Feilkobling

           Ingen skal komme og si at jeg ikke har prøvd. Jeg har ligget der så mang en gang med armene under hodet og tenkt og tenkt. Jeg har for eksempel tenkt, skal vi begynne med asparges, nei, det har noen andre gjort, skal vi begynne med hester, nei, de er vi redde for, hva med bier, er du gæern? Sauer? Alt for mye arbeid. Og hva med kvoter, har jeg tenkt. De er ikke lette å få. Nesten umulig, har vi skjønt. Det var da vi leste om noe i et ukeblad. Ferdig planta poteter i potte. Det er utrolig hva folk kjøper. Særlig besteforeldre. Til og med snø kjøper de. Ja, ikke besteforeldre, snarere tvert imot, med alle de dressene og klærne som skal av og på hele tida, men noen. Det er alltid noen. Ideen  med poteter i potte er en av de som har kommet så langt at de ligger i mappen for vent, lett som det jo virker.
           Men ikkje i dag.

Nei, det er ikke så lett. For ofte er jeg ikke der jeg skulle ha vært.  Det kan, for eksempel, hende, mens jeg sitter på huk og stikker en liten plante i jorda, at jeg kommer til  meg sjøl ved at jeg plystrer ”glade jul”. Eller at jeg, mens jeg sitter på et juleduftende kjøkken og strever med å få krumkaka hel av pinnen, plutselig stemmer i med ”No livnar det i lundar”. Det skulle ikke forundre meg om det er en feilkobling et sted, så mye rart som kan skje med et menneske. Så det er ikke så lett å være meg bestandig. Når skaperverket har så mange varianter. Da er det ikke lett å tenke på økologiske prinsipper. Og forresten  fikk jeg hekseskudd og.      

En annen ting er at jeg plystrer ”glade jul” hver gang jeg pusser vinduer, uansett. Da kan en jo tenke seg hvor ofte jeg gjør det. Og det syns jo, selvfølgelig. Men jeg kan se ut av dem likevel. Nok til at jeg ikke rekker så mye annet, i hvert fall. Når det er så mye å se på. Og så har vi jo kjøpt oss kikkert og. Da er det veldig lett å se alt det ugjorte. Da kommer det nærmere, det som kunne vært litt lenger unna, hvis vi ikke hadde vært så dumme og kjøpt den kikkerten.  Ja, noen ganger kan det ugjorte overvelde meg så mye at jeg går og legger meg igjen. Kanskje jeg ikke står opp i det hele tatt. Hvis jeg ligger i det rommet hvor det er ekstra store vinduer. Og da hender det at jeg ligger der og nynner ”Glade jul” i steden, sånn litt stille for meg sjøl, mens jeg tenker på at jeg skal nok rekke alt til jul, hvis jeg bare orka å stå opp.

Men ikkje i dag. Nei, i dag har eg anna å fundera på.