Et eventyr

Det er så mye rart i barne-tv nå  for tida. Ja, det er ikke det. Det var mye rart i barne-tv før og. 

Jeg husker en gang som Asbjørnsen og Moe fløy i heiene og samla eventyr, jeg. Og så hendte det, da, at de kom bort fra hverandre. Og så ropte Moe: ”Ho, ho, Asbjørnsen!” 

Men han fikk ikke noe svar. 

For Asbjørnsen, han hadde gjurs på. For han hadde jo tenkt seg opp på setra til Guri og få seg et eventyr der.

Så kom han opp, da, og banka på, som seg hør og bør. Og Guri. Ja, hun var så glad for å få besøk, og særlig da hun så at det var et mannebein som sto i dørgløtten, for her hadde hun sittet og smakt hverken vått eller tørt i hundre år, at hun smilte fra øre til øre, gned seg i hendene og fikk  dratt han på innsida.

”Ååååå, he, he, he, er det deg Asbjørnsen,”  sa Guri. Hun var så grov og hes i målet, og det kom jo av at hun ikke hadde gjort noe annet enn å fly rundt og rope  ”Ko, kyra” så det ljoma i berga bortetter i lange tider.

”Goddag, goddag , Guri.” sa Asbjørnsen. ”Jeg lurte på om det var mulig å få et eventyr her!”

”He, he, åja!” sa Guri.  “Kom inn, Asbjørnsen!” 

 

Og der satt vi! Med store, runde barneøyne, og lurte på hva vi ville få se!

Men så forandra bildet seg. 

Og hva fikk vi se? En gammel, lurvete, grå ulldott av en kanin. Som hoppa og spratt på en sti, og som var lykkelig fordi kjerringa hadde brent inne!

Og sånt sendte de for unger!

Men, så forandra bildet seg igjen. 

Og vi var tilbake på setra!

Men der! -   Der sto Asbjørnsen på tramhella med skreppa på ryggen. Ferdig til å gå!

Og der satt vi. Benka i soffa’n. Og hadde ikke fått se en dritt!

”Ja, du får ha så mange slags takk for eventyret, Guri.” sa Asbjørnsen. ”Og lev vel!” Sa’n.  Og så gikk han bare!

”He, he, he, he, ja, sjøl takk, Asbjørnsen!” sa Guri. Hun stod der så frisk og rød i kinnene og  med skautet litt sånn på snei, som skaut ofte står hvis de har blitt rokka ved, og vinka med ei grov, rød budeiehånd helt til hun ikke kunne se han mer.

Hun var ikke på fornavn med han etterpå engang!

Kjipe svinet!