også nå som det har vært tørke og alt, det er jo nesten ingenting igjen av noen verdens ting, i hvert fall ikke plenene. Men de er jo ikke livsnødvendige, så de kan jo bare ligge der og brunes i sola, akkurat som oss. Og vann kan de jo ikke få, så mange restriksjoner som det er om dagen, det er bare så vidt vi rekker å vanne jordbæra før tida vi har fått tildelt er ute, og vi har jo fått tid fra åtte til elleve, og da må vi sitte oppe og vente og.

Så det er ikke så lett for oss. Hvis snilene skal regnes med.

Ro, ro til måkeskjær.

I går opplevde vi noe vi aldri har opplevd før. Knut og jeg var ute og fiska makrell. Lufta var varm og god, måkene lå og duppa rundt båten, som seg hør og bør når de øyner en sjanse til å få seg noe lettvinn mat, vi hadde og tatt med litt mat, og kvelden var i det hele tatt helt perfekt. Fisk fikk vi og. 30 makreller i bøtta + den ene som fortellingen her skal handle om. Den skulle få se døden i hvitøyet på flere måter denne fine augustkvelden, stakkar.

Det hadde seg sånn, som det heter, at jeg skulle dra opp en fisk. Jeg hadde reist meg, som jeg pleier i sådanne stunder, og sikkert gaula litt og, og sto og dro inn snøret, som sto stramt nedi vannet og fòr litt hit og dit, som det pleier å gjøre når makrellen biter på.

Akkurat da jeg skulle vippe fisken over rekka, så jeg i øyekroken en bevegelse, og der kom det ei schvæær, frekk måke og nappa fisken til seg, det vil si, den prøvde å nappe den til seg. Men fisken hang jo der. I snøret.

I rein forskrekkels’ og for ikke å få alle krokene i fingrene, slapp jeg hele snøret og ropte ett eller annet til Knut, men han hadde fått napp og sto og dro, han og, så der var det ikke stort hjelp å få, sånn med en gang. Dessuten hadde han fått en krok i fingeren og sto der og blødde som en sil, så han var litt opptatt med sånt småtteri.

Etter ett sekunds betenkning, og etter å ha redda meg sjøl og mine hender, kom jeg jo til å tenke på måka. Tenk om den svelgja hele greiene! Jeg fikk tak i snøret igjen, oppafor krokene denne gangen, og jeg holdt!

Og jeg ropte til måka, på mange språk,  bare sånn i tilfelle, at den skulle slippe.  Men den bare stirret på meg med det ene øyet sitt og holdt, den og, og jeg fikk for alvor se hva et måkeblikk betyr. Dette, vet dere, som møter en når en er på vei ut et sted og har pynta seg og syns en er rimelig ok, og så får en se seg sjøl fra sida i et butikkvindu eller noe sånt.  Da får en lyst til å gå hjem igjen.

 Måka  dro den ene veien og jeg den andre, så snøret sto stramt imellom oss. Den skjønte jo ikke at den var i en livsfarlig situasjon. Men det forsto jeg. Dummere er jeg dog ikke. Så jeg begynte å planlegge dens endelikt. Hvis den svelgja kroken, altså. Jeg klarte bare ikke å se for meg hvordan vi skulle klare å slå i hjel ei svær måke. I hvert fall ikke uten å få mareritt i flere uker etterpå. Og det eneste brukelige våpenet vi hadde i båten, var en liten tollekniv. Hvilket betød at vi måtte jo ganske nære for å få utført vår udåd. Og det hadde nok ikke måka tillatt.

Dramaet fortsatte. Jeg holdt, måka holdt og snøret holdt. Heldigvis.

 Saken fikk en lykkelig utgang, som det og heter, da fisken slapp. Den skjønte vel at den lå relativt tynt an i utgangspunktet, og ville gjøre sitt til å redde situasjonen.

Det neste vi så, var halefinnene dens i gapet på måka, før de også forsvant ned i det store sluket.

Lykkelige satt vi der, i båten, og skjønte at vi alle var reddet, bortsett fra den stakkars fisken, da, men dens liv var jo allerede på vei til å bli over da den var så dum at den beit på den kroken.

Tenker ikke den gjør det mer.

Da vi kom hjem, sa Knut at dette burde vært filma. Men hvis en tenker på at lyden ville kommet med på filmen, er det kanskje like godt at det ikke blei det. Og da er det ikke måka jeg snakker om. Den holdt jo med nebbet, så derfra kom det ikke en lyd.

Og fingeren til Knut? Joda, den kom seg igjen, den og. Etter hvert.

Meningen med livet

Det hadde vært deilig

å vite at en ikke var

 ment til noe annet her i verden

enn å drive rundt

se på humlas naturstridige flukt

i hagen fra blomst til blomst

for å hente nektar til bolet sitt

høre på måkenes klaging over

båtene som ligger på svai

på fjorden og venter på

sine eiere

og på stærungenes kvitring

under taksteinene

når mamma eller pappa

kommer med en feit

mark eller ei flue

iaktta maurens evige

arbeid med å hente

en barnål eller

en mikroskopisk barkbit

hjem til tua

når jeg har tid til alt dette

betyr det vel at jeg ikke er

ment til noe annet her i verden

enn å drive rundt

Ord for dagen

I min iver etter å finne meg litt god litteratur for kvelden, snublet jeg over en eldgammel bokrygg.  Jeg lurte på hva i all verden det var for noe, og dro fram boka. Joda, det var et arveobjekt:

Husandagtsbog

Guds Ord, Betragtninger og Bønner

For hver Dag i Året

af

Amadeus  Kreussberg.

1883

Oversat fra Tydsk.

Med Forord af

C. M. Ekhoff,

Prest.

Dertil er føiet:

En del Betragtninger, Bønner og Salmer

af Luther, Arndt, Fraude, Pontoppidan,

Brorson m.fl.

Andet Oplag.

Spennende!  Nysgjerrigheten lenge leve! Som jeg pleier å gjøre i sådanne  tilfeller, åpnet jeg boka på måfå, i håp om at jeg kunne få noen fine, oppbyggelige ord for dagen. 

Du kan tro det eller ikke, men den åpnet seg på 3. april. Bursdagen min.  Dette kunne ikke være en tilfeldighet.

Og jeg begynte å lese:

”Blant alle Jordens Skabninger var ingen uslere og elendigere end Mennesket. Menneskets   timelige Liv er kort, møisommeligt og, fra det første Øieblik af hans Fødsel lige indtil hans Død, omgivet af mange Sygdomme og allehaande  forskjellige Trængsler og Gjenvordigheder, og hans Legeme er  underkastet flere farlige Tilfælde, end alle andre levende Skabningers Legemer. Mennesket har ogsaa  flere Fiender, der sætte an paa ham, baade indenfra og udenfra, og hans hele Liv er fuldt af Møie og  Arbeide lige indtil Døden, hvilken ogsaa pleier at være langt smerteligere for Mennesket, end for de ufornuftige Dyr, da Fornuften bidrager saa meget til at skjærpe alle våre følelser.”

Jojo. Kan så være.  

Ikke rart de var mørkeredde før, og så både tusser, troll og spøkelser. 

Jeg fikk i hvert fall en god forklaring på vepse- og humlestikk og magesår som har vederfaret meg i sommer.

Fiender utenfra, ja vel, men innenfra? Bassilusker og bendelorm?

Og  fornuften?  Godt den forsvinner mer og mer!

Naturens kretsløp

Jeg husker da jeg oppdaga knea mine for første gang.  Så rare.  Det knoklete greiene som var der, midt på beinet. Og når jeg bøyde det, blei det enda rarere.

Men det er mye som er rart. 

Krokodilleegg, for eksempel. Når det klekker, så kommer det ut en krokodille, rett og slett.  

Å ska det værra te’?

Men de er vel en del av naturens kretsløp. Krokodillene. Der de ligger og vaker og venter på gnuene. Gnuene som absolutt skal over den elva der krokodillene ligger. Og som har bestemt seg for at de skal ned der elvebredden er brattest. Gnuer tumler, bein knekker. Og der ligger de. Krokodillene. Også så mange som de er! Så biter de seg fast i et bein og snurrer rundt sin egen akse i vannet og river av et stykke. Av et levende vesen. Det gjør de, beista!

Men de kan vel ikke noe for at de er skapt de heller, akkurat som oss.  De kommer jo plutselig bare ut av et egg. Som de ikke har skapt sjøl. Og der er elva og gnuene. Det er nesten rart de skjønner noe av det i det hele tatt, så mye rart som det er i verden nå til dags. 

Men tenk om jeg ikke hadde hatt de knea. Da hadde beinet vært strakt. Da hadde det ikke vært så lett å springe. Og da er det jo lett å tenke seg hvor en hadde vært i næringskjeden. Hvis det kom en krokodille. Når jeg måtte ned og opp de bratteste skrentene.

For ikke å snakke om albauen! Den bruker vi til mye, den!

Knekke en sjokoladeplate, for eksempel. Å føre bitene til munnen hadde vi jo ikke klart da.

Huttetu!

April-snarr!

Jada, jeg vet at det heter aprils-narr nå. Men da jeg var lita, trodde jeg det het april-snarr, selv om jeg aldri fikk greie på hva en snarr var for noe.

Det var en morsom dag, 1. april. Da var det lov å narre om hva som helst. Da fløy vi ungene og narra hverandre om alt som var mulig å narre om. Og det var ikke lov å bli sur. For i dag var det lov.

Det kunne for eksempel være: Det sitter et stort dyr på skuldra di! April-snarr!  Det står en ælj i hagen! April-snarr!  Det er telefon til deg! April-snarr! 

 

Det var det en sa tidlig på morran, før noen andre var stått opp, som fungerte best.  Før noen hadde kommet på hvilken dag det var.

Vi rakk aldri de store narringene. Til det ble det altfor mange små føre. Så alle visste hvilken dag det var. Og da var det jo for seint.

Og stakkars den som var den siste som oppdaga hvilken dag det var. Det var den som fikk mest latter etter seg. Og som  ble den sureste uten å kunne vise det.

En gang var det min stakkars pappa som var den siste. Da hadde vi ungene holdt på en stund rundt mamma. Og så kom pappa forsiktig inn akkurat da mamma kikka ut av vinduet og sa: ”Å i jørskens daer å er det  for noe rart som står der ute?”

Min ellers så sindige og i bevegelser rolige far føyk til vinduet, i den grad han kan fyke i det hele tatt, for ikke å gå glipp av noe han sikkert trodde var et rart dyr fra de dype skoger, akkurat i det mamma ropte: ”April-snarr!”

Latteren runget, og det blei litt tumulter i heimen. Men han kunne jo ikke si noe. For det var 1. april.

Det er viselig innretta. Det er godt det bare er en 1. april i året. Det var den dagen vi falt i søvn av utmattelse, hele gjengen.  I hvert fall vi ungene.

Og ikke vet jeg om de to som satt igjen i stua ropte mer april-snarr til hverandre. For da sov jeg den uskyldiges søvn.

April-snarr!

Løvetann

Det var enda den gangen vi hadde kaniner. I de tider vi kunne gå berserk  hvis vi fikk se en eng med løvetann. Ja, det behøvde ikke være en eng, engang. Det var nok med en veikant. Da var det å gaule til den stakkars sjåføren, hvis det da ikke var en sjøl, og få han til å hogge bremsene i, opp med døra, sprinte mot bakdøra, få ut den hersens bæreposen litt faderlig fort, og fly ut på det lille grønne feltet og raske med seg.

Men hvorfor måtte det skje så fort?

1.       Sjåføren, hvis ikke det var meg, kjørte så fort at det var så vidt en rakk å gaule før en var forbi herlighetene. Og å snu var det ikke snakk om. Aldri. Enda noen ganger kjørte vi forbi et ultraspennende loppemarked og. Som en ikke så før en var nesten forbi.  Var en forbi, så var en. Enda en gaula så høyt en kunne.

2.       Det kunne komme noen andre og ta løvetannen fra oss. Selv om vi nå, når vi tenker etter, jo innser at det ikke var noen kø bak oss, akkurat. Det var ikke som den gangen vi uforvarende kom inn i en butikk med timesalg, og ikke skjønte hvorfor alt var dekket med gråpapir, og vi dukket under gråpapiret for å se om vi kunne finne oss noe fint, helt til noen kom og sa at vi måtte vente til klokka elleve, og da skjønte vi det, og blei aldri så lite brydd.  Sånn var det ikke. Med løvetannen.

3.       Vi hadde lita tid, og var egentlig på vei til noe annet, ja, hadde til og med kanskje pynta oss, og var på vei til noe ordentlig. Ja, til og med  en konfirmasjon kunne vi kanskje være på vei til, og så fikk vi se all denne deilige løvetannen. Og det kunne fort være et D-moment. For da var det om å gjøre at vi fikk raska med oss så mye vi kunne på kortest mulig tid. Uten å få flekker på oss. For løvetann!  Jeg husker vel den røde shortsen jeg hadde en gang. Full av løvetannringer, som ikke gikk av i vask, og som gjorde at jeg bare kunne bruke shortsen hjemme, og helst når ingen andre så. Men det var ikke noen vits i at jeg tok på meg noe annet, heller. For  det blei så fort løvetannringer på det.

4.       Kaninene sulta snart i hjel, hvis vi tenkte oss om, og det gjorde vi jo støtt, enda så lita tid vi hadde  noen ganger.  

5.       Vi var sultne.  Men vi hadde jo ikke hjerte til å sitte der å meske oss med  hverken det ene eller det andre, hvis vi visste at inni den garden der sitter det et par små, grå ulldotter som er like sultne som oss. Og de har ikke noe valg, engang. Derfor måtte de få først, og siden blodsukkeret vårt var så lavt, måtte det skje med en viss fart, for at ikke vi skulle få den store skjelven langsetter veien. Ja,kanskje ikke vi ville rekke brødboksen, engang, før vi falt i uvett.

6.       Vi hadde akkurat kommet på at det skulle komme noen. Noen vi hadde glømt. Og så kom vi på at de stakkars kaninene må jo få mat først, før vi setter oss til med disse gjestene. Og der, rett foran oss,  ja, det var nesten som sendt, der var den. Løvetannen. Og så rakk vi begge deler.

7.       Vi bare var i fart. Uten at vi kunne noe for det. For sånn er det bare  noen ganger. Og det er ikke lett å stoppe da. Og sette seg ned å plukke ett og ett løvetannblad. Nei, da må en røske litt, da.  Og da kan en jo få med seg litt av hvert.

      Derfor måtte det skje så fort.

       Noen ganger. Andre ganger var det mer i  sedate former. Kanskje at en var ute på en rolig spasertur og gikk der og nynna for seg sjøl. Glade jul, kanskje, igjen. Og så kom en over dette paradiset av en løvetanneng.

      Men , det var ikke så vel, heller.

      For da  hadde en sikkert ikke hatt med seg bærepose.

Tilbakeblikk

            Det var enda den tida vi hadde kaniner.  Vi starta med to. Men der gikk vi fem på. For vi fikk flere og flere, inntil vi skjønte hva det kom av, og sperra de inne, hver for seg. Nesten alle. De to brødrene som hadde vært med oss helt fra starten, Noddy og Storøre, var veldig flinke til å finne veien inn i buret igjen på kvelden, så de fikk ha det litt friere.

Heldigvis fikk vi gitt bort de fleste, og en fin morgen i august satt vi ved kjøkkenbordet og nøt morgenkaffen og tenkte på hvor heldige vi var som hadde fått gitt bort alle de kaninene. Bare Noddy og Storøre var igjen, og, selv om ingen av oss riktig visste hvor gammel en kanin kan bli, hadde vi bestemt at de skulle få være hos oss til de ble gamle og døde av alderdom. Veden var i hus, naboens poteter var oppe av jorda, ja, nå kunne vinteren bare komme, med snø og det som verre er, for det er mye som er verre enn snø, det vet vel alle, da det spratt fram åtte lubne nøster fra steinrøysa nedi bakken. Fire brune og fire svarte. Vi kunne ikke fatte og begripe hvem som var mora, for vi hadde jo ingen. Men naturens veier er uransakelige, for hvem andre enn  Noddy kom ut fra steinrøysa og utnevnte seg sjøl til mamma. Og, ikke nok med det at han hadde skifta kjønn over natta, han hadde også hatt fore seg unevnelige ting med broren sin. Her kunne det vært mye å ta fatt i, men det viktigste å ta fatt i, skjønte vi der vi satt og nøt morgenkaffen, var jo ungene.               

Vi så for oss ville tilstander med kaniner overalt, og særlig i åkeren til naboen, og at de kunne spores opp som våre, og det var det verste av alt, så vi måtte legge en slagplan. Diverse metoder ble diskutert,  fra håv til gevær, hvis en skal si som sant er, til vi endte opp med den mest humane, som var å sette et reisebur  med mat i foran det stedet de kom ut fra i steinrøysa nedi bakken, liste seg innpå og slå døra igjen.

                           

Kaninungene var kjappe. Vi skjønte fort at vi måtte befinne oss et stykke unna buret, og at vi måtte bevege oss uten den minste lyd. Skoa måtte av,  for det var grus der vi skulle gå, og skoa knasa så i grusen.  Her måtte den brukes som var kjappest i avtrekket, så det ga seg sjøl. Gemalen måtte skride til verket.

  Det tok to dager. Kaninene gikk det jo bra med, da var det verre med fotsålene til den arme  ridder. Til slutt var alle fanga og gitt bort, ja, ikke fotsålene,  men kaninungene, søte og små som de var, det gjensto bare og trøste den ulykkelige mammaen, som jo var Noddy og som fram til nå hadde vært hannkanin. Det er ikke bestandig det er så lett å være kanin, heller, tenkte jeg, her har han mista alle ungene,  skifta kjønn og greier, så jeg tok en tur bort til buret hans for å slå av en liten prat.

 Det duva nedi kassa, i et grått, dunete reir. En rask avgjørelse var påkrevd, og ble derfor igjen overlatt til husets herre. Fotsåler måtte være fotsåler, hud måtte være hud. Her måtte det gjøres  kort prosess, langt borte fra sarte barnesinn.

   Etter den dagen fikk ikke de to brødrene lov til å leke sammen mer.                                                                                     

Feilkobling

           Ingen skal komme og si at jeg ikke har prøvd. Jeg har ligget der så mang en gang med armene under hodet og tenkt og tenkt. Jeg har for eksempel tenkt, skal vi begynne med asparges, nei, det har noen andre gjort, skal vi begynne med hester, nei, de er vi redde for, hva med bier, er du gæern? Sauer? Alt for mye arbeid. Og hva med kvoter, har jeg tenkt. De er ikke lette å få. Nesten umulig, har vi skjønt. Det var da vi leste om noe i et ukeblad. Ferdig planta poteter i potte. Det er utrolig hva folk kjøper. Særlig besteforeldre. Til og med snø kjøper de. Ja, ikke besteforeldre, snarere tvert imot, med alle de dressene og klærne som skal av og på hele tida, men noen. Det er alltid noen. Ideen  med poteter i potte er en av de som har kommet så langt at de ligger i mappen for vent, lett som det jo virker.
           Men ikkje i dag.

Nei, det er ikke så lett. For ofte er jeg ikke der jeg skulle ha vært.  Det kan, for eksempel, hende, mens jeg sitter på huk og stikker en liten plante i jorda, at jeg kommer til  meg sjøl ved at jeg plystrer ”glade jul”. Eller at jeg, mens jeg sitter på et juleduftende kjøkken og strever med å få krumkaka hel av pinnen, plutselig stemmer i med ”No livnar det i lundar”. Det skulle ikke forundre meg om det er en feilkobling et sted, så mye rart som kan skje med et menneske. Så det er ikke så lett å være meg bestandig. Når skaperverket har så mange varianter. Da er det ikke lett å tenke på økologiske prinsipper. Og forresten  fikk jeg hekseskudd og.      

En annen ting er at jeg plystrer ”glade jul” hver gang jeg pusser vinduer, uansett. Da kan en jo tenke seg hvor ofte jeg gjør det. Og det syns jo, selvfølgelig. Men jeg kan se ut av dem likevel. Nok til at jeg ikke rekker så mye annet, i hvert fall. Når det er så mye å se på. Og så har vi jo kjøpt oss kikkert og. Da er det veldig lett å se alt det ugjorte. Da kommer det nærmere, det som kunne vært litt lenger unna, hvis vi ikke hadde vært så dumme og kjøpt den kikkerten.  Ja, noen ganger kan det ugjorte overvelde meg så mye at jeg går og legger meg igjen. Kanskje jeg ikke står opp i det hele tatt. Hvis jeg ligger i det rommet hvor det er ekstra store vinduer. Og da hender det at jeg ligger der og nynner ”Glade jul” i steden, sånn litt stille for meg sjøl, mens jeg tenker på at jeg skal nok rekke alt til jul, hvis jeg bare orka å stå opp.

Men ikkje i dag. Nei, i dag har eg anna å fundera på.

Elgjakt

Bonde eller ikke bonde, elgjakta kan en ikke gå glipp av. Og det er ikke bare å legge utpå for hvem som helst. Nei, trening må til. Da er det fint å kunne gå fra hytte til hytte. Ikke   som i Rondane,  hvor du går i seks til åtte timer mellom hver hytte. Nei, en kan gå rett rundt husene her.  Nå er det riktignok ikke så langt mellom hyttene her, og målet er ikke å se fjellheimen, hvis noen skulle tro det, men det kan fort gå en seks til åtte timer mellom hver hytte, her og.      
                                                                                                                            
 De trener til elgjakta, de feirer starten av elgjakta, de feirer at elgjakta er slutt, de markerer sommerens inngang og utgang, ja, det er i det hele tatt ikke den ting det ikke går an å feire ved å gå fra hytte til hytte. Med noe godt i sekken, naturligvis, både flytende og fast føde blir det nok av da. Og den andre av oss sitter hjemme og koser seg med ”Med hjartet på rette staden” og når den frafalne ringer og vil hentes, merker jeg plutselig at jeg sitter og strikker og følger med på ”Country juke-boks”, og det er jo bra, for ellers ville det vel ikke være noen som hadde giddet og sett på det.  Men nå må jeg til pers igjen. Ut i den kalde natta. En kan jo ikke la han fryse i hjel ute i villmarka heller. Det  er  ikke det at det hadde  vært så langt å gå hjem. Det er bare det at beina  ikke er som de var. Nei, ikke som de var dagen før engang. Og det blir de heller ikke før et par dager etter igjen. Det er reint underlig åssen ting kan være.  

 Men når elgjakta virkelig setter inn, etter mye venting,  innskyting og utskyting, da er det ikke snakk om at ikke beina bærer en.  Og om en aldri har hatt nevneverdig lyst til å stå grytidlig opp før, gjør en det da, for å rekke bålet. Bålet er noe av det viktigste i elgjakta.  For de må ha noe som lokker dem ut av senga når de ikke må. Og ved bålet kan jo alle være med, både halt og blind.   
 
Den av oss som blir igjen i senga og nyter en stille lørdagsmorgen, kanskje med en god bok, ja, kanskje til og med har klart å få tak i den nyeste til Jo Nesbø,  som nesten er for skummel å lese hvis en er alene hjemme på natta, men som en fint kan klare når det er lyst, den står opp litt etter litt. Kanskje den går ut på trammen for å høre om den hører skudd, og koser litt med elgbikkja, som i stedet for å løpe etter elgen har fått ferten av katta, eller hva vet jeg. I hvert fall sitter den på trammen vår og logrer med halen når den av oss som er hjemme kommer ut for å strekke på seg litt og nyte en kaffekopp i den klare høstlufta. Så det er ikke noe rart de ikke får elg. Når bikkja er utro.