Mormor på skolegudstjeneste.

Er det rart en blir rørt?

I dag har jeg vært på skolegudstjeneste.  Jeg satt  der, på en stol, og strakte hals for å se en liten engel med hvit kjortel og glitter rundt hodet. Han fikk se meg og, vi vinket til hverandre. Vi ble glade, begge to.

Og der var jammen barnebarna til broder’n også.  Kjente øyne som møtes, og flere å vinke til for en rørt grandtante.

Presten, organisten, trosopplæreren. Alle vakre, unge mennesker. Hvorfor er alle yngre enn meg blitt? Før var alle voksne. Nå er de ungdommer, alle sammen.  

Fine ord, nydelig musikk.  Orgel, piano, fløyte, blåseinstrument, som jeg må skrive, for jeg er jammen ikke sikker på hva slags det var,  ubevandret som jeg er.  Flott! Flott, var det.

Lærerne, noen nye, unge, noen de samme som før.   Men de holder seg jammen bra, de og.  De holder på, år etter år. Får ungene våre til å gjøre ting vi aldri hadde trodd de ville gjøre. Til å synge, til å spille skuespill, til å lese høyt i kirken. Supert!

Noen  elever leser juleevangeliet, noen ber fine, store og viktige bønner,  både gutter og jenter. Og alt skulle helst vært perfekt. Det er det og. I våre øyne, vi som sitter der og ser og hører  med tårer som helst vil sprette fram.

Kostymene, alle helt perfekte. Først inn kommer stjerna, for anledningen båret på stang. Der er Josef og Maria, der er Jesus i krybben, for anledningen utkledd som dukke.  Der kommer de tre vise menn, kledd i purpur og gull. De bukker dypt for Jesusbarnet og gir sine gaver. Og aldri har noen fått framvist en sånn ærbødighet. Så kommer gjeterne på marken, med sine kapper og staver. De flokker seg rundt Josef og Maria og det lille jesusbarnet i krybben. Og til slutt kommer englene, kledd i hvitt og med glitter på hodet. Og det er her mormor må svelge mest. For her kommer et kjent, lite ansikt til syne under glitteret.

Så skal det spilles. Dirigenten  bukker dypt for oss og hensetter oss til en konsertsal med et flott orkester. Og det er akkurat det det er. Et flott orkester. Foreldre og besteforeldre, lærere, ja, kanskje til og med presten, må svelge der vi sitter. Det er jammen et orkester det schwinger av! Og så stolte, så stolte etterpå. Disse bitte små menneskene med de store instrumentene. For en jobb, både  av  unger og dirigent. Også så viktig. Noen som tror at de kan, og det kan de! Bravo!

Foreldrene, så unge, så vakre, min datter en av dem.  Nå er det hennes tur. Før var det min. Nå er hun midt i det som jeg hadde for bare litt siden. Jeg er mormor nå. Det er rart. Tida blir viska ut og jeg er tilbake som mamma. Det er ikke så lenge siden jeg satt og  fulgte med en liten gjeter, med  en striesekk  dandert rundt kroppen og et kjøkkenhåndkle på hodet.

Og jeg kan gå enda lenger tilbake. Da jeg var midt i det selv. Da jeg, som en liten annenklassing, leste juleevangeliet .  Og tankene går til min mamma og pappa, som  alltid var der. Som fremdeles er der, om enn på en litt annen måte enn før. Jeg kjenner en dyp takknemlighet for det jeg har, og det jeg har hatt.

Ja, vi kjenner følelsene til skuespillerne, musikantene og alle aktørene. For vi har vært der sjøl. Og det er jammen ikke lenge siden heller. Enda jeg satt der i dag og var mormor.

Alle disse vakre menneskene. De er så unge, de har så mye foran seg. Var jeg like ung?  Satt det en annen mormor, en annen enkel sjel,  rørt til tårer,  et eller annet sted og syntes jeg var vakker? Kanskje. Det gjør godt å tro det.

All denne jobben de gjør. År etter år. Lærerne, presten, organisten, trosopplæreren, de som koker kaffe, de som vasker kirken etterpå, alle de som tilbyr sine tjenester, enten frivillig eller betalt, de som tar i mot deg, som smiler når du kommer og  som får deg til å føle deg velkommen, foreldrene, ungene.   Og noen besteforeldre blander seg og inn. Men vi kan stort sett bare møte opp og se på.

Så tusler vi oss hjemover. Hver til vårt liv. Noen har det sånn og noen har det slik. Alle gjør vi så godt vi kan , og er verdt like mye.  Jeg kjenner det er godt at presten har lyst velsignelse over oss. Det gjør ikke noe at jeg og har fått med meg den. Jeg går ut og tilbake til  min hverdag. En hverdag som slett ikke er så verst.

På hjemveien får jeg se en gjeng fra barnehagen. De går og holder i tau. Jeg må strekke hals da og, for å se om jeg finner et lite, kjært ansikt. Vi må det, vi besteforeldrene her ute. For vi har jo en eller to eller flere, både i barnehagen og på skolen. Så da blir det til at vi strekker hals og nesten kjører av veien, da.  Når vi ser en gjeng med unger.

Voksne her og, som passer på. Som gjør en jobb med ungene, år etter år. Som lærer dem at trafikken er farlig, som lærer dem  å være snille med hverandre, som lager ting med dem, som leser for dem  og som trøster når de er lei seg.

Det sveiser oss sammen.   For det er de samme ungene som er med på det meste. Det er skolen, det er korpset, det er idrettsforeningen, det er speideren, det er barnekor og gnisten, og sikkert mye jeg ikke vet om,  og det er kjerka.  Og makan til mennesker og miljø!

Takk til alle hverdagsheltene!

Og takk til alle dere som ga mormor en sånn fin opplevelse i dag!