mandag 4. april 2016

En hundrelapp for en velsignelse



Jeg har blitt velsigna i dag. Nei, ikke av presten. Men av en tigger. En som jeg møtte blikket på utafor Meny, og som jeg ga en hundrelapp og fikk et blad av. Og en velsignelse. 

Men er den velsignelsen noe verdt da? Gitt av en mann som nesten ikke blir regna som et menneske? Og som sikkert slenger rundt seg med velsignelser i hytt og pine, og som ler av meg i cadillacen sin etterpå, når han tar av seg de dårlige klærne, putter sigaren i munnen og drar tilbake til hotellet og flirer sammen med  kartellet sitt?

Han så ikke sånn ut. Jeg møtte blikket, som sagt. Jeg har så lett for å møte blikk. 

Jeg leste for en stund siden et intervju med en av disse tiggerne. Han fortalte at det var den eneste muligheten de hadde. Dette å reise til et rikt land og tigge og sende penger hjem til familien sin.

Løgn, selvfølgelig! Lært opp av banden sin. Bakmennene. De som de må levere pengene til.
Eller?...

Jeg dreit i det, jeg. For jeg møtte blikket. Og fikk en velsignelse med på veien hjem igjen. ”God bless you!”

Det føltes godt.