mandag 23. desember 2013

GOD JUL!

Tida flyr. Her en dag på seinsommeren kom jeg til meg sjøl ved at en kjøttmeis knatta  på ruta mi og gaula: ”Hvor blir det av meisebollene? Ut med neket!” Og jeg som har flydd rundt i t-skjorta og lurt på hva slags løker jeg skulle plante i år. Løk må være løk. Fram med nek og krumkakejern!

Den blå timen kommer tidlig nå. Og plutselig er det mørkt. Og da er det ikke mye en rekker. For en kan ikke gjøre det samme etter den blå timen, som føre. Det er jo noe alle vet.
        
Nå skal jeg ikke plage dere med hvem som har begynt å hoppe stille lengde siden sist, eller begynt å samle på fyrstikkesker eller bruskorker eller andre halsbrekkende aktiviteter.  Jeg vil bare nevne at prosjektene står i kø her. Inne i hodet mitt, altså. Det er reint så jeg slurer på raggsokkene i rein iver etter å ta fatt.  

”Nå har vi vaska gølvet og vi har børi ved…” Lurer på åssen den sangen oppsto. Det var vel Alf Prøysen som mintes barndommen. Det er for eksempel lett å se for seg at mora er rimelig julestressa og har en masse igjen å gjøre før det kan bli jul. Ungene maser og skriker, kanskje. ”Sett dekk og sjå om dekk ser julestjerna!” hoier hun kanskje. ”Å er’n hen, mor?” ”Den plar komma over huset hennes jordmor-Matja. Rugg på vogga der, du, Alf, og sjå om du ser’a!” Så forteller mora kanskje historien om julestjerna mens hun stresser med å få sprø svor, for det er det jula egentlig handler om, mens lille Alf sitter på krakken ved vinduet og stirrer på et punkt over huset til naboen og samtidig holder lillebroren rolig ved å rugge på vogga. ”Der syns je je kain se’a, mor!”  roper han kanskje og lille Alf ble til store Alf Prøysen, og husker bare det som var koselig, han, som andre, deriblant den dagen det lukta ribbe og surkål og han fikk høre historien om julestjerna for første gang.

Men førjulstida handler ikke bare om vasking, baking og handling. Det handler også om arbeidsfordeling i hjemmet.   En kan, for eksempel,  se for seg en scene fra steinalderen: ”Gidder du å sope hella i kveld?”  ”Hvor er limen?” ”Den står i roa og spriker med kloa.” Sånn kunne det ha foregått. I harmoniske og rolige former.  Men det kunne også vært slengt ut, i en noe spissere tone: ”Som den alltid har gjort! Men du er kanskje ny her?” Legg merke til hvordan noen få, enkle ord snur stemningen helt.

Jeg sitter her og prøver å finne ut om det har skjedd noe det siste året. Ja, det er nok ikke det at ikke det har skjedd noe. Det er bare det at hukommelsen ikke er som den var, så en vet ikke rektig. Jeg åpner ovnsdøra og legger inn en kubbe. Så lukker jeg opp vinduet og snuser inn lukta av vedfyring og tørrklake. Deilig! En får ikke mer moro enn en lager sjøl.

Og her sitter jeg og skal skrive julebrev, uti de små timer.  Jeg tar meg en kokosbolle først, for å få inspirasjon.

Vi må være glade for at vi er sånn noenlunde friske til jul. Det er mye en kunne hatt. Eksem i øregangene, for eksempel. Tenk deg at du har skifta på sengene til jul, og har kveila beinhaugen i velduftende, reint sengetøy. Hovmester’n er unnagjort, og du har full kontroll på ribba og riskremen.  Og enda så gammel du er, er det ikke fritt for at tankene streifer pakkehaugen  som ligger under treet og venter. Du riktig kroer deg, der du ligger. Så begynner du å klø i snilehuset.  

Nei, livet er neimen ikke verst. Det er så mye å være takknemlig for. Ikke måker jeg snø, for det er det den med størst fart  som gjør her hos oss,  men bare når det er snø, naturligvis, så han har jo gode dager nå for tida. Ikke er jeg av de som levde i huler for lenge siden,  og som ble handtupla av en hårete mann med klubbe, heller ikke er jeg  av de som må sende mannen sin utpå i all slags vær, både til det ene og det andre blir han sendt,  og så måtte jeg ha sittet hjemme med tolv  unger og spunnet og hekla og strikka og gravd poteter og tatt på meg skautet og gått ut på odden og speida  og rodd heimsjyen med den eldste, for å få noe å putte i alle munnene. Og da hadde det nok ikke vært lenge før en hadde ligge der, under dyna, og harka og gispa, med terpentinklut på ryggen.

Nei, jeg bor ikke i Nord-Norge engang. Selv om jeg nok bor ganske nord i forhold til de som bor i sør, det har jeg jo sett på fjernsynet. Det ser reint ut som i Alaska på det verste, og her bor jeg. Jeg har bare ikke skjønt at vi bor sånn, vi og. Ikke før jeg så det på TV. Det er så jeg grøsser, der jeg sitter og ser, så langt nord ser det ut.

Lurer på om jeg skal ta meg en kokosbolle til?  Det er midt på natta. Det lyser hos nabo’n. Så sitter han vel og skriver julebrev, han og. Lurer på om han nevner meg. Det er ikke det, det er vel ikke stort å nevne, men det er rart med det. Vi er jo naboer.

Jeg tok ikke den kokosbollen. Det får være grenser. Det er ingen grunn til å bli feitere enn en er. Bare fordi jeg sitter her alene om natta og skriver,  og det er mørkt ute og ingen julesnø daler stille.

Deilig er jorden?  Nei, det er nok ikke så deilig overalt på denne vår jord, som her.  Mye kunne beas om. Noen ord blir til inni meg: ”Kjære Gud, pass på familien min. På forhånd takk!  Amen.” Bedre er jeg ikke.

Nå er det vel på tide å kveile legemet under dyna. Det skal bli godt. En har så lett for å tru at en er verdens navle. Men det er nå engang sånn at sentrum av verden er inne i en.

Til slutt vil jeg hilse til alle, både familie og venner, ved å sitere Alf Prøysen:

                             ....ingen vil vel ramle hvis de ikke må!...

La oss huske på det, da trur jeg verden kan bli et godt sted for oss alle. Vi har jo ikke noe annet sted å gjøre av oss, noen!


STRANDTULLA ØNSKER ALLE EN SUPER JUL!

onsdag 18. desember 2013

Mormor på skolegudstjeneste.


Er det rart en blir rørt?

I dag har jeg vært på skolegudstjeneste.  Jeg satt  der, på en stol, og strakte hals for å se en liten engel med hvit kjortel og glitter rundt hodet. Han fikk se meg og, vi vinket til hverandre. Vi ble glade, begge to.

Og der var jammen barnebarna til broder’n også.  Kjente øyne som møtes, og flere å vinke til for en rørt grandtante.

Presten, organisten, trosopplæreren. Alle vakre, unge mennesker. Hvorfor er alle yngre enn meg blitt? Før var alle voksne. Nå er de ungdommer, alle sammen.  

Fine ord, nydelig musikk.  Orgel, piano, fløyte, blåseinstrument, som jeg må skrive, for jeg er jammen ikke sikker på hva slags det var,  ubevandret som jeg er.  Flott! Flott, var det.

Lærerne, noen nye, unge, noen de samme som før.   Men de holder seg jammen bra, de og.  De holder på, år etter år. Får ungene våre til å gjøre ting vi aldri hadde trodd de ville gjøre. Til å synge, til å spille skuespill, til å lese høyt i kirken. Supert!

Noen  elever leser juleevangeliet, noen ber fine, store og viktige bønner,  både gutter og jenter. Og alt skulle helst vært perfekt. Det er det og. I våre øyne, vi som sitter der og ser og hører  med tårer som helst vil sprette fram.

Kostymene, alle helt perfekte. Først inn kommer stjerna, for anledningen båret på stang. Der er Josef og Maria, der er Jesus i krybben, for anledningen utkledd som dukke.  Der kommer de tre vise menn, kledd i purpur og gull. De bukker dypt for Jesusbarnet og gir sine gaver. Og aldri har noen fått framvist en sånn ærbødighet. Så kommer gjeterne på marken, med sine kapper og staver. De flokker seg rundt Josef og Maria og det lille jesusbarnet i krybben. Og til slutt kommer englene, kledd i hvitt og med glitter på hodet. Og det er her mormor må svelge mest. For her kommer et kjent, lite ansikt til syne under glitteret.

Så skal det spilles. Dirigenten  bukker dypt for oss og hensetter oss til en konsertsal med et flott orkester. Og det er akkurat det det er. Et flott orkester. Foreldre og besteforeldre, lærere, ja, kanskje til og med presten, må svelge der vi sitter. Det er jammen et orkester det schwinger av! Og så stolte, så stolte etterpå. Disse bitte små menneskene med de store instrumentene. For en jobb, både  av  unger og dirigent. Også så viktig. Noen som tror at de kan, og det kan de! Bravo!

Foreldrene, så unge, så vakre, min datter en av dem.  Nå er det hennes tur. Før var det min. Nå er hun midt i det som jeg hadde for bare litt siden. Jeg er mormor nå. Det er rart. Tida blir viska ut og jeg er tilbake som mamma. Det er ikke så lenge siden jeg satt og  fulgte med en liten gjeter, med  en striesekk  dandert rundt kroppen og et kjøkkenhåndkle på hodet.

Og jeg kan gå enda lenger tilbake. Da jeg var midt i det selv. Da jeg, som en liten annenklassing, leste juleevangeliet .  Og tankene går til min mamma og pappa, som  alltid var der. Som fremdeles er der, om enn på en litt annen måte enn før. Jeg kjenner en dyp takknemlighet for det jeg har, og det jeg har hatt.

Ja, vi kjenner følelsene til skuespillerne, musikantene og alle aktørene. For vi har vært der sjøl. Og det er jammen ikke lenge siden heller. Enda jeg satt der i dag og var mormor.

Alle disse vakre menneskene. De er så unge, de har så mye foran seg. Var jeg like ung?  Satt det en annen mormor, en annen enkel sjel,  rørt til tårer,  et eller annet sted og syntes jeg var vakker? Kanskje. Det gjør godt å tro det.

All denne jobben de gjør. År etter år. Lærerne, presten, organisten, trosopplæreren, de som koker kaffe, de som vasker kirken etterpå, alle de som tilbyr sine tjenester, enten frivillig eller betalt, de som tar i mot deg, som smiler når du kommer og  som får deg til å føle deg velkommen, foreldrene, ungene.   Og noen besteforeldre blander seg og inn. Men vi kan stort sett bare møte opp og se på.

Så tusler vi oss hjemover. Hver til vårt liv. Noen har det sånn og noen har det slik. Alle gjør vi så godt vi kan , og er verdt like mye.  Jeg kjenner det er godt at presten har lyst velsignelse over oss. Det gjør ikke noe at jeg og har fått med meg den. Jeg går ut og tilbake til  min hverdag. En hverdag som slett ikke er så verst.

På hjemveien får jeg se en gjeng fra barnehagen. De går og holder i tau. Jeg må strekke hals da og, for å se om jeg finner et lite, kjært ansikt. Vi må det, vi besteforeldrene her ute. For vi har jo en eller to eller flere, både i barnehagen og på skolen. Så da blir det til at vi strekker hals og nesten kjører av veien, da.  Når vi ser en gjeng med unger.

Voksne her og, som passer på. Som gjør en jobb med ungene, år etter år. Som lærer dem at trafikken er farlig, som lærer dem  å være snille med hverandre, som lager ting med dem, som leser for dem  og som trøster når de er lei seg.

Det sveiser oss sammen.   For det er de samme ungene som er med på det meste. Det er skolen, det er korpset, det er idrettsforeningen, det er speideren, det er barnekor og gnisten, og sikkert mye jeg ikke vet om,  og det er kjerka.  Og makan til mennesker og miljø!


Takk til alle hverdagsheltene!

Og takk til alle dere som ga mormor en sånn fin opplevelse i dag!

torsdag 5. desember 2013

Tilbakeblikk

            Det var enda den tida vi hadde kaniner.  Vi starta med to. Men der gikk vi fem på. For vi fikk flere og flere, inntil vi skjønte hva det kom av, og sperra de inne, hver for seg. Nesten alle. De to brødrene som hadde vært med oss helt fra starten, Noddy og Storøre, var veldig flinke til å finne veien inn i buret igjen på kvelden, så de fikk ha det litt friere.
Heldigvis fikk vi gitt bort de fleste, og en fin morgen i august satt vi ved kjøkkenbordet og nøt morgenkaffen og tenkte på hvor heldige vi var som hadde fått gitt bort alle de kaninene. Bare Noddy og Storøre var igjen, og, selv om ingen av oss riktig visste hvor gammel en kanin kan bli, hadde vi bestemt at de skulle få være hos oss til de ble gamle og døde av alderdom. Veden var i hus, naboens poteter var oppe av jorda, ja, nå kunne vinteren bare komme, med snø og det som verre er, for det er mye som er verre enn snø, det vet vel alle, da det spratt fram åtte lubne nøster fra steinrøysa nedi bakken. Fire brune og fire svarte. Vi kunne ikke fatte og begripe hvem som var mora, for vi hadde jo ingen. Men naturens veier er uransakelige, for hvem andre enn  Noddy kom ut fra steinrøysa og utnevnte seg sjøl til mamma. Og, ikke nok med det at han hadde skifta kjønn over natta, han hadde også hatt fore seg unevnelige ting med broren sin. Her kunne det vært mye å ta fatt i, men det viktigste å ta fatt i, skjønte vi der vi satt og nøt morgenkaffen, var jo ungene.               
Vi så for oss ville tilstander med kaniner overalt, og særlig i åkeren til naboen, og at de kunne spores opp som våre, og det var det verste av alt, så vi måtte legge en slagplan. Diverse metoder ble diskutert,  fra håv til gevær, hvis en skal si som sant er, til vi endte opp med den mest humane, som var å sette et reisebur  med mat i foran det stedet de kom ut fra i steinrøysa nedi bakken, liste seg innpå og slå døra igjen.
                           
Kaninungene var kjappe. Vi skjønte fort at vi måtte befinne oss et stykke unna buret, og at vi måtte bevege oss uten den minste lyd. Skoa måtte av,  for det var grus der vi skulle gå, og skoa knasa så i grusen.  Her måtte den brukes som var kjappest i avtrekket, så det ga seg sjøl. Gemalen måtte skride til verket.
  Det tok to dager. Kaninene gikk det jo bra med, da var det verre med fotsålene til den arme  ridder. Til slutt var alle fanga og gitt bort, ja, ikke fotsålene,  men kaninungene, søte og små som de var, det gjensto bare og trøste den ulykkelige mammaen, som jo var Noddy og som fram til nå hadde vært hannkanin. Det er ikke bestandig det er så lett å være kanin, heller, tenkte jeg, her har han mista alle ungene,  skifta kjønn og greier, så jeg tok en tur bort til buret hans for å slå av en liten prat.
 Det duva nedi kassa, i et grått, dunete reir. En rask avgjørelse var påkrevd, og ble derfor igjen overlatt til husets herre. Fotsåler måtte være fotsåler, hud måtte være hud. Her måtte det gjøres  kort prosess, langt borte fra sarte barnesinn.

   Etter den dagen fikk ikke de to brødrene lov til å leke sammen mer.                                                                                     

torsdag 28. november 2013

Spinalpunksjon og andre psykiske lidelser


Det lå en mann bak et skjermbrett og pusta. Plutselig pusta han ikke lenger. Han BRØLTE!  Og der lå jeg, i en annen seng, og skulle gjennom det samme som han. 
Spinalpunksjon.
 ”Jeg gjør det ikke!” sa jeg og dro dyna opp så bare øynene var over kanten. For er det noe jeg har lært hjemme, så er det at det er min skrott. Det var nesten så det kom til et lite nappetak mellom legen og meg.  Men han hadde et ess i ermet:  ”Gi henne en valium”. 
 Det er så uendelig mange måter å si ting på, når en tenker seg om. Han kunne for eksempel ha sagt: ”Kjære snille, vakre, vene, barmhjertige, lille, søte, livredde deg, der du ligger vettaskremt  med dyna spunnet hardt rundt deg,  så du ligner en puppe der du ligger, jeg skal være så forsiktig som det går an å være, ja, når jeg tenker meg om,  skal jeg nesten ikke stikke deg , kanskje jeg til og med får sånne evner som en kineser jeg så i et blad en gang, som kunne operere folk bare med hendene,  og det uten å åpne dem i det hele tatt, folka, altså, og nåla er så tynn at den nesten ikke syns i dagslys en gang, men hvis du tror det vil hjelpe, kan du få en bitteliten valium.” Noe sånt kunne han ha sagt. Eller han kunne tatt sjansen på at jeg hadde fullt utviklet empati og for eksempel sagt: ”Kjære, snille deg, jeg er  totalt utmattet av å stikke alle disse hullene i alle disse ryggene. Jeg klarer snart ikke mer! Snart er det jeg som må ha en valium!” Og så kunne han ha grått litt på skulderen min. Utenpå kokongen, naturligvis. Da kan det hende jeg hadde kommet til sans og samling fortere enn jeg gjorde med den valiumen, for da hadde jeg  kanskje fått vondt av han isteden. En blir jo fort en smule navlebeskuende i en sånn kinkig situasjon.
Men, nei. ”Gi henne en valium!”
 På venterommet var datteren min  ikke nådig da hun skjønte at her kunne alt gått over styr og ingen punksjon bli tatt. Og så hun som hadde rigga  seg til med et ukeblad. Og etterpå hadde hun jo tenkt seg en tur   til Farmandsstredet,  å gå rundt der helt esmalle i et par timer mens jeg skulle ligge strak.
Så hun snudde sporenstreks rollene på hodet, som om hun aldri skulle gjort noe annet, og det har hun kanskje ikke heller, når jeg tenker meg om, og sa strengt: ”Mamma, du kommer ikke hjem før du har tatt den prøva! Det er jeg som kjører! Og jeg sitter her til i morra tidlig om nødvendig!”  Jeg sensa at de andre på venterommet kikka spent på meg, jeg mener, hvor mye spennende skjer på et venterom, og noen grua seg nok litt til det de skulle og. Det var nesten som en film jeg så en gang  hvor  et kjærestepar som ikke hadde skjønt før helt på slutten av filmen at det var det de skulle være, sto og ropte til hverandre i hver sin ende av en undergrunnsstasjon, og de andre passasjerene snudde hodene fram og tilbake mens de fulgte med på hvordan det gikk. Og da helten ropte: ”Jeg elsker deg!”, og de fikk åla seg mot hverandre og tatt hverandre inn i hverandres armer, klappa forsamlingen. 
Sånn var det.  
Jeg trur enda det var han gærningen med hatten fra ”Crocodile Dundee”. Ja, det skulle tatt seg ut.
             Men det er rart hvordan ting kan være.  Etter valiumen var jeg både optimistisk og lett til sinns, og traska, skyldfri og glad, inn og la meg i senga igjen.  Jeg kjente ikke en dritt og snart lå jeg så flat jeg kunne i en annen seng, enda det er ikke så lett for en som ikke er så veldig flat å ligge flat. Men det måtte til for at jeg ikke skulle få vondt i huet. Så da gjør man jo så godt man kan.
Så lå jeg der da, i to timer, og kosa meg med  smusslitteraturen jeg hadde vært åndsnærværende nok til å ta med meg før jeg falt i uvett,  mens han som hadde stukket meg vakla bortover i gangene og tørka seg i panna med ermet på legefrakken.  Og det var nok han som kom hjem med migrene, tenker jeg.

torsdag 21. november 2013

Feilkobling

           Ingen skal komme og si at jeg ikke har prøvd. Jeg har ligget der så mang en gang med armene under hodet og tenkt og tenkt. Jeg har for eksempel tenkt, skal vi begynne med asparges, nei, det har noen andre gjort, skal vi begynne med hester, nei, de er vi redde for, hva med bier, er du gæern? Sauer? Alt for mye arbeid. Og hva med kvoter, har jeg tenkt. De er ikke lette å få. Nesten umulig, har vi skjønt. Det var da vi leste om noe i et ukeblad. Ferdig planta poteter i potte. Det er utrolig hva folk kjøper. Særlig besteforeldre. Til og med snø kjøper de. Ja, ikke besteforeldre, snarere tvert imot, med alle de dressene og klærne som skal av og på hele tida, men noen. Det er alltid noen. Ideen  med poteter i potte er en av de som har kommet så langt at de ligger i mappen for vent, lett som det jo virker.
           Men ikkje i dag.
Nei, det er ikke så lett. For ofte er jeg ikke der jeg skulle ha vært.  Det kan, for eksempel, hende, mens jeg sitter på huk og stikker en liten plante i jorda, at jeg kommer til  meg sjøl ved at jeg plystrer ”glade jul”. Eller at jeg, mens jeg sitter på et juleduftende kjøkken og strever med å få krumkaka hel av pinnen, plutselig stemmer i med ”No livnar det i lundar”. Det skulle ikke forundre meg om det er en feilkobling et sted, så mye rart som kan skje med et menneske. Så det er ikke så lett å være meg bestandig. Når skaperverket har så mange varianter. Da er det ikke lett å tenke på økologiske prinsipper. Og forresten  fikk jeg hekseskudd og.      
En annen ting er at jeg plystrer ”glade jul” hver gang jeg pusser vinduer, uansett. Da kan en jo tenke seg hvor ofte jeg gjør det. Og det syns jo, selvfølgelig. Men jeg kan se ut av dem likevel. Nok til at jeg ikke rekker så mye annet, i hvert fall. Når det er så mye å se på. Og så har vi jo kjøpt oss kikkert og. Da er det veldig lett å se alt det ugjorte. Da kommer det nærmere, det som kunne vært litt lenger unna, hvis vi ikke hadde vært så dumme og kjøpt den kikkerten.  Ja, noen ganger kan det ugjorte overvelde meg så mye at jeg går og legger meg igjen. Kanskje jeg ikke står opp i det hele tatt. Hvis jeg ligger i det rommet hvor det er ekstra store vinduer. Og da hender det at jeg ligger der og nynner ”Glade jul” i steden, sånn litt stille for meg sjøl, mens jeg tenker på at jeg skal nok rekke alt til jul, hvis jeg bare orka å stå opp.
Men ikkje i dag. Nei, i dag har eg anna å fundera på.

torsdag 14. november 2013

Harry, jeg?


            Jeg satt hos frisøren og leste i et ukeblad da orda slo mot meg  i store bokstaver: ”Årets trendfarge har nådd øyelokket!” Jeg så meg grundig i speilet, men, nei. Der satt bare skurken i ” Det var en gang et menneske”. Og han var ikke mye trendy. Før fargen kom på plass kunne jeg ane et snev av Odd Nerdrum i det samme speilet, særlig før håret var vaska. Etter at håret var vaska, og gredd bakover, var det min kjære mormor som satt der og kikka lurt på meg fra den andre siden. Ja, fra speilet, altså.   Men nå satt altså skurken der, og det uten noen trendfarge på øyelokket.  Ikke noen trendfarge noe annet sted, heller, når sant skal sies.
            Det er ikke lett å være trendy. Det hender vel jeg streifer innom noe som ligner noe som er moderne, hvis jeg har klærne mine lenge nok. For jeg er litt treg til å få med meg det nye. Jeg kan, i min naivitet, gå rundt og tro at det jeg har på meg er moderne, og så har det allerede blitt harry. Sånn var det med grilldressen, og sånn var det med slippersene. Sånn var det med hvite ting, som folk kjøpte på Hvite  ting-party,  og med trolldeigen, som vi kjøpte på trolldeig-party, og sånn har det vært med det meste i mitt liv. Jeg rekker liksom aldri å følge med. Når jeg har sett en ting lenge nok til at jeg har vennet meg til den og kanskje til og med begynt å like den, var den harry i fjor. Det er ikke lett for meg, da. Når jeg er så treg til å oppfatte hva som er moderne og in. For det som er in den ene uka, og som alle de som er trendy går med, og som jeg etter hvert også synes de er fine med, og som jeg og kanskje kunne tredd på meg etter hvert, er ikke in uka etter, kanskje, og på den tida  er det ikke sikkert jeg har rukket og vært i byen en gang, opptatt som jeg er med andre ting livet har å by på.  
            Det er det samme når det gjelder interiør. Nå har vi blitt bombardert med den landlige stilen hvor alt skal være hvitt, som om alt er hvitt på landet, jo, men det er om vinteren og ute, ikke inne på kjøkkenet og i stuene til folk. For noen år siden, ja, det er så lenge siden at det begynner å komme tilbake, bare i en litt annen teint, var det farger som gjaldt. Jeg husker jeg skulle velge farger til den første leiligheten min. Jeg syntes jeg fikk det så moderne og fint når jeg kunne velge en oransje do. For i min oppvekst fantes jo ikke sånt. Nei, det fantes nesten ikke do inne, engang, jo, det var vel å overdrive, men på landet var det fremdeles mange som hadde utedo. Med bilde av kongen på veggen, hva nå han hadde der å gjøre. Det var vel en trend.
Og det  var  farger på veggene før. Helt til noen fant på å kle all panelen med plater og male alt hvitt. Og alle møbler, som hadde vært brune  eller i flammebjørk eller odringsmalte ble malt hvite. Gærninger, sa vi, tenk å male over det fine treet, sa vi og, og så luta vi alt sammen.  Og vi rev ned platene og luta veggene, eller satte opp ny, ubehandla panel, eller vi malte veggene røde, grønne og gule. Og skomakerlampene lyste trivelig fra alle vegger i de norske hjem. Noen av dem fikk til og med hekla trekk. Og vi dro fram alt som gammelt var, luta og pussa det og satte det fram til pynt. Heldige var de som hadde besteforeldre som ikke hadde fulgt så med i tida, og som ikke hadde kasta noe, men samlet i lader all gammel dritt.  Auksjoner og loppemarkeder var in. Det er det jo for så vidt nå også, bare på en litt annen måte.  Familemedlemmer, særlig de som var så gamle at vi aldri hadde sett dem, fikk en fortjent plass på veggen i en liten, sort ramme. Flere ved siden av hverandre. Fint! Vi koste oss! Og bestemor sa: Gærninger, vil dere ha all den gamle dritten? Hadde jeg visst det, skulle jeg jammen ikke kasta noe.
            Men, så var det påan igjen. Bort med alt! Vi kunne jo ikke ha sånne farger  lenger. Og enda vi hadde syntes det var så fint året før, ja, det var noen av oss som nesten akkurat var ferdig med å male, så var det så stygt nå. Og harry!  Nå skulle alt være hvitt! Og mamma sa: Gærninger, vil dere ha det sånn? Hadde jeg visst det, skulle jeg nå jammen ha latt alt være som det var. Så kunne jeg brukt tida og ressursene på andre ting. Altså: fram med den franske landstilen og shabby chic!  Noen svevde i den villfarelsen at alt var hvitt på landet før. Poteter, gulrøtter, kaniner, katter, gress, hus, vegger, møbler, kniver, kopper, klær, alt var hvitt. På landet, altså. Og alle skulle bo på landet, enda de fleste fremdeles  bor i byene. Ellers så hadde det jo ikke vært byer. Hvis alle hadde bodd på landet. Og der hadde det jo ikke vært plass til alle. Og glade er vi, som bor på landet, at ikke alle bor her. Det er ille nok om sommeren, og deilig på høsten når alle har dratt tilbake til byene.  Men nå er det farger som gjelder igjen.  Grønne vegger, men ikke den samme, harry grønnfargen som vi hadde for tjue år siden. Nei, litt lysere  skal den være nå. Og så er det moderne med en fondvegg. Som om det er noe nytt. Det er jo det vi hadde på syttitallet. Og jammen har ikke de store bildene kommet tilbake og. De som vi tapetserte en hel vegg med.  Og det er da jeg sier: Gærninger, vil de ha det sånn? Hadde jeg visst det, skulle jeg da jammen ha tatt vare på all den gamle dritten! Bilder av solnedgang og natur. Akkurat som det var for noen år siden, og som har vært harry siden.  Ja,  særlig solnedgangen har  vært blodharry. For ikke å snakke om hvis det sto en elg i den. Nå kan de til og med henge opp den.
Den franske landstilen har etter  hvert har gått over til fabrikkstilen. Jo mere rustent, jo bedre.  Rustne, gamle lamper henger i de nye stuene våre. Forskalingsmaterialer blir til bord og stoler. Med betongen på.  Og kort og innpakningspapir er laga av gråpapir. Og jeg sier igjen: Vil de ha det sånn?  Ja, hadde jeg visst det, skulle jeg da tatt vare på all den gamle dritten vi fant da vi rydda det gamle uthuset vårt. Keiserens nye klær? Og hvor blir det landlige av, da, da? For det var jo i byene fabrikkene lå. Og så jeg som fortsatt vil ha det landlige.
Og så det minimalistiske, da. Deilig, fritt for støvsamlere. Nå er det stål som gjelder. Ut med alt som ikke er til nytte. Bort med alle bildene av familien.  De som vi brukte en hel liten formue på å få framkalt. Så har de da endelig fått fred, alle disse ukjente anene våre. Så harry! Er det mulig at noen kan ha det sånn? Ikke en ting skal inn i mitt hus som ikke jeg kan bruke til noe, som bare er til pynt. På dynga med det! Eller på loppemarked. Så kan alle de harry typene som ikke følger med i timen, eller alle utlendingene som ikke har så mye, kjøpe det gamle skrammelet vårt, det som vi var så glade i for litt siden. Og vi sier:  Fikj! Vil de virkelig ha det!
Men til jul kan vi heldigvis fråtse. Med nisser og engler og granbar og juletre. Eller… vent… kan vi det? Nissene har også blitt hvite i det siste! Det er snart bare jeg som har røde nisser!  Og juletre med forskjellige farger på kulene! Jeg er harry igjen! Jeg har bare ikke forstått det før nå! Heldigvis. For nå er det de hvite som er harry snart,  vel?  De har jo vart lenge, de nå. Og da kan jo jeg ha den pynten jeg har.
Jommen! De hvite ble harry. Nå er det oransje og lilla og rosa og jeg vet ikke hva som gjelder. Akkurat som den oransje doen jeg hadde, og som sikkert har blitt bytta ut med en hvit, og for ikke å snakke om det oransje serviset jeg fikk fra Matkortklubben jeg var med i,  med mange fine oppskrifter som jeg aldri har brukt.  Og ungdommen sier: Hadde du oransje do? Så kult!  Det er jo bare helt retro.  Ja, hadde jeg visst at de ville hatt den, skulle jeg da jammen ha  tatt vare på den dritten.
 Er det noe rart  det blir mye vi må kaste? Men, en får si som mora mi sier om de som selger alt det nye vi må ha når vi er redde for å framstå som harry:  ”De skal jo leve, de og!”  Så, det er kanskje styrt fra et sted, alt dette. Og imens kjenner jeg at det ikke er bare utapå meg skurken i ”Det var en gang et menneske” kommer fram.
Det er inni meg og.

torsdag 7. november 2013

Chlamydia både her og der?


Etter å ha følt meg rimelig hengslete en stund, gikk jeg til legen og sa at jeg antagelig hadde hjertesvikt og snart kom til å falle død om, hvis ikke han forta seg litt.  Og om ikke øresus kunne være et tegn på både det ene og det andre. Han tok fram en bok, og mens jeg satt der med hjertesvikten min, forklarte han inngående om stigbøylen, ambolten og snilehuset.  Etter hvert forsto han likevel alvoret i situasjonen, og ga meg en henvisning til EKG.   
På sykehuset fikk jeg vite at det ikke var noe i veien med hjertet mitt, men at jeg hadde litt tunge hjerteslag, så jeg burde begynne å trimme litt. Jeg sa at ja, det er i grunnen derfor jeg er her, fordi jeg har så tunge hjerteslag og nesten ikke orker å gå engang.
Henvisningenes runddans var i gang. En gang kom jeg til en spesialist som bl.a. lurte på hva jeg spiser til middag.   Klaffen datt rett ned, ja, ikke hjerteklaffen,   men den oppi hjernen. Jeg husket ikke en dritt. Jeg husket ikke alle kyllingene, stakkar, kotelettene, bønnesuppene og andre bønner, laksen, torsken, makrellen eller silda, som jeg jo strengt tatt ikke spiser, men jeg kunne jo nevnt den likevel, silda, havets sølv som den jo er. Og hva med alle grønnsakene? Og frukten? Jeg gomler jo epler i lange baner. Ja, jeg gomler i grunnen alt i lange baner, når jeg tenker meg om. Det er ikke for ingenting det står i min journal: ”Middelaldrende kvinne i godt hold.”
Etterpå vet jeg hva jeg skulle ha sagt. Jeg skulle ha sagt at jeg spiser det som blir satt foran meg. Det som noen bærer inn. Eller jeg kunne ha sagt at jeg har bakt fem brød og dratt opp to tryter fra Torpevannet for et par år siden, og de lever vi på ennå. Hele familien. Men jeg sa selvfølgelig ikke noe av det der. Jeg sa det ikke i det hele tatt. I rein forfjamselse over et sånt uventa spørsmål og etter en betenkelig lang betenkelsestid som kanskje var med på å få han til å grunne litt over min mentale helse, svarte jeg rett og slett "kjøttkaker og fiskeboller", og det kom i min journal: "Pasientens kost består av: Middag: Kjøttkaker og fiskeboller. Så vet de det. ”Men hun feiler ingenting.”
I  nevnte legejournal kan man også lese: ”Normale forhold over malleolene.” Og så jeg som ikke visste at jeg hadde malleoler  engang.  Og i hvert ikke at det kunne være noe der.  Undringens tid er ikke forbi, så jeg slo det opp på nettet. Malleoler. Det er de kulene som stikker ut nederst på anklene.  Omtrent der som skøytene gnager. Ankelknokene, altså. Hadde det vært noe der, kunne det  ikke vært psykisk, i hvert fall ikke den gangen. Men, nå. Nå lurer jeg stadig på om ikke jeg er litt rar akkurat der. Oppafor malleolene. Enda jeg ikke vet hva det betyr engang, hvis en er litt rar der.
Men, endelig:  ”Du har positiv prøve på twar.”   Jubelsang hørtes.  "Men Jeg liker ikke at du kaller det twar", sa legen. "Vi bruker heller lungechlamydia." På mitt spørsmål om hvorfor han da kalte det twar, og om det var to forskjellige ting, sa han at nei, det var vel egentlig det samme, men twar er mer stigmatiserende. "Du har vel hørt om de svenske orienteringsløperne som døde fordi de trente når de hadde twar," sa han.  Jada, det hadde jeg.   Men nå måtte jeg altså kalle det noe annet. Og så jeg som hadde blitt så letta, og følt meg frikjent og alt det der. Jeg som kunne si: "Jeg har twar!"  Til og med broren min, som kjenner til litt av hvert her i verden, sa at ååh! Da må du være forsiktig! Legg deg ned og ikke gjør noe som helst! Twar er farlig! Jeg sa at han ikke behøvde å engste seg, for jeg lå allerede.
Men, så skulle vi altså ikke kalle det twar. Vi skulle kalle det chlamydia i lungene. Nå er det sånn at det finnes flere slags chlamydia.  De hører til samme familie, men smitter ikke på samme måten. Chlamydia i lungene gir en slags stille lungebetennelse, og må for all del ikke forveksles med den chlamydiaen som kan snike seg inn andre steder på kroppen. Da jeg skulle hente antibiotikaen på apoteket, kauka kjerringa utover lokalet:  ”Er det mot chlamydia?”   
 Jeg snudde meg  overraskende rolig  til forsamlingen i apoteket, alle de vaklevorne, influensasvake,  hostende og sittende på en stol og vente fordi de ikke orker å stå- menneskene som befant seg bak meg i køen og sa, temmelig høyt og klart: ”Kan jeg få forsamlingens oppmerksomhet? Ja, siden dere nå vet at jeg har chlamydia, vil jeg bare få gjøre oppmerksom på at det er den formen for chlamydia som befinner seg i lungene, altså en såkalt stille lungebetennelse, ikke den som befinner seg på et unevnelig  sted ganske mye lenger nede. Jeg driver nemlig ikke og har meg både her og der, det er sikkert ingen som vil ha meg likevel, så det er ingen mulighet for at jeg  skal få den form for chlamydia, det måtte da være hvis mannen min drev og hadde seg  litt sånn rundt omkring, og det vet man jo, for så vidt, aldri, selv om man har vanskelig for å tro noe sånt om den hardtarbeidende, stakkars, seksti år gamle husbonden som står der så trofast med vedmaskinen sin, ja, det ville overraske meg svært hvis han sto der med sånne tanker  i hodet, men, som sagt, man vet jo aldri, og dessuten, tanken er jo fri, som kjent.  Og så avrundet jeg  med at siden vi står her og koser oss, kan vi jo avslutte med en sang, vi tar den derre ”Vi vandrer med freidig mot”. Den kan alle.”
Neida, jeg bare juger. Jeg sa ikke noe som helst,  enda det var det en skulle ha gjort.  Jeg bare hvisket fram et ”ja” så lavt jeg kunne før jeg tok posen i handa og piltra meg ut, mens jeg håpa på at det ikke var noen kjente der.
 Men jeg fortsatte å kalle det twar. For å unngå misforståelser.

søndag 3. november 2013

Mine aner


Jeg driver en del med slektsforsking, og, som dere ser, har jeg kommet ganske langt bakover i tid. Det må nevnes at alt må tas med en god klype salt, da kildene vel ikke alltid er like gode. Samt at mange hadde seg både her og der uten at det kom fram noe annet sted enn i morens, og noen ganger kanskje farens, visshet. 

Min aneliste:

Adam, den aller første

Eva, en god nummer to

Noa, som beit seg i toa i rein frustrasjon over at den første dua kom tilbake uten et fikenblad

Yngve Frøy,  som ynglesagaen er oppkalt etter

Fjolne

Snø den gamle

Olav den klarsynte

Torgils Sprakalegg

Harald Blåtann

Halvdan Gulltann

Håkon Tannlaus

Ingjald Illråde

Halvdan den gavmilde Kvitbein som var den første av ynglingeætten som slo seg ned i Norge

Ivan den grusomme

Helge den kvasse

Sigurd Orm i auga

Kong Klakk-Harald

Halvdan Svarte, som druknet i isen på Randsfjorden

Harald Hårfagre

Snøfrid Såvesdatter, samejente, en av Harald Hårfagres elskerinner

Skule Kongsfostre

Skule du sett på maken

Skule du aldri sett på maken

Inge med kneet

Inge med hofta

Inge Krokrygg

Magnus Berrføtt

Aksel  hottentott

Sigurd Munn

Kjerringa med staven

Håkon Herdebrei

Bård den hakeløse

Per i  hatten                                                                                     

Harald Rauskjegg

Gorm den lealause

Sara inntebeins,  den                                               barnløse                                                                                                      

Sara uttebeins,  stammor til utallige greiner

Knut med beinet

Even beinlaus

Sigurd Syr

Mor  leser

Mannen med kofferten

Hallvard Gråtopp

Gullik Olsen, legdslem

Enok  Gråskjegg, fisker med egen line

Håkon Gudbrandsson, strandsitter

Maren Tøgersdatter, fattiglem                                                               

Hans Mathiassen,  inderst

Terje Vigen, ytterst

Der må jeg stoppe, på grunn av at etterspurt side ikke er tilgjengelig på internett grunnet  personvern eller andre klausuler.
                                                                                         

Merkn.:
 

Snorre forteller: ”Kongen (Harald Hårfagre) festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra allting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk fire sønner, den ene var Sigurd Rise,  så Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine.”

Det er flere jeg kan kjenne jeg er i slekt med, for eksempel  Helge den kvasse, ja, til og med Ivan den grusomme til tider,  og kjerringa med staven .  Men særlig  med Håkon strandsitter.

Og Inge Krokrygg. 

Men aldri med Harald Hårfagre. Heller da med Hallvard Gråtopp.

Bildene viser rester av Håkon strandsitters lille hytte, som har blitt fundament for vår brygge. Her kan jeg sitte og drømme og kjenne at det er nok Håkons gener som er de mest fremtredende i meg. 

lørdag 2. november 2013

Hvem fant opp kruttet?

Navn er det første som forsvinner. Her en dag sto jeg i dusjen og lurte på hvem som fant opp kruttet, for det kan jo være interessant å vite.  Men jeg kom ikke på annet enn en strofe av en sang vi lærte på skolen. Resten av sangen har jeg glømt. Det eneste jeg husker som ligner, er sangen om hvem som spiste først poteter.    ”la la la la la la la la, det samme hva du heter… la la la la la la la la så spiser du poteter. Hipp, hipp, hei, hurra! Leve den som leter. Det var en indianer visst, som spiste først poteter.”  Kanskje det er derfor jeg ikke husker navnet på han som fant opp kruttet? Fordi jeg spiste for mye poteter? For nå er jo poteter farlig. Vi spiste dem rå, og, vi. Tenk hvor farlig det må ha vært. Ja, jeg trur jeg spiste minst en rå potet hver dag. Og så hadde jeg med en rå potet på skolen. Enten det, eller en gulrot, det var bare på høsten vi hadde epler og pærer, for en kjøpte jo ikke epler før. Det er seinere, det. Men poteter hadde vi hele året. Og vi måtte ha med  en frukt eller grønnsak til å rense tennene med etter maten på skolen. Det var bestemt av rektor. Og det måtte være hardt.  Alle hadde noe de hadde surret inn i matpapir, hvis ikke de hadde et eple. Det kunne være gulrot, potet eller kålrabi. Det var nok sunt. Og nåde den som hadde glømt det, eller den som prøvde å lure seg unna med en appelsin. For den gjaldt jo ikke.   Om ikke jeg hadde noe annet, så hadde jeg i hvert fall en potet.  Det var noen som tok matpapiret sitt og surra sammen så det skulle se ut som det var noe inni. Noen ganger oppdaga læreren det, og da var det enda mer nåde den.

Jeg glømte nesten aldri noe når det gjaldt mat,  bortsett fra en gang vi skulle få lov til å ha med brus. Jeg kom på det på morran, og da var det for seint. Folk hadde ikke brusflasker stående rundt omkring i huset på den tida, og det var jo bra. Men jeg hadde altså glømt å kjøpe dagen før, og det var jo krise! Mamma sa at jeg kunne ta med kakao, og det ble et slags kompromiss. Alle så medlidende på meg, og jeg aller mest. Enda nå hadde jeg nok  velga kakaoen. 
Husker litt fra sangen om kruttet også, etter hvert. ”den gang han salt og svovl og kull i sin morter puttet” Trur det var Berthold Schwartz eller noe. Rart ingen prøvde på det, å putte salt og svovel og kull sammen i en morter for å se om de kunne lage krutt. Vi lærte det jo på skolen. Men vi hadde nok prøvd hvis vi hadde visst hvordan vi skulle få tak i svovel. Eller kanskje det er med det som med andre ting vi lærte på skolen; En har aldri gjort det om igjen. Ja, som med den lysegrønne genseren jeg strikka, med flette foran. Jeg strikka aldri fletter igjen.  Jeg brukte ikke genseren en gang, men jeg tror mamma brukte den i åkeren etter hvert, så den kom jo til nytte. Men ingen brukte noen gang den blå buksa jeg sydde, av et stoff som ligna på filt, og som krøyp etter første  vask.
Men hvem det var som fant opp kruttet? Det var i hvert fall ikke meg.

fredag 1. november 2013

Elgjakt

Bonde eller ikke bonde, elgjakta kan en ikke gå glipp av. Og det er ikke bare å legge utpå for hvem som helst. Nei, trening må til. Da er det fint å kunne gå fra hytte til hytte. Ikke   som i Rondane,  hvor du går i seks til åtte timer mellom hver hytte. Nei, en kan gå rett rundt husene her.  Nå er det riktignok ikke så langt mellom hyttene her, og målet er ikke å se fjellheimen, hvis noen skulle tro det, men det kan fort gå en seks til åtte timer mellom hver hytte, her og.      
                                                                                                                            
 De trener til elgjakta, de feirer starten av elgjakta, de feirer at elgjakta er slutt, de markerer sommerens inngang og utgang, ja, det er i det hele tatt ikke den ting det ikke går an å feire ved å gå fra hytte til hytte. Med noe godt i sekken, naturligvis, både flytende og fast føde blir det nok av da. Og den andre av oss sitter hjemme og koser seg med ”Med hjartet på rette staden” og når den frafalne ringer og vil hentes, merker jeg plutselig at jeg sitter og strikker og følger med på ”Country juke-boks”, og det er jo bra, for ellers ville det vel ikke være noen som hadde giddet og sett på det.  Men nå må jeg til pers igjen. Ut i den kalde natta. En kan jo ikke la han fryse i hjel ute i villmarka heller. Det  er  ikke det at det hadde  vært så langt å gå hjem. Det er bare det at beina  ikke er som de var. Nei, ikke som de var dagen før engang. Og det blir de heller ikke før et par dager etter igjen. Det er reint underlig åssen ting kan være.  

 Men når elgjakta virkelig setter inn, etter mye venting,  innskyting og utskyting, da er det ikke snakk om at ikke beina bærer en.  Og om en aldri har hatt nevneverdig lyst til å stå grytidlig opp før, gjør en det da, for å rekke bålet. Bålet er noe av det viktigste i elgjakta.  For de må ha noe som lokker dem ut av senga når de ikke må. Og ved bålet kan jo alle være med, både halt og blind.   
 
Den av oss som blir igjen i senga og nyter en stille lørdagsmorgen, kanskje med en god bok, ja, kanskje til og med har klart å få tak i den nyeste til Jo Nesbø,  som nesten er for skummel å lese hvis en er alene hjemme på natta, men som en fint kan klare når det er lyst, den står opp litt etter litt. Kanskje den går ut på trammen for å høre om den hører skudd, og koser litt med elgbikkja, som i stedet for å løpe etter elgen har fått ferten av katta, eller hva vet jeg. I hvert fall sitter den på trammen vår og logrer med halen når den av oss som er hjemme kommer ut for å strekke på seg litt og nyte en kaffekopp i den klare høstlufta. Så det er ikke noe rart de ikke får elg. Når bikkja er utro.

torsdag 31. oktober 2013

Uhyret fra høyre


 Den ting er ikke laga, som en ikke kan engasjere seg med.   Fuglebrettet, for eksempel, og de som inntar sine måltider der, blafrende og hutrende gjennom vinterens sno og blåst. Jeg har telt til 21 forskjellige, hvis jeg regner med kråke og skjære. Og det må man jo, skal en få mange.   Det kan gå ganske dramatisk for seg på fuglebrettet om dagen. Særlig hvis en ser på med kikkert. Da kan en sitte der og betrakte alle småfuglene med alle sine flotte farger som svinser rundt og napper litt her og litt der. Og så kommer det plutselig et uhyre inn fra høyre. Det er reint så en skvetter. Og så viser det seg , når en får tatt bort kikkerten, at det bare er ei skjære.

Sånn kan en holde på. 

Og vi må snakke litt hardt til katta, som sitter der i vinduet og sikler: ”Ikke prøv deg,” sier vi, og tenker på all fuglematen vi har vært på Felleskjøpet og hamstra inn, og som skal bidra til å gi oss mye glede og dramatikk i de lange, kalde vinterdagene.

 
Og da kan den stakkars katta bli helt grønn i øynene av misunnelse, og jeg har leka meg litt med Picasa igjen. En får ikke mer moro enn den en lager sjøl.
 

tirsdag 29. oktober 2013

Kanskje er det trallalei?

Før i tida var det ikke så mye kontakt mellom hjem og skole, da.  Det var ikke som nå, som foreldrene flyr fram og tilbake  til skolen til alle døgnets tider, og blander seg i litt av hvert.  Nei, før besto kontakten stort sett av karakterbok til jul og til sommeren, pluss at både unge og gamle hilste ærbødig på rektor hvis vi skulle være så uheldig å råke på han i butikken.

 En gang sto det i karakterboka mi:  ”Skolen er godt fornøyd med Marianne.”  Hvorfor kunne de ikke sagt det før?  Eneste kontakten tilbake var at en av foreldrene, ofte mamma,  måtte skrive under, og at jeg leverte den tilbake.  Ikke en eneste linje fra meg, enda så mye jeg kunne ha sagt.  Jeg kunne jo for eksempel ha skrive: ”Marianne er ikke så fornøyd med skolen.” Så kunne de ha sitte der og grunna på det en stund.  Kanskje de hadde skjønt at de gjorde en stor feil den gangen jeg måtte lese juleevangeliet enda det  i utgangspunktet var meninga jeg skulle være mus.

Det var i andre klasse, og  foreldrene skulle komme på juleavslutninga. Jeg gleda meg storlig, men så hørte jeg  frøken mumla til en eller annen: ”Vi må ha en til å lese juleevangeliet.” Jeg krøp ned bak pulten og gjorde meg så lita jeg kunne, men jeg stirra nok like mye på frøken som jeg gjør på tollere og syndere, så jeg ble selvfølgelig plukka ut.  Og det var lenge før de klappa for kristelige innslag. Det var ikke som nå, som de klapper i kjerka, enda ungene synger om Blåfjell.  Og så jeg som allerede hadde en rolle som mus. Ja, når den store, stygge ugla satt i treet og lurte på hvem som gikk under den store paraplyen der, skulle det rett og slett være meg.   Og så skulle vi synge at det enten kunne være meg eller deg eller  trallalei! Og jeg hadde jo tenkt å svinge litt ekstra på paraplyen, og, og liksom titte fram på slutten for å vise hvem det var som var under den store paraplyen der. 

Men, den gang ei, og det  har ikke blitt til at en har svinga seg nevneverdig under paraplyen  siden.  Det var den eneste muligheten jeg hadde, har det vist seg. Ikke misforstå.  Det var ikke en sånn opplevelse som gjør en til et løvetannbarn.  Og en må jo ha litt motgang i livet hvisen skal bli et empatisk menneske. Jeg ville bare nevne det. I tilfelle noen lurte.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/261dee02aee314cdf6239784418e5b8f55473c43
 Nå har jeg registrert meg på <a href="http://bloggurat.net/minblogg/registrere/261dee02aee314cdf6239784418e5b8f55473c43">Bloggurat</a>.

mandag 28. oktober 2013

En økologisk drøm

 
Katta klarte vi da i hvert fall å fore opp!
Kicket jeg får av å luke og den deilige lukta fra jorda har dessverre ført til en ulykksalig mangel på selvinnsikt hos meg, ja, så stor mangel  har det ført til at jeg  ikke hadde vett på å si nei da vi fikk sjansen til å karre til oss en liten bit av vårt fedreland.  Ja, det skulle nesten ingenting til før jeg så for meg katt og kaniner, roser, stein og lykkelige mennesker, brune av sol og slanke som siv, oppfostra på økologisk grøde som de var. Nei, forestillingens kunst er det ingenting i veien med. Da er det verre med de andre egenskapene man trenger for å drive med markens grøde. Men det er ofte i møte med arbeidsoppgavene en finner ut hvem en er. En kan gå der på tunet, nynne litt og klø litt på katta, og tro at en er det rivjernet av et menneske. Helt til en støter på arbeidsoppgavene, og blir gående der å myse bort på dem og lure på hva i all verden det er for noe.  Da kan en fort finne ut at man er lat. I verste fall teoretiker.  Det er da man kan sende en liten bønn: ”Kjære Gud, hjelp meg til å se meg sjøl fra oven, så jeg unngår å gjøre alle disse bommertene."


Angen av jord



Det er Isak Sellanraa og meg. Vi liker å bryte stein og rydde ny jord. Og selv om Isak nok brøt tyngre steiner enn meg, kjenner jeg og angen av jord, der jeg ligger på knea i hagen og klorer. Nå var det jo mye lettere for Isak å flytte på tunge steiner, han som bare var oppdikta. En annen er jo ikke noe å skrive hjem om, akkurat, selv om jeg, fra skaperens side, er så rart sammensatt at jeg får kick av å luke. Da kjenner jeg ”angen av jord”, som vi leste om i leseboka på skolen for et halvt liv siden. Nå er jeg ikke sikker på hvem som skrev det, men hvis det for eksempel hadde vært Pearl  S. Buck, var jeg sånn laga at jeg kunne sitte å lure på hva S’en sto forså jeg ikke fikk med handlingen av stykket mens de andre leste, så jeg vet fremdeles ikke hva det handla om. Men orda ”angen av jord” har jeg ikke glømt. Slike ord kunne sitte i meg i mange dager etter at vi hadde lest dem på skolen, ja, de kunne få meg til å drømme meg helt bort, for ikke så snakke om hvis det begynte å snø. Da måtte jeg se ut av klasserommet, for det går ikke an å drømme seg bort hvis en ser på noe inni, og da gikk jeg stadig glipp av noe, der og.

Leseboka er kjøpt  på loppemarked i et anfall av samlemani, som alle de andre lesebøkene jeg har i hylla, og som jeg titter i en gang i blant og blir satt tilbake av. Ja, jeg blir satt mye lenger tilbake enn til den tida jeg sjøl kan huske og som vi leste i lesebøkene i. For i de bøkene var det mye gammelt. Det var jo det som fenga meg. For da gikk jeg ikke glipp av muligheten til å lengte tilbake den gangen jeg var ung heller. Jeg kunne lengte tilbake til en tid da folk kom seg gjennom den lange, strenge vinteren ved å sitte ved grua og fortelle hverandre historier og spikke rivetenner. Nå er det vel ingen som spikker en rivetann lenger, enda det sikkert kunne vært sunt å sitte foran grua og snakka med hverandre i stedet for å sitte foran fjernsynet, og ikke kan du spikke foran fjernsynet heller, for det er ingen som vil ha fliser i sofaen nå til dags. Det ble slutt da plastikken kom. Det verste er at jeg husker da den kom. Og nå er plastikk retro, hvis den er gammel nok. Det er da jeg forstår at jeg begynner å bli like gammel som besteforeldrene mine var, bare at jeg ser mye yngre ut, for jeg er jo den samme enda.
Nesten. For noen ganger ser en rarere ut enn andre ganger. I speilet.  Det må være noe med lyset. Det er jo forskjellig fra sted til sted. En kan jo høre kunstnere si det. Det er noe med lyset der, sier de. I Åsgårdstrand, for eksempel. Jeg tror det bare er at sola står den andre veien der. Utover.
Ikke har jeg grue heller.