torsdag 28. november 2013

Spinalpunksjon og andre psykiske lidelser


Det lå en mann bak et skjermbrett og pusta. Plutselig pusta han ikke lenger. Han BRØLTE!  Og der lå jeg, i en annen seng, og skulle gjennom det samme som han. 
Spinalpunksjon.
 ”Jeg gjør det ikke!” sa jeg og dro dyna opp så bare øynene var over kanten. For er det noe jeg har lært hjemme, så er det at det er min skrott. Det var nesten så det kom til et lite nappetak mellom legen og meg.  Men han hadde et ess i ermet:  ”Gi henne en valium”. 
 Det er så uendelig mange måter å si ting på, når en tenker seg om. Han kunne for eksempel ha sagt: ”Kjære snille, vakre, vene, barmhjertige, lille, søte, livredde deg, der du ligger vettaskremt  med dyna spunnet hardt rundt deg,  så du ligner en puppe der du ligger, jeg skal være så forsiktig som det går an å være, ja, når jeg tenker meg om,  skal jeg nesten ikke stikke deg , kanskje jeg til og med får sånne evner som en kineser jeg så i et blad en gang, som kunne operere folk bare med hendene,  og det uten å åpne dem i det hele tatt, folka, altså, og nåla er så tynn at den nesten ikke syns i dagslys en gang, men hvis du tror det vil hjelpe, kan du få en bitteliten valium.” Noe sånt kunne han ha sagt. Eller han kunne tatt sjansen på at jeg hadde fullt utviklet empati og for eksempel sagt: ”Kjære, snille deg, jeg er  totalt utmattet av å stikke alle disse hullene i alle disse ryggene. Jeg klarer snart ikke mer! Snart er det jeg som må ha en valium!” Og så kunne han ha grått litt på skulderen min. Utenpå kokongen, naturligvis. Da kan det hende jeg hadde kommet til sans og samling fortere enn jeg gjorde med den valiumen, for da hadde jeg  kanskje fått vondt av han isteden. En blir jo fort en smule navlebeskuende i en sånn kinkig situasjon.
Men, nei. ”Gi henne en valium!”
 På venterommet var datteren min  ikke nådig da hun skjønte at her kunne alt gått over styr og ingen punksjon bli tatt. Og så hun som hadde rigga  seg til med et ukeblad. Og etterpå hadde hun jo tenkt seg en tur   til Farmandsstredet,  å gå rundt der helt esmalle i et par timer mens jeg skulle ligge strak.
Så hun snudde sporenstreks rollene på hodet, som om hun aldri skulle gjort noe annet, og det har hun kanskje ikke heller, når jeg tenker meg om, og sa strengt: ”Mamma, du kommer ikke hjem før du har tatt den prøva! Det er jeg som kjører! Og jeg sitter her til i morra tidlig om nødvendig!”  Jeg sensa at de andre på venterommet kikka spent på meg, jeg mener, hvor mye spennende skjer på et venterom, og noen grua seg nok litt til det de skulle og. Det var nesten som en film jeg så en gang  hvor  et kjærestepar som ikke hadde skjønt før helt på slutten av filmen at det var det de skulle være, sto og ropte til hverandre i hver sin ende av en undergrunnsstasjon, og de andre passasjerene snudde hodene fram og tilbake mens de fulgte med på hvordan det gikk. Og da helten ropte: ”Jeg elsker deg!”, og de fikk åla seg mot hverandre og tatt hverandre inn i hverandres armer, klappa forsamlingen. 
Sånn var det.  
Jeg trur enda det var han gærningen med hatten fra ”Crocodile Dundee”. Ja, det skulle tatt seg ut.
             Men det er rart hvordan ting kan være.  Etter valiumen var jeg både optimistisk og lett til sinns, og traska, skyldfri og glad, inn og la meg i senga igjen.  Jeg kjente ikke en dritt og snart lå jeg så flat jeg kunne i en annen seng, enda det er ikke så lett for en som ikke er så veldig flat å ligge flat. Men det måtte til for at jeg ikke skulle få vondt i huet. Så da gjør man jo så godt man kan.
Så lå jeg der da, i to timer, og kosa meg med  smusslitteraturen jeg hadde vært åndsnærværende nok til å ta med meg før jeg falt i uvett,  mens han som hadde stukket meg vakla bortover i gangene og tørka seg i panna med ermet på legefrakken.  Og det var nok han som kom hjem med migrene, tenker jeg.