Det er underlig åssen ting kan være. Der har vi sitte hele
kvelden, med strikketøyet foran tv’n, og venta på at det skal begynne. Det vi
skal se på. ”Kampen om tungtvannet”,
”Der som ingen skulle tru…”, Downton Abbey” osv. Det er ingen grenser
for hva vi har venta på. Også så mye rart vi har sett på mens vi venta.
Og det er helt stille i stua.
Så begynner det.
Og det er da det blir aktivitet. Det er da vi plutselig
finner ut at det er noe vi skulle hatt gjort. Vi må tisse, hente kaffe, ta en
røyk, hente ved, fyre, hente mere garn, mate katta, skjære og smøre på ei brødskive,
henge opp ei vask fordi det er noe som må være tørt til i morra, og imens
begynner flya å kretse over Hardangervidda, en kysser en annen som han ikke
burde gjort, Thomas rekker å presse en
eller annen som han har noe på, Oddgeir Bruaseth er langt inne i fortellingen
om han som drar maten sin opp i taubane, og der flyr vi og legger enda mer ved i ovnen for at det skal vare
hele programmet, og så setter vi oss
ned, og så syns vi det hele virker så rotete, for det er noe vi ikke har fått
med oss.
Og da må vi spørre.
Hva har skjedd? Hvem er det, da? Er det han som
leder hele operasjonen? Har politiet henta Anna? Er det hun som har gjort det? Er
det mora til tanta til fetteren til den og åffer fløtta de nå opp der når de ikke måtte?
Det tar så lang tid å komme inn i handlingen i disse
stykkene noen ganger, for ikke å snakke om den siste, den som begynte på
søndag, den fra Svalbard. Hvem var det som var hvem, der’a? For det skjedde noe
i begynnelsen der, mens vi satt og
tissa, som vi ikke fikk med oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommenter gjerne!