tirsdag 3. februar 2015

Landet vårt



 Jeg regner meg som rimelig tolerant. Joda. For meg kan du elske hvem du vil, kvinne eller mann, innenfor lovens grenser, riktignok, du kan be til hvem du vil, eller ingen i det hele tatt, du kan gå med skaut, turban eller lue, du kan være tykk eller tynn, du kan spise hva du vil, du kan være akademiker eller arbeider, du kan leve med den intelligensen du har, alle er like mye verdt, du kan kjøre Mercedes eller Lada. Du kan være fattig eller rik, du kan like vinter eller sommer, du kan trene eller være sofagris, du kan le eller gråte, du kan være rød eller blå, du kan bo i land eller by, du kan ha hvilken fobi du vil, du kan tro på skolemedisin eller noe alternativt, du kan være høy eller lav og du kan være gammel eller ung.


Alt dette kan du.


Bare du ikke hiver ut juletreet for tidlig.


For da er jeg redd landet de bygde, med Gerhardsen i spissen, kan rakne fullstendig.

TV-kveld



Det er underlig åssen ting kan være. Der har vi sitte hele kvelden, med strikketøyet foran tv’n, og venta på at det skal begynne. Det vi skal se på. ”Kampen om tungtvannet”,  ”Der som ingen skulle tru…”, Downton Abbey” osv. Det er ingen grenser for hva vi har venta på. Også så mye rart vi har sett på mens vi venta.

Og det er helt stille i stua.

Så begynner det.

Og det er da det blir aktivitet. Det er da vi plutselig finner ut at det er noe vi skulle hatt gjort. Vi må tisse, hente kaffe, ta en røyk, hente ved, fyre, hente mere  garn,  mate katta, skjære og smøre på ei brødskive, henge opp ei vask fordi det er noe som må være tørt til i morra, og imens begynner flya å kretse over Hardangervidda, en kysser en annen som han ikke burde gjort,  Thomas rekker å presse en eller annen som han har noe på, Oddgeir Bruaseth er langt inne i fortellingen om han som drar maten sin opp i taubane, og der flyr vi og legger  enda mer ved i ovnen for at det skal vare hele programmet, og  så setter vi oss ned, og så syns vi det hele virker så rotete, for det er noe vi ikke har fått med oss. 

Og da må vi spørre. 

Hva har skjedd? Hvem er det, da? Er det han som leder hele operasjonen? Har politiet henta Anna? Er det hun som har gjort det? Er det mora til tanta til fetteren til den og åffer fløtta de nå opp der når de ikke  måtte?

Det tar så lang tid å komme inn i handlingen i disse stykkene noen ganger, for ikke å snakke om den siste, den som begynte på søndag, den fra Svalbard. Hvem var det som var hvem, der’a? For det skjedde noe i begynnelsen der, mens vi  satt og tissa, som vi ikke fikk med oss.