torsdag 7. november 2013

Chlamydia både her og der?


Etter å ha følt meg rimelig hengslete en stund, gikk jeg til legen og sa at jeg antagelig hadde hjertesvikt og snart kom til å falle død om, hvis ikke han forta seg litt.  Og om ikke øresus kunne være et tegn på både det ene og det andre. Han tok fram en bok, og mens jeg satt der med hjertesvikten min, forklarte han inngående om stigbøylen, ambolten og snilehuset.  Etter hvert forsto han likevel alvoret i situasjonen, og ga meg en henvisning til EKG.   
På sykehuset fikk jeg vite at det ikke var noe i veien med hjertet mitt, men at jeg hadde litt tunge hjerteslag, så jeg burde begynne å trimme litt. Jeg sa at ja, det er i grunnen derfor jeg er her, fordi jeg har så tunge hjerteslag og nesten ikke orker å gå engang.
Henvisningenes runddans var i gang. En gang kom jeg til en spesialist som bl.a. lurte på hva jeg spiser til middag.   Klaffen datt rett ned, ja, ikke hjerteklaffen,   men den oppi hjernen. Jeg husket ikke en dritt. Jeg husket ikke alle kyllingene, stakkar, kotelettene, bønnesuppene og andre bønner, laksen, torsken, makrellen eller silda, som jeg jo strengt tatt ikke spiser, men jeg kunne jo nevnt den likevel, silda, havets sølv som den jo er. Og hva med alle grønnsakene? Og frukten? Jeg gomler jo epler i lange baner. Ja, jeg gomler i grunnen alt i lange baner, når jeg tenker meg om. Det er ikke for ingenting det står i min journal: ”Middelaldrende kvinne i godt hold.”
Etterpå vet jeg hva jeg skulle ha sagt. Jeg skulle ha sagt at jeg spiser det som blir satt foran meg. Det som noen bærer inn. Eller jeg kunne ha sagt at jeg har bakt fem brød og dratt opp to tryter fra Torpevannet for et par år siden, og de lever vi på ennå. Hele familien. Men jeg sa selvfølgelig ikke noe av det der. Jeg sa det ikke i det hele tatt. I rein forfjamselse over et sånt uventa spørsmål og etter en betenkelig lang betenkelsestid som kanskje var med på å få han til å grunne litt over min mentale helse, svarte jeg rett og slett "kjøttkaker og fiskeboller", og det kom i min journal: "Pasientens kost består av: Middag: Kjøttkaker og fiskeboller. Så vet de det. ”Men hun feiler ingenting.”
I  nevnte legejournal kan man også lese: ”Normale forhold over malleolene.” Og så jeg som ikke visste at jeg hadde malleoler  engang.  Og i hvert ikke at det kunne være noe der.  Undringens tid er ikke forbi, så jeg slo det opp på nettet. Malleoler. Det er de kulene som stikker ut nederst på anklene.  Omtrent der som skøytene gnager. Ankelknokene, altså. Hadde det vært noe der, kunne det  ikke vært psykisk, i hvert fall ikke den gangen. Men, nå. Nå lurer jeg stadig på om ikke jeg er litt rar akkurat der. Oppafor malleolene. Enda jeg ikke vet hva det betyr engang, hvis en er litt rar der.
Men, endelig:  ”Du har positiv prøve på twar.”   Jubelsang hørtes.  "Men Jeg liker ikke at du kaller det twar", sa legen. "Vi bruker heller lungechlamydia." På mitt spørsmål om hvorfor han da kalte det twar, og om det var to forskjellige ting, sa han at nei, det var vel egentlig det samme, men twar er mer stigmatiserende. "Du har vel hørt om de svenske orienteringsløperne som døde fordi de trente når de hadde twar," sa han.  Jada, det hadde jeg.   Men nå måtte jeg altså kalle det noe annet. Og så jeg som hadde blitt så letta, og følt meg frikjent og alt det der. Jeg som kunne si: "Jeg har twar!"  Til og med broren min, som kjenner til litt av hvert her i verden, sa at ååh! Da må du være forsiktig! Legg deg ned og ikke gjør noe som helst! Twar er farlig! Jeg sa at han ikke behøvde å engste seg, for jeg lå allerede.
Men, så skulle vi altså ikke kalle det twar. Vi skulle kalle det chlamydia i lungene. Nå er det sånn at det finnes flere slags chlamydia.  De hører til samme familie, men smitter ikke på samme måten. Chlamydia i lungene gir en slags stille lungebetennelse, og må for all del ikke forveksles med den chlamydiaen som kan snike seg inn andre steder på kroppen. Da jeg skulle hente antibiotikaen på apoteket, kauka kjerringa utover lokalet:  ”Er det mot chlamydia?”   
 Jeg snudde meg  overraskende rolig  til forsamlingen i apoteket, alle de vaklevorne, influensasvake,  hostende og sittende på en stol og vente fordi de ikke orker å stå- menneskene som befant seg bak meg i køen og sa, temmelig høyt og klart: ”Kan jeg få forsamlingens oppmerksomhet? Ja, siden dere nå vet at jeg har chlamydia, vil jeg bare få gjøre oppmerksom på at det er den formen for chlamydia som befinner seg i lungene, altså en såkalt stille lungebetennelse, ikke den som befinner seg på et unevnelig  sted ganske mye lenger nede. Jeg driver nemlig ikke og har meg både her og der, det er sikkert ingen som vil ha meg likevel, så det er ingen mulighet for at jeg  skal få den form for chlamydia, det måtte da være hvis mannen min drev og hadde seg  litt sånn rundt omkring, og det vet man jo, for så vidt, aldri, selv om man har vanskelig for å tro noe sånt om den hardtarbeidende, stakkars, seksti år gamle husbonden som står der så trofast med vedmaskinen sin, ja, det ville overraske meg svært hvis han sto der med sånne tanker  i hodet, men, som sagt, man vet jo aldri, og dessuten, tanken er jo fri, som kjent.  Og så avrundet jeg  med at siden vi står her og koser oss, kan vi jo avslutte med en sang, vi tar den derre ”Vi vandrer med freidig mot”. Den kan alle.”
Neida, jeg bare juger. Jeg sa ikke noe som helst,  enda det var det en skulle ha gjort.  Jeg bare hvisket fram et ”ja” så lavt jeg kunne før jeg tok posen i handa og piltra meg ut, mens jeg håpa på at det ikke var noen kjente der.
 Men jeg fortsatte å kalle det twar. For å unngå misforståelser.