Jeg har blitt velsigna i dag. Nei, ikke av presten. Men av
en tigger. En som jeg møtte blikket på utafor Meny, og som jeg ga en hundrelapp
og fikk et blad av. Og en velsignelse.
Men er den velsignelsen noe verdt da? Gitt av en mann som
nesten ikke blir regna som et menneske? Og som sikkert slenger rundt seg med
velsignelser i hytt og pine, og som ler av meg i cadillacen sin etterpå, når
han tar av seg de dårlige klærne, putter sigaren i munnen og drar tilbake til
hotellet og flirer sammen med kartellet
sitt?
Han så ikke sånn ut. Jeg møtte blikket, som sagt. Jeg har så
lett for å møte blikk.
Jeg leste for en stund siden et intervju med en av disse
tiggerne. Han fortalte at det var den eneste muligheten de hadde. Dette å reise
til et rikt land og tigge og sende penger hjem til familien sin.
Løgn, selvfølgelig! Lært opp av banden sin. Bakmennene. De
som de må levere pengene til.
Eller?...
Jeg dreit i det, jeg. For jeg møtte blikket. Og fikk en
velsignelse med på veien hjem igjen. ”God bless you!”
Det føltes godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommenter gjerne!