Ro, ro til måkeskjær.

I går opplevde vi noe vi aldri har opplevd før. Knut og jeg var ute og fiska makrell. Lufta var varm og god, måkene lå og duppa rundt båten, som seg hør og bør når de øyner en sjanse til å få seg noe lettvinn mat, vi hadde og tatt med litt mat, og kvelden var i det hele tatt helt perfekt. Fisk fikk vi og. 30 makreller i bøtta + den ene som fortellingen her skal handle om. Den skulle få se døden i hvitøyet på flere måter denne fine augustkvelden, stakkar.

Det hadde seg sånn, som det heter, at jeg skulle dra opp en fisk. Jeg hadde reist meg, som jeg pleier i sådanne stunder, og sikkert gaula litt og, og sto og dro inn snøret, som sto stramt nedi vannet og fòr litt hit og dit, som det pleier å gjøre når makrellen biter på.

Akkurat da jeg skulle vippe fisken over rekka, så jeg i øyekroken en bevegelse, og der kom det ei schvæær, frekk måke og nappa fisken til seg, det vil si, den prøvde å nappe den til seg. Men fisken hang jo der. I snøret.

I rein forskrekkels’ og for ikke å få alle krokene i fingrene, slapp jeg hele snøret og ropte ett eller annet til Knut, men han hadde fått napp og sto og dro, han og, så der var det ikke stort hjelp å få, sånn med en gang. Dessuten hadde han fått en krok i fingeren og sto der og blødde som en sil, så han var litt opptatt med sånt småtteri.

Etter ett sekunds betenkning, og etter å ha redda meg sjøl og mine hender, kom jeg jo til å tenke på måka. Tenk om den svelgja hele greiene! Jeg fikk tak i snøret igjen, oppafor krokene denne gangen, og jeg holdt!

Og jeg ropte til måka, på mange språk,  bare sånn i tilfelle, at den skulle slippe.  Men den bare stirret på meg med det ene øyet sitt og holdt, den og, og jeg fikk for alvor se hva et måkeblikk betyr. Dette, vet dere, som møter en når en er på vei ut et sted og har pynta seg og syns en er rimelig ok, og så får en se seg sjøl fra sida i et butikkvindu eller noe sånt.  Da får en lyst til å gå hjem igjen.

 Måka  dro den ene veien og jeg den andre, så snøret sto stramt imellom oss. Den skjønte jo ikke at den var i en livsfarlig situasjon. Men det forsto jeg. Dummere er jeg dog ikke. Så jeg begynte å planlegge dens endelikt. Hvis den svelgja kroken, altså. Jeg klarte bare ikke å se for meg hvordan vi skulle klare å slå i hjel ei svær måke. I hvert fall ikke uten å få mareritt i flere uker etterpå. Og det eneste brukelige våpenet vi hadde i båten, var en liten tollekniv. Hvilket betød at vi måtte jo ganske nære for å få utført vår udåd. Og det hadde nok ikke måka tillatt.

Dramaet fortsatte. Jeg holdt, måka holdt og snøret holdt. Heldigvis.

 Saken fikk en lykkelig utgang, som det og heter, da fisken slapp. Den skjønte vel at den lå relativt tynt an i utgangspunktet, og ville gjøre sitt til å redde situasjonen.

Det neste vi så, var halefinnene dens i gapet på måka, før de også forsvant ned i det store sluket.

Lykkelige satt vi der, i båten, og skjønte at vi alle var reddet, bortsett fra den stakkars fisken, da, men dens liv var jo allerede på vei til å bli over da den var så dum at den beit på den kroken.

Tenker ikke den gjør det mer.

Da vi kom hjem, sa Knut at dette burde vært filma. Men hvis en tenker på at lyden ville kommet med på filmen, er det kanskje like godt at det ikke blei det. Og da er det ikke måka jeg snakker om. Den holdt jo med nebbet, så derfra kom det ikke en lyd.

Og fingeren til Knut? Joda, den kom seg igjen, den og. Etter hvert.